Søndagsrefleksjoner – Lys i kirka

Det er mørketid. I kirka er det lys når jeg går forbi. Jeg lurer på hvorfor. Hvem er der inne nå? Er det noe som skal skje? Kanskje organisten øver, eller kirketjeneren gjør klar til gudstjeneste eller et arrangement?

Det er noe trygt og godt med lys i kirka. Lyset der har vært der i over 400 år. Før det lå en annen kirke der, på Hedningeholmen der de i uminnelige tider har dyrket sine guder. Gudsdyrkelse har med andre ord lange tradisjoner der på holmen, som nå ligger midt i byen. Det er noe tidløst over dette stedet, og lyset har vært der, for alle, i alle generasjoner.  

Lys er praktisk. Vi trenger det for å lese, og se det vi skal gjøre. Jo mørkere det er, jo mer lys trenger vi. I mørketida tenner vi lys nærmest over alt. Vi har levende lys for innekos, julelys for god stemning og utelys til glede og oppmuntring. Mørket er på den annen side litt skummelt; mange er mørkredde. I mørket begås de fleste forbrytelser. Mørket skjuler det vi ikke vil at andre skal se, og åpner opp for det onde.

Lyset avslører. Lyset viser hva som har skjedd. Lyset er godt; mørket er ondt. Lyset gir oss ro, mørket gir uro. Lyset gir håp, mørket kan gi håpløshet. Lyset og mørket er både konkret og i overført betydning. Lys og mørke kan også fylle våre sinn. Det indre landskap der det er lys, er et mye bedre sted å være enn der det er mørkt. Lysets landskap ser jeg for meg er fullt av mennesker som det er godt å være sammen med. I mørkets landskap er det ensomt og kanskje litt truende. Vi ser ikke hva som kommer.

Det ser ut som vi har en dragning til lyset. Hvorfor er det slik? Lyset er godt og trygt, og det er ikke unaturlig at vi tiltrekkes av det. Men er det noe mer i denne dragningen mot lyset? Jeg tror det.

Lys og mørke er store temaer i bibelen. Et søk på ordet «lys» gir 387 treff, mens «mørke» gir 490 treff. Et nærmere studium anbefales. Vi skal se litt nærmere på noen av tekstene.

Salmenes bok er fylt av kampen mellom det gode og onde, mellom håp og håpløshet. I salme 139 konstaterer David at han ikke kan gjemme seg, fordi Gud er over alt. I vers 11 og 12 kan vi lese:

Jeg kan si: «La mørket skjule meg

og lyset omkring meg bli natt.»

Men mørket er ikke mørkt for deg,

natten er lys som dagen, mørket er som lyset.

Han kan ikke gjemme seg, for Gud er der, også i mørket. Mørket er ikke mørkt for Gud, og vi blir sett også der, ikke minst fordi Gud har skapt også oss.

Om Jesus kan vi lese mange steder. Teksten her er fra Johannes 1, vers 2-5.

Han var i begynnelsen hos Gud.

Alt er blitt til ved ham,

uten ham er ikke noe blitt til.

Det som ble til i ham, var liv,

og livet var menneskenes lys.

Lyset skinner i mørket,

og mørket har ikke overvunnet det.

Mørket får ikke siste ordet; det er noe som er sterkere. Livet er vårt lys, og det livet vi snakker om her kom inn i verden med Jesus, Guds Sønn. Det er et liv som peker gjennom det mørke og døden helt inn i evigheten. I vers 9 kan vi lese:

Det sanne lys,

som lyser for hvert menneske,

kom nå til verden.

Så dras vi mennesker mot lyset, kanskje fordi vi har en medfødt, indre lengsel etter å tro på noe som er trygt og godt, noe som avslører og har bekjempet det onde og som derfor gir håp. Kanskje vårt sterke ønske om noe godt, uttrykker en lengsel bort fra det som er vondt? Kanskje det er en del av det å være menneske å ha en lengsel etter noe meningsfullt å tro på?

I denne lengselen kan vi henvende oss til Ham som vi feirer i jula da han kom til jorda, og jubler over i påsken når han beseirer døden; Jesus Kristus, Guds Sønn. Jesus er verdens lys, som vi kan lese i Joh. 12,46:

Som lys er jeg kommet til verden, for at ingen som tror på meg, skal bli i mørket.

Godt, håpefullt år og god januar til dere alle

Julerefleksjoner – Deilig er jorden?

Jula er her. Vi synger som før om glede og lys som kom til jord. Men det er jo mørkt, den mørkeste tida på året. Og det er mørkt i verden. Hvor har lyset blitt av? Hvor er håpet på jorda? Hvor er englesangen? Hvor finner vi glede?

Deilig er jorden, prektig er Guds himmel

Skjønn er sjelenes pilgrims-gang

Gjennom de fagre riker på jorden

Går vi til paradis med sang

Ja, jorda som Gud skapte var deilig og prektig. Men vi så ikke det ikke. For, hva med nå? Hva har skjedd? Hvor er det deilige og prektige, den store helheten, det usynlige og synlige samspillet i naturen, dyra med sine egne liv og vår plass blant dem? Og hvor er godheten?

Gud ga oss jorda til låns, vi trodde den var vår til eie. Han ga oss en fri vilje til tro, omsorg, godhet og kjærlighet for menneskene og skaperverket. Vi brukte den på oss selv. Vi sa som i den gamle regla: «Først meg selv, så meg selv, så meg selv igjen, og så min neste hvis det er til mitt eget beste.» Vi viste oss ikke tillitten verdig til å få den frie vilje Gud i sin raushet ga oss. Dermed ødela vi de fagre rikene på jorda som Gud hadde skapt. Vi lot våre egne behov gå foran. Vi tillot at den frie viljen ble brukt til alt annet enn det gode. Vi lot egoismen og ondskapen rå.

Heldigvis ga ikke Gud opp. Han ga oss en redningsplan i sin egen Sønn, den Jesus vi feirer i jula. Han ga oss tilgivelse som botemiddel for å rydde opp i ondskapen. Han ga oss en ny start. Derfor kan vi fortsatt synge om de fagre riker på jorden; om pilgrims-gangen til himmelen. Derfor kan vi fortsatt tro at vi vil få tilgang til en himmel som er prektig, fredfull, uten krig og konflikter, når den tid kommer. På veien dit synger de troende sjelene i kor. Vi er mot alle odds på vei mot evigheten med sang, også vi som feilet.  Det er takket være en Gud som aldri svikter sine kjære.

Tider skal komme, tider skal henrulle

Slekt skal følge slekters gang

Aldri forstummer tonen fra himlen

I sjelens glade pilgrims-sang

Tidene kommer og går. Sjelenes vandring til himmelen er nok et flott syn, for Ham som ser alle. At nye slekter skal komme, vet vi jo. Men de må jo også bli med i vandringen i evig retning. Derfor synger vi, om det vi tror på, særlig nå i jula. Derfor er vi opptatt av at det lyset Jesus-barnet brakte til oss ikke blir skjult, men synlig for alle. For himmelens toner stilner aldri, så lenge vi synger de videre, for hverandre. La oss slutte oss til de troende sjelers pilgrims-sang. For vi er alle underveis, som pilgrimmer i livet, helt fram til det evige, trygge målet.

Englene sang den først for markens hyrder

Skjønt fra sjel til sjel det lød

Fred over jorden, menneske fryd deg!

Oss er en evig frelser født!

Det startet med englene. De visste hva som skulle skje. Det lød et rop fra sjel til sjel, fra deg til meg, fra meg til deg, fra dem til oss og fra oss til dem. En himmelsk brus (tenk å få oppleve det!) lød om det som gjør at vi fortsatt kan ha håp, at vi fortsatt kan tro på bedre tider, at vi ikke er aleine på denne mørke jorda. For lyset har kommet, freden skal lyde, menneskene skal fryde seg:

Oss er en evig frelser født!

Så er ikke mørket alt, så får ikke ondskapen siste ordet, så seirer ikke det onde, til slutt. For vi synger, i trass, igjen og igjen.

Deilig er jorden, prektig er Guds himmel!

Paulus hilser oss med håp slik han gjør til Romerne i kapittel 5, vers 13:

Må håpets Gud fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den hellige ånds kraft.

God jul og et rikt og godt nytt år.

Søndagsrefleksjoner – Lys i mørket

På dette tidspunktet av året har vi hatt mørketida ei stund. Vi har vent oss til at dagene er korte, og at dagslyset må utnyttes godt. For å kompensere for mørket tenner vi lys, ute og inne. Ja, lyspyntingen ute er nesten uten grenser. Men det er jo hyggelig å lyse opp litt i november- og desember-mørket, for hverandre.

Det lyset vi tenner er midlertidig. Stearinlys brenner ut og strømmen kan forsvinne. Det midlertidige er utrygt. Men lyset i livene våre, det indre lyset, hva med det? Er det å stole på? Er det stabilt, eller blunker og slukner det også? Hvis også vårt indre lys er i ferd med å slokne, må det jo fylles på. Hvis ikke, overtar mørket. Men hvordan gjør vi det?

Det er mørkt i verden. I mørket finnes ugjerningene, volden, krigene og hatet. Det ser ut til å ikke stanse. Det har kommet nær oss, derfor virker det ekstra skremmende. Lyset som skulle være i sannheten, tilsløres fordi sannheten er noe av det første som går tapt i krig. Det er når sannheten skjules, at ondskap kan florere. Det er når løgn blir sannhet, at vi mister motet.

Lyset må ha en kilde. Månen har ikke lys i seg selv, den får det fra sola. Jorda har heller ikke lys i seg selv; vi som bor her får det også fra sola. Den sola er forutsetningen for alt liv. Den er ikke midlertidig; vi mener å kunne stole på at den også skinner på oss i morgen. Den gir trygghet og kontinuitet, et fast holdepunkt. Vi trenger et sikkert og trygt lys mer enn noensinne.

Vi feirer lyset i mørketiden. Men hva er det egentlig vi feirer? Vi er i adventstida, en forberedelses- og ventetid på noe godt. Noen av oss som prøver å holde på tradisjonene pynter med lilla. Hvorfor det? Lilla farge kommer fra kirken, er en liturgisk farge som symboliserer forberedelse, oppgjør og sorg. Den brukes i kirken i advents- og fastetida. Advent har lange tradisjoner. Allerede i år 524 ble advent fastlagt som starten på kirkeåret.

Sjelden gir det mer mening å feire kirkens lys. Midt i verdens mørke gir det håp. Lyset fra Gud er trassig, og evig. Vi synger Deilig er jorden i protest. Vi synger Glade jul selv om mange lider. Vi gjør det selv om vi vet om all ondskapen; ja kanskje nettopp derfor. For vi er desperat på jakt etter håp. Ikke håp som et midlertidig lysglimt, men som et varig fundament. Ikke som noe vi kan kjøpe, men som noe vi har fått. Noe som er like stabilt som sollyset; like kjærlig varmende og vårlig livgivende.

Det lyset vi feirer er omtalt i verdens mest solgte bok, bibelen. Der er lyset er et sterkt og mye brukt begrep; et søk ga hele 387 treff. Dette lyset er trassig, det gir seg aldri. Lyset skinner, og intet mørke kan overvinne det. Lyset og kjærligheten fra Gud er to sier av samme sak. Lyset er Jesus, som lyser for hvert menneske. Der kan vi lese:

Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys».

(Johannes 8,12)

Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.

Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.

(Johannes 1, 5 og 9)

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?

For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

(Romerne 8,35 og 38-39)

Lyset fra Jesus lyser på oss. Tar vi imot det, lyser det også inne i oss, og fortrenger mørket. På samme måte som sola skinner på jorda og gir liv, kan vårt lys skinne på andre, for nytt håp. Gode ord og gjerninger er slike lys. Det formidler Guds kjærlighet, ment for alle mennesker. Deler vi det med hverandre, kan mørket bli mindre og håpet sterkere.

Så er kanskje alle lysene ute og inne, våre forberedelser fram til jul og alle våre tanker til venner og kjente når vi skriver julekort, egentlig et ønske om noe bedre, lysere og tryggere? For vi tenner lys for å bryte mørket, vi gjør godt for å hjelpe andre og vi feirer jul med våre kjære. I denne tiden tenker vi også ekstra på de som sliter mest, både her hjemme og i utlandet.

Kristendommen gir oss en vei og et håp om noe bedre; et trassig, upåvirkelig og varig håp. Håpet er knyttet til Guds egen Sønn, Jesus Kristus, han vi feirer nå i julen.

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg».

«Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

(Johannes 14, 6 og 27)

Velsignet ventetid og håpefull juletid til dere alle. For mørket får ikke siste ordet.

God adventssøndag

Søndagsrefleksjoner – En offentlig familie i krise

Ja, det skal handle om Marius, og hans familie. For det er en familie i krise vi han følge nesten time for time i omtrent alle media. Medietrykket er voldsomt, og kommer i tillegg til det krisen egentlig handler om; de alvorlige handlingene som han skal ha begått. Nei, jeg sier ikke at det ikke er synd på ofrene. Men politiet skal etterforske og retten skal avgjøre saken, ikke nasjonale og internasjonale medier.

Det kan være et sjansespill å ta ordet om dette. Jeg gjør det likevel av to grunner: Egne erfaringer med krise i familien, og medias logikk når noe med offentlig interesse skjer blant kjendiser.

Jeg har opplevd krise i min familie, knyttet til rus og kriminalitet. Det kom som et lynnedslag, skapte kaos og førte oss i kontakt med et miljø som tidligere var helt ukjent for oss. Familien ble det som kalles med-avhengig, det vil si at vi alle ble berørt, påvirket av og involvert i det som skjedde. Som foreldre forsøkte vi å følge opp, begrense og hindre, til liten nytte. Personen det gjaldt var jo myndig, og informasjon fra helsevesenet og politiet var av personvernhensyn svært begrenset. Det gjorde at selv om vi ønsket å bidra, var vi hjelpeløse vitner til det som skjedde. Men til tross for at jeg hadde en offentlig rolle lokalt, dekket ikke lokale media saken. Jeg regner med at de visste, men de tok hensyn. Det var først når personen det gjaldt hadde kommet seg ut av rusproblemet, og han ble intervjuet av avisen, at det ble offentlig kjent. Der ga de ham stort oppslag over to sider. Takk og pris for at vi var skjermet fra sterke offentlige mediestemmer i vår situasjon!

Jeg regner med at noen av våre opplevelser ikke vil være ukjent for kongefamilien. Også de kan oppleve å bli med-avhengig av Marius` problemer. De kongelige er også en familie, noe både kongen og kronprinsen har vært nøye med å påpeke. Også de kan kjenne på maktesløshet, fordi personen det gjelder er myndig. Selv om de er kongelige, har ikke de mer rett enn andre foreldre til å få vite mer om Marius` personlige problemer enn han selv deler. Taushetsplikten og personvernet gjelder også overfor dem. Og som vi vet, er Marius i høyeste grad en voksen og myndig person som selv må ta ansvar for sine egne handlinger. Jeg kan bare ane hvordan Mette Marit har det som mor, Haakon Magnus som stefar og kongeparet som besteforeldre.

I tillegg til det kaoset som familien på Skaugum opplever, kommer medietrykket. Noen medier har vært tilbakeholdne med å omtale saken, mens andre er som sultne ulver som jakter sitt offer. De dekker alt de kommer over, sant eller usant. De krever uttalelser fra kronprinsessen, kronprinsen og kongen. De henger seg på alle mulige slags «eksperter» med sterke meninger om saken og hva de involverte bør gjøre. Mediene gjør alt de kan for å være først, få mest klikk og likes, for dermed å generere mest mulig oppmerksomhet og dermed inntekter gjennom salg av abonnement og annonser. Et slikt trykk gir de involverte aldri fred, og kommer i tillegg til den løpende kriseopplevelsen som selve saken må gi dem.

Det skal meget sterk rygg til, for å tåle det presset som familien på Skaugum nå står i. Saken i seg selv er tøff nok. I tillegg skal de som Kronprinsen har uttalt «forsøke å gjøre jobben vår så godt som mulig». Det er meget presist og godt sagt. Når han også sier: «Det er fremsatt alvorlige anklager, og nå må politiet får gjøre sin jobb med å etterforske saken». Igjen, helt riktig. Hvorfor er det da et «krav» om at Mette Marit skal uttale seg? Hvorfor må Kongen «på banen»? Hvorfor er det kontinuerlig pågang for å få høre uttalelser fra denne familien i krise? Mediene sier at offentligheten har krav på å få vite. NEI, vi trenger ikke vite alt om alle private detaljer, selv om den det gjelder er del av kongefamilien. Ekspertene mener at disse hendelsene truer monarkiet. NEI, kongeparet og kronprinsparet gjør en like god jobb, og monarkiet står like støtt som før.

Vår familie har kommet gjennom det vi opplevde. Løsningen kom når personen det gjaldt i vårt tilfelle sa til seg selv «Nei, nå er det nok!», og startet veien tilbake til et godt liv som har vart helt til nå. Familien på Skaugum bør få oppleve det samme. Marius må få anledning til å komme seg på beina, ta sitt ansvar og begynne på et bedre liv. Det ønsker egentlig alle, men jeg er redd for at medietrykket kan hindre at både personen og familien får ro til å finne den veien.

Kjære mediebedrifter: La derfor politiet få etterforsket ferdig, retten ta stilling til anklagene og familien komme til hektene, uten innblanding. Og ikke minst, la Marius få den hjelpen og tiden han trenger, og ofrene den oppreisningen de har krav på.

Det er mulig for alle involverte å komme videre. I min familie opplevde jeg vandringen mellom ytterpunktene som jeg en gang formulerte slik: På den ene side: «Det er en menneskerett å ødelegge livet sitt». Og på den andre: «Vi skal ikke undervurdere et menneskes mulighet til å reise seg». Jeg er uendelig takknemlig for at vi gradvis kom bort fra den første ytterligheten, og fikk oppleve gleden over den andre. Og jeg er glad for at de vanskelige årene ikke lenger preger våre hverdager, men har gitt oss betydelig læring. Det ønsker jeg mest av alt at også familien på Skaugum skal få oppleve.

I kristendommen står Jesus sentralt, og hans uttalelser var kloke. En gang kom de skriftlærde med en kvinne som var grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. Etter loven den gangen skulle hun steines. Da sa Jesus: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne». De gikk bort, en etter en. Da Jesus var alene med kvinnen, sa han: «Kvinne hver er de? Har ingen fordømt deg?» Hun bekreftet: «Nei, Herre, ingen». Da sa Jesus de kjente ordene: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av».

Hun var tilgitt, men ble sterkt oppfordret til å endre livsstil. Dette står sentralt i kristendommen hvor vi lærer at det finnes tilgivelse, for Jesus dømmer ingen. Men før tilgivelse kommer må vi innse at vi trenger den, tar vårt ansvar og erkjenner det vi har gjort.

God søndag

Søndagsrefleksjoner – Tenk hvis

Tankene våre går ofte sine egne veier. Hvis de kobles til følelsene kan det bli mye rart. Denne dagen har jeg lyst til å starte med en påstand: «Tenk hvis finnes ikke, for det har ikke skjedd».

Uttrykket «tenk hvis» peker på en annen mulighet enn den vi opplever. Når vi bruker det, kan det være en flukt fra situasjonen vi er i. Oppmerksomheten vår trekkes dermed bort fra det vi opplever akkurat nå, i stedet for å være helt og fullt til stede i situasjonen.

«Tenk hvis» kan være tanker om noe forferdelig, noe som kunne ha skjedd eller noe som vi ønsker ikke skal skje, men som likevel opptar tankene våre. Det er med andre ord følelser og frykt involvert. Frykten kan mane fram mange rare alternativer som skremmer oss. De forferdelige bildene på skjermene våre fra krig i og nær Europa kan gi næring til slik frykt. Får den lov til å utvikle seg, kan vi bli lammet. Vi kan se det skumle rundt oss over alt. Forblir vi redde og passive kan det føre til handlingslammelse og isolasjon.

Men «tenk hvis» kan også være tanker om veien inn til drømmelandet. Drømmen om den store lykken som vi hittil ikke har opplevd, om en bedre situasjon enn den vi har eller milliongevinsten i lotto som aldri finner vår vei. Slike drømmer kan være behagelige, men sjelden realistiske. Her er det godfølelsen som styrer oss, og det kan være godt så lenge det varer. Før eller siden kan vi få et brutalt møte med virkeligheten. Sosiale medier forer oss med at vi kan oppnå alt, bare vi jobber hardt nok for det. Vi prøver kanskje, men må gi opp for det er ikke noe vi har innenfor våre muligheter. Det kan føre til nederlag som igjen kan gå ut over selvfølelsen.

Det krever tankekraft og vår egen bestemmelse å komme bort fra «tenk hvis» - tankene. Men det går an å snakke voksent til seg selv, bruke den viljen vi har, la være å dyrke det som ikke skjer og heller være til stede i den situasjonen vi er i og blant de menneskene vi har rundt oss. For det er mye vi ikke kan gjøre noe med, og vi vet ingen ting om det som kommer. Hvorfor skal vi da bruke mye krefter og tanker på den framtida bare Gud har oversikt over?

«Tenk hvis» er med andre ord et tveegget sverd. De fleste av oss kommer borti slike tanker, men det er ikke lurt at de opptar oss for mye, eller får overtaket. For hvis det vi frykter aldri skjer og det vi drømmer om aldri slår til, hvor er vi da? Da er vi i den situasjonen vi står i, akkurat nå. Det er her vi lever, løser våre utfordringer og lever i våre gleder. Det er også her vi deler med hverandre hvordan livet er, på godt og vondt. Det er her hjelpen kan komme fra uventet hold, og delte gleder kan gjøre andre rike. Det eneste vi trenger å gjøre, er å snakke med hverandre om hvordan vi har det. For delt sorg er halv sorg og delt glede er dobbelt glede, som en sa.

Så skal vi leve, her og nå. Til det trenger vi både kraft, viljestyrke, kjærlighet, visdom og ikke minst trøst. Da er det godt å minne hverandre på det som Johannes fikk oppleve, slik det står i Johannes Åpenbaring, da han hørte en høy røst fra himmelen som sa:

«Se, Guds bolig er hos menneskene.

Han skal bo hos dem,

og de skal være hans folk,

og Gud selv skal være hos dem.

Han skal være deres Gud.

4 Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,

og døden skal ikke være mer,

heller ikke sorg eller skrik eller smerte.

For det som en gang var, er borte.»

Dette er godt å vite på en søndag som i kirkeåret kalles Domssøndag, der overgangen til og håpet om det evige liv står sterkt. Vi kan derfor fortrøstningsfullt leve det livet vi har fått, i vissheten om at Han er med og at det kommer noe som er mye bedre.

God søndag

Søndagsrefleksjoner – Bønn, lidelse og svar

I dag 17.11.2024 har jeg hatt gudstjenesten i Egersund kirke. Det var mange positive tilbakemeldinger på prekenen. Det gir meg frimodighet til å dele en redigert utgave av her, som dagens søndagsrefleksjon.

Teksten for denne søndagen er hentet fra historien om mannen som var født blind, men som Jesus helbredet. I bibelen kan vi lese flere steder at Jesus helbreder mennesker. Vi kan stille oss mange spørsmål til slike historier.

Mitt utgangspunkt er at slike historier fra bibelen beskriver det som faktisk skjedde. Så: hvorfor helbredet Jesus mennesker? Og: Kan vi regne med det samme? Svar på slike spørsmål kan bety mye for mange som sliter med sykdom og hemninger som de gjerne skulle vært uten. Jeg har tenkt å prøve å finne noen svar.

Teksten fra Johannes kapittel 9 som det prekes over i Den norske kirke denne søndagen, kan leses i sin helhet på nettbibelen, her: https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2011?book=JHN&chapter=9&verse=1&verseto=38&slang=bokmal24

På tidspunktet for denne hendelsen kan vi regne med at Jesus var godt kjent. Folket hadde sett ham gjøre mange tegn og under. Han hadde gjort vann til vin i bryllupet i Kana (Joh 2), helbredet sønnen til den kongelige embetsmannen (Joh 4), helbredet den lamme mannen ved Betesda-dammen der mange lå og ventet på helbredelse når vannet ble opprørt (Joh 5), mettet fem tusen (i tillegg kvinner og barn) i ørkenen med bare fem brød og to fisker (Joh 6) og gått på vannet og reddet disiplene når det ble storm på Genesaretsjøen (Joh 6)

Mellom disse hendelsene underviste Jesus de som ville høre på. Han hadde flere ganger vært i diskusjon med de skriftlærde og fariseerne. De hadde begynt å legge planer om å drepe ham: «For ikke bare brøt han sabbaten, men han kalte også Gud sin egen Far og gjorde seg selv lik Gud.» (Joh 5, vers 16-19). Jesus sa også om seg selv:

«Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men har gått over fra døden til livet.» (Joh 5, vers 24)

Vi kan bare tenke oss hvor uhørt det var for folket på den tiden at et menneske kunne kalle seg Guds egen sønn. Det er jo rart også for oss, i dag. På den tiden så de Gud som hellig og nærmest utilnærmelig, fryktet ham og måtte følge strenge regler for å leve rett.  Det var de skriftlærde og fariseerne som hadde forvalteransvaret for Guds ord og det rette liv. Nå truet Jesus deres rolle, og han ble sett på som en fare som måtte utryddes. Men han var uredd, store grupper i folket elsket ham, og de strømmet til der han oppholdt seg. Han gjorde mange tegn og under, og underviste dem ofte i lignelser.

Det nærmet seg løvhyttefesten. Det er en høstfest til minne om at Israelsfolket klarte å flykte fra slaveriet i Egypt. På flukten bodde de i løvhytter. Jesus dro omkring i Galiea (området i nord rundt Genesaret-sjøen). Han ville ikke være i Judea (området i sør, rundt Jerusalem), for jødene sto ham etter livet. Han dro likevel i hemmelighet opp til den kommende høytiden, løvhyttefesten i Jerusalem. Jødene lette etter ham og spurte «Hvor er han?». Det var mye snakk om ham blant folk. Noen sa: «Han er et godt menneske». «Nei, han fører folket vill!», sa andre. Men ingen snakket åpent om ham, for de var redde for jødene.» (Joh 7). Etter hvert sto Jesus fram og underviste med kraft og mot på Løvhyttefesten, og folket undret seg. «Aldri har noe menneske talt slik som ham», sa vaktene til overprestene og fariseerne, når de ble spurt om hvorfor de ikke hadde pågrepet ham. (Joh 7)

Dette var altså bakgrunnen når Jesus i vår tekst møter mannen som var født blind.

Jesus var kjent, både populær og omdiskutert og de rådende religiøse lederne var på jakt etter ham.

Jesus visste alt dette. Men hva tenkte han? Det kan vi jo ikke vite utover det som er skrevet.

Men vi kan lese ut av ulike tekster at det som var viktig for ham var å vise hvilken makt Gud selv hadde gitt Ham.

Gjennom det han gjorde ville Jesus åpenbare Gud og hans kraft. Han jobbet i denne første tiden med å bygge opp den første kristne kirke. For å få det til, brukte han både mennesker, lignelser, tegn og under. Han visste at hans tid var begrenset, og at han måtte overbevise og lære opp noen som kunne ta arven hans videre når han selv ikke var på jorda lenger.

I søndagens tekst og noen beslektede tekster kan vi lese mye visdom fra Jesus:

• At sykdom eller hemning ikke er tegn på noens synd. Jesus sier: «Verken han eller hans foreldre har syndet»
• At Jesu under med den blinde var et tegn på at han var Guds Sønn. Jesus sier: «Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham»
• At vi er satt til å gjøre lysets og kjærlighetens gode gjerninger så lenge vi har mulighet. Jesus sier: «Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide»
• At den Guds gjerning vi framfor alt skal gjøre, er å tro. Jesus sier: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt»
• At tro ikke er avhengig av tegn eller under slik som manna fra himmelen var for jødene. Jesus sier: «Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen»
• At vi har det vi trenger for å leve i tro. Jesus sier: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste»
• At vi, tross i alt det Jesus gjorde, likevel ikke tror. Jesus sier: «Men jeg har sagt dere: Enda dere har sett meg, tror dere ikke»
• At vi har lyset så vi kan gjøre det gode. Jesus sier: «Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys»
• At han ikke på forhånd spør etter tro. Han møter folk der de er, og spør etterpå.

Jesus sier til mannen: «Tror du på menneske-sønnen?» Mannen visste ikke hvem det var han skulle tro på, før Jesus fortalte det. Da sa han: «Jeg tror, Herre»

Vi er altså ikke avhengig av tegn og under for å tro og leve som kristne. Vi har fått det vi trenger i Jesus Kristus.

Det er noen tema som vi skal se nærmere på ut fra denne teksten.

• Kan vi forvente at det tegn og under også skjer i vår tid?
• Hvordan skjer det?
• Hva kreves for at det skal skje?

Teologene har ulike meninger om dette. Noen mener at tegn og under er begrenset til bruk der menneskene ikke tidligere hadde hørt evangeliet om frelse, og derfor begrenset til Jesus og noen misjonærer som forkynte for dem som var ukjente med evangeliet. Andre mener at det ikke er opp til oss som mennesker å sette grenser. Vi kan ikke utelukke at tegn og under kan skje, også i dag. Noen mener å ha sett eller hørt om eksempler på det.

Jeg vil ikke spekulere i dette, og legger den diskusjonen til side. Det er jo tross alt bare Gud selv som styrer både tegn og undere. Ut fra bibeltekstene kan vi likevel si noe om når tegn og under ikke ble brukt av Jesus. De ble ikke brukt for at Jesus skulle fokusere på seg selv. Flere ganger trakk han seg unna folk etter at underet hadde skjedd, kanskje for å unngå sensasjon og personfokus. De ble heller ikke brukt som svar på en «bestilling» for eksempel fra fariseerne når de ba Jesus demonstrere for dem.

Tegn og under ble altså brukt i en forkynnende hensikt, for å åpenbare Jesus som Guds sønn for folket, hvem han var, hva han var kommet for å gjøre, og for å skape tro.

Vi vet ikke om tegn og under slik Jesus utførte dem er begrenset til ham, og derfor ikke aktuelle for oss.

Men vi kan være åpne for at Gud kan gripe inn også i vår tid. Det er opp til Gud.

Jeg tror likevel ikke at tilstedeværelse av store hendelser som tegn og under skal gjøres til et formål i seg selv eller til et kjennetegn på sann kristendom.

Vi vet jo av erfaring at sykdom, lidelse og død finnes, og det kan oppleves tungt og vanskelig. Livet kan være ubarmhjertig. Det presser seg på og vil leves, uansett hvordan vi har det. Mange sitter med spørsmål om lidelse, sykdom og død. Alle ønsker å slippe det som er vondt og vanskelig.

Hvorfor kan ikke Gud bare fjerne alt dette, og gjøre livet enklere å leve?

Mange har bedt mye om å få slippe sykdom og plager. Svarene på våre bønner kan virke små eller fraværende; kanskje vi ikke ser noen endringer i det hele tatt. Vi ber likevel, for vi trenger håp.

«Hvorfor» er et vondt og vanskelig spørsmål i en slik situasjon: Hvorfor meg, hvorfor oss, hvorfor nå? Det er spørsmål som vi ofte ikke får svar på. Kanskje vi bare må leve med det ubesvarte?

For å kunne diskutere om tegn og undere så som helbredelse, også kan skje med oss, må vi snakke sant om menneskenes kår. Vi lever i en verden som opphøyer mennesket. Den problemfrie tilværelse med friske og veltrente kropper i dager med sol og smil, har blitt en slags normal. Jeg er redd vi har skapt oss en urealistisk lykke-illusjon, som passer godt med vår grunnleggende egoistiske holdning, der vi ser all sykdom og lidelse som et unødvendig problem som ødelegger våre livsgleder. Vi lever våre liv som om sykdom og død ikke finnes, og vi forventer at legene og helsevesenet som en selvfølge fikser det som er vondt og vanskelig.

Jeg tror at dette problemfrie livet er en moderne oppfinnelse. Det er fremherskende på sosiale medier, og mange tror på det. Så vet vi jo innerst inne at det ikke er sant. For det problemfrie livet hører jo evigheten til. Jeg har lett etter, men finner ikke løfter i bibelen om at livet bare skal være glede, uten det vonde eller vanskelige. Jeg finner mye mer om kraft til å gjennomleve enn til å unngå, og en beskrivelser av et liv i lidelse. I 1.Peters brev kan vi lese: «En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn».

Prest og teolog Åsta Dokka hadde en interessant artikkel i avisen Vårt Land i slutten av oktober.

Der refererer hun til en svensk forfatter som hadde sagt: «Det er å være menneske, det å lide». Hun skriver videre: «Smerte er en del av livet». Hun mener både livet og døden er like hellig, og konkluderer:

«Jeg ser ikke annet å gjøre enn å slå fast livets hellighet. Å bli født og å dø, det er hellig tid. For dersom livet er hellig, må hele livet få lov til å eksistere, med alt det innebærer av smerte, lidelse, smuss og grums».

Alt liv som leves har en start og en slutt, en fødsel og en død. Sykdom og død kommer sent eller tidlig, raskt eller langsomt. Og i alt har vi løfte om en evig herlighet, slik vi leste fra Peters brev. Så er det viktig å huske på midt i det livet vi har, at det ikke er noe spesielt ved det å ha det vondt og vanskelig. Det er helt vanlig, og høyst menneskelig.

Jeg tenker at det er dette som er våre livsvilkår, ikke uten lidelse, men med en nådefull Gud som utruster oss og gir oss kraft og styrke til å leve det livet vi har fått tildelt.

Hvilke muligheter har vi så? Skal vi bare akseptere tingenes tilstand?

Nei, for vi er oppfordret til å be.

I Matteus kapittel 7 kan vi lese:

«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne.

Bank på, så skal det lukkes opp for dere.

For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på skal det lukkes opp for»

Erfaringene våre med bønn er ulike. Uansett erfaringer står disse løftene der og dirrer, og venter på svar. Men det er svar som vi verken kan vite noe om eller styre. For bønnen er som troen, i det skjulte, der vi ikke har full oversikt eller innsikt. Vi kan bare be, håpe og vente på Gud.

Vi får også råd om hvordan vi skal be, i Jakobs brev:

«Er det noen blant dere som lider? Da skal han be.

Er noen glade til sinns? Da skal han synge lovsanger.

Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp.»

Vi kan altså også be om forbønn. Forbønn er en tjeneste som er lagt til «menighetens eldste», i vår sammenheng kanskje særlig til vigslede ansatte som prester og diakoner. Men det er mer.

I Paulus første brev til Korinterne, kapittel 12, kan vi også lese at noen har en spesiell nådegave til å helbrede. Tar vi dette på alvor, kan vi regne med at det er en eller flere i menigheten som har denne gaven. Dessverre er nådegavene lite snakket om i vår sammenheng. Det gjør at flere nådegaver kan bli liggende ubrukt. Jeg har hørt mange vitnesbyrd om at mennesker merker at noen ber for dem. Å be er altså ikke nytteløst, selv om vi selv ikke synes vi ser noe svar.

Når vi ber eller andre ber for oss, er det viktig å ha i mente at Gud kan svare oss på mange ulike måter. Han kan gi oss styrke til å leve i og bære den situasjonen vi har, gjøre situasjonen vår bedre eller gjøre noe med livsholdningen vår. Han kan sende noen i vår vei som kan være til hjelp, og han kan og vil gi oss håp.

I Apostlenes gjerninger som vi leser fra i pinsen, finner vi Jesu siste ord til disiplene rett før han ble tatt hjem til Gud Far:

«Men dere skal få kraft når Den hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender».

Denne kraften har vi også del i. Den vises ikke nødvendigvis som dramatiske hendelser, åndsgaver eller helbredelser, men kanskje like ofte som en stille kraft i livet, til å leve livet til eget og andres beste.

Bønn er en gåte. Vi ber, men vi synes svar uteblir. Vi ber likevel, for i bønnen ligger håpet. Svar på bønn er Guds ansvar, og må helt og fullt overlates til Ham. Gud svarer i sin tid, og slik Han vil, ikke nødvendigvis når jeg ønsker og slik jeg vil.

Så er det vår oppgave å leve det livet vi har, be til og tro på Ham, elske oss selv og hverandre og be om kraft og styrke.

Under gudstjenesten leste vi også fra 2.Mosebok der Moses blir utfordret til å tjene Gud. Men han tør ikke og ber Gud om å sende en annen. Gud blir provosert, men finner likevel en annen løsning; å la Aron være den som taler til folket. I en annen tekst vi leste fra Romerbrevet tar mennesker til motmæle mot Gud. Paulus sier: «Hvem er du, menneske, som tar til motmæle mot Gud? Kan verket si til håndverkeren: «Hvorfor gjorde du meg slik?»

Vi kan også lure på hvorfor vi er skapt som vi er. Men hvis vi tror at vi er skapt av Gud, er vi gode nok, og kan frimodig være vitner for Ham gjennom hvordan vi lever våre liv, møter våre utfordringer, omgås hverandre og engasjerer oss til alles beste. Gud vet hva han gjør, ser forbi eventuelle begrensninger eller manglende mot hos oss, og finner løsninger. Gud ser etter villige mennesker. Og vi kan tjene og være vitner midt i det livet vi har, uansett hvordan det livet er.

I denne søndagens tekster har vi lært at Jesus brukte tegn og under til å vise at han var Guds egen sønn, og for å skape og bygge opp den første kristne menighet. Vi har sett at menneskenes livsvilkår er liv og død, glede og smerte, lidelse og fred. Vi oppfordres til å be, og det er løfter i bønn. Vi har sett at vi verken kan regne med, eller utelukke at helbredelse også kan skje i dag, med oss. Og vi kan be om, og er lovet kraft, til å leve det livet vi har fått tildelt.

Avslutningsbønn

La oss be.

Herre, hjelp oss å leve det livet du har gitt oss.

Herre, gi oss kraft til å bære livet, også når det er tungt og vanskelig.

Takk for at du vet om hver enkelt av oss, og vår situasjon.

Takk for løfter i bønnen. Du svarer i din tid, slik du vil.

Hjelp oss å be som Jesus: «Herre, ikke som jeg vil, men som du vil»

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.

Amen

Respons

Det kom mange positive kommentarer på prekenen, nesten overveldende.

Jeg velger å gjengi en her, som kom på SMS etter gudstjenesten:

«Du var skikkelig benådet i dag. Det var en herlig og interessant utlegning av bibelen som vi sjelden får oppleve i Egersund. Jeg merket meg den lille «kritikken» mot at nådegavene blir lite brukt i vår menighet. Jeg er så enig. Kanskje det er grunnen for at den tørker litt inn, og at den vil dø ut med de eldre.

Du hadde forberedt deg veldig godt. Det var strukturert og klart framlagt. Takk skal du ha.»

Fortsatt god søndag, og god uke til dere alle

Hilsen Per Arne

Søndagsrefleksjoner – Vente og se?

For ikke lenge siden så jeg et TV-program om forskning på Grønlandsisen. To forskere våget seg ned i en «moulin», en sjakt i breen som smeltevann fra sommerens issmelting hadde skapt. De ønsket å komme ned til bunnen av sjakten for å se om smeltevannet forsvant under isen og ut i sjøen slik de hadde antatt hittil, eller om den frøs til is og ble liggende. Hvis det siste var tilfellet ville breen ligge på en isflate som kunne gi raskere glidning av is ut mot sjøen, hyppigere kalving av isfronten og dermed også raskere issmelting og raskere og voldsommere havstigning. Vi kan ane hva dette i så fall kan føre til når mer enn 4 av 10 mennesker på kloden bor mindre enn en meter over nåværende havnivå. Det gjelder også store millionbyer.

De fant en isflate. Dette stemte ikke med forskning hittil som hadde antatt at smeltevannet forsvant ut i havet og etterlot seg tørt land under isen. Hittil hadde forskningen vært basert på satellitt-bilder, datamodeller og overflatestudier av breene. Forskerne mente at også dette hadde med klimaendringene å gjøre, og uttalte: «De som tar inn over seg resultatene fra forskningen, sover ikke godt om natten.» Og «Vi kan bare ane hvilke konsekvenser det kan føre til når mange hundre millioner mennesker må bosette seg et annet sted for å komme vekk fra et stigende hav», sa han til slutt.

Det ligger til den menneskelige natur å vente og se når noe ubehagelig blir påtrengende. «Det går nok over», tenker vi kanskje. Eller «Dette må noen andre ordne opp i.» og «Det er uansett svært lite lille jeg kan gjøre i den store sammenheng.» Alle disse tankene fører til at vi utsetter eller dropper handlinger som kan løse problemet.  Er det lurt? Løser vår venting eller fornekting i det hele tatt noen problemer? Kanskje det heller fører at problemene i ventetiden vokser i omfang inntil det uhåndterlige?

Det går over

Vi mennesker ønsker oss naturlig nok gode liv. Det skal helst være uten bekymringer, og med dager med sol og godt vær. Så vet vi inderlig godt at dette ikke er tilfellet. Livet går ikke alltid vår vei, sykdom kommer, død truer og vi mister kanskje noen av våre kjære. Det er lett at dette blir et stort problem for oss. Men er ikke ubehag og plager bare en del av livet? Vi er aldri blitt lovet et problemfritt, og bekymringsløst liv.

Nå sier mange at ytre omstendigheter som skaper problemer for oss, eller kanskje mest for kommende generasjoner, for de verste konsekvensene ligger et stykke fram i tid. Vi merker kanskje ikke at klima og vær endres, og synes jo at varmere sommere er mer til glede enn et problem. «Det er jo ikke så galt» tenker vi kanskje om problemene som forskerne presenterer oss for. Da er det lett å tenke at dette er forbigående.

Noen andre må ordne opp

Når ytre problemer truer oss, er det lett å se til myndighetene: «Nå må de rydde opp; jeg klarer ikke dette alene». Vi tenker at de må sette regler og grenser for oss, slik at vi tvinges inn i mere bærekraftige måter å leve på. Så vet vi at dette er lettere sagt enn gjort. For også våre politikere ønsker å gjøre oss tilfredse og bli gjenvalgt. Hastigheten i det politiske arbeidet for å møte klimaendringene går etter manges mening alt for langsomt. Og internasjonalt spriker det meste i alle retninger, og der har de visst mer enn nok med pågående krigføring og annen elendighet.

Min innsats betyr så lite

Når klimaendringer blir tema, har jeg flere ganger hørt kommentaren «Det er lite eller ingen ting jeg kan gjøre». Det blir lett en unnskyldning for å leve som før. Reise like mye som før pandemien, kjøpe like mye klær og kjøre like mye bensin- og dieselbil. Vi overbeviser oss selv om at det er greit. Men det er det jo ikke. Alle må vi gjøre noe, selv om vårt bidrag kan synes lite. Det var en som sa noe klokt: «Det at mitt bidrag er lite, kan ikke hindre meg i å gjøre det som er rett». For det er et faktum at hvis mange endrer til en mer bærekraftig atferd, blir det en sterk kraft som kan føre til betydelig endring.

Egoismens snare

I alt dette ligger egoismen vår på lur. Vi kommer sjelden lenger enn til vår egen situasjon. Våre egne utfordringer fyller dagene våre, og vi blir ikke opptatt av de store spørsmålene før de treffer oss fullt ut i våre liv. Det er først når raset treffer og ødelegger huset vårt, eller veien vi bruker blir ufremkommelig på grunn av elvas herjinger, at vi ser det som et problem. Kanskje dette er hovedproblemet, at vi ikke er i stand til å ta på alvor de store linjene?

Natur-synd

Synd er ikke et begrep som er mye på dagsorden. Det passer ikke inn i vår egoistiske tilværelse. Men synd peker på at vi alle har et ansvar. Vi har et ansvar for å bruke våre ressurser ikke bare til vårt eget beste, men også de andres. Vi har et ansvar for å bruke klodens ressurser på en slik måte at vi kan overlevere den i en bedre tilstand enn da vi overtok. Og vi har et ansvar for ikke å ødelegge for hverandre, selv om de andre bor langt unna.

Hvis jeg skulle tvile på egen synd, kan jeg bare tenke på at jeg gjennom min levemåte har vært med på å skape klimaproblemene, og bygge ned naturen og dermed ødelegge dens mulighet til å reparere påført skade og  bevare leveområdene for dyr og natur.

Våkne

Jeg lurer på når vi skal våkne. For det nytter lite å vente, overlate løsningen til andre eller tenke at mitt bidrag er lite. Jeg må erkjenne at jeg er del av problemet, og dermed også kan være del av løsningen. Men jeg må også akseptere at jeg ikke kan leve som før, endre levemåte men likevel ha et godt liv. Hvis jeg ofrer noe, er det i kjærlighet til meg selv og de andre, slik at verden blir mer levelig enn den ellers ville blitt.

Fortsatt god søndag

Søndagsrefleksjoner – I det skjulte

Det synlige inntrykket av et annet menneske som vi møter for første gang, kan feste seg. Vi danner oss et bilde av den andre, og gjør opp våre tanker og konklusjoner. Vi tror og analyserer det vi ser. Hvis dette er et menneske som vi skal møte flere ganger eller til og med ofte, kan vi oppleve at vi har tatt feil. Førsteinntrykket stemmer ikke. Det mennesket vi lærer å kjenne kan overraske både positivt og negativt, for mennesker er mye mer enn det vi ser.

Det meste av det som finnes i menneskene, både deg og meg, er skjult for andre. Av og til er det skjult for oss selv også. I det skjulte finnes våre tanker og lengsler, vår bakgrunn og våre håp, våre sorger og nederlag. Løfter vi blikket mot naturen, er det meste av prosessene der også skjult for oss. Vi ser ikke dyrenes indre vesen, havdypets mange skapninger eller verdensrommets uendelige omfang. Hvordan kan vi da tro at vi vet? Hvorfor sier vi at vi ikke tror det før vi ser det, når det meste er skult for oss?

Menneskets natur ligger i det skjulte. Livet vi lever er et resultat av hvem vi er og hvilke erfaringer vi har gjort. Blant oss mennesker vil det som er i det skjulte påvirke våre relasjoner og våre liv. Det kan åpne opp og lukke igjen, frigjøre eller lamme, gi glede eller tårer, sette fri eller begrense. Det indre kan gi gode gjerninger, men også utøvd ondskap; trøst til andre men også utskjelling. 

Det står i den game boken at mennesket består av ånd, sjel og legeme. Vi er derfor mer enn det mennesket som kan sees. Om ånd står det i Det gamle testamentet at «Gud blåste ånde i hans nese» når mennesket ble skapt. Vi bruker «ånde» om pusten, særlig når vi kan se den i kaldt vær. I troens verden snakker vi om Ånden som Gud sendte etter at Jesus dro hjem til Ham pinsedag. De av oss som tror, har på en måte fått del i Guds eget åndedrag. Sjelen er våre tanker og vår vilje som igjen er avgjørende for vår væremåte og våre handlinger, og legemet er den kroppen vi kan se og bruke til eget og andres beste. Også her ser vi at det meste av mennesket er i det skjulte.

Der inne, i vårt skjulte rom finnes altså vår kilde til liv. Hvordan livet vil arte seg blir en følge av hva vi fyller det indre rommet med. Er det mørke eller lys der? Kristendommen lærer oss at vi har del i et lys som kommer innenfra. Det har sin kilde i troen og frelsen, får uttrykk gjennom viljen og viser seg for menneskene gjennom kroppens handlinger.

I dette rommet finnes både opphavet til mørkets gjerninger, og lyset fra Gud. Der finnes Guds-relasjonen som vi stadig må pleie, og gudsfraværet som vi bør unngå. Vi kan prøve å skjule det som er der, men lykkes ikke. For Gud ser alt, og vet alt. Hvis vi erkjenner det som er der i vårt skulte rom og ser vårt behov for en ny kurs, kan vi gjennom troen finne gudsrelasjonen.

Denne gangen har jeg lyst til å avslutte med noen bibelsitater til ettertanke og oppmuntring:

• For vi vandrer i tro, uten å se. (2.kor 5,7)
• Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser. (Hebr. 11,1)
• Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig. (2 Kor 4,18)
• Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. (2.Kor 4,16)

God søndag

Søndagsrefleksjoner – Kroppen min

Kroppen vår er ikke bare vår; den er i fokus på mange måter. Den brukes aktivt av reklamen for å fremme skjønnhet når den er pyntet med «riktige» klær og sko av siste mote, og av produsenter av skjønnhetsprodukter som gjør oss vakre. Kroppen fremstilles på sosiale medier med perfekte former og proporsjoner. De siste dagene har det vært fokus på at kunstig intelligens (KI) fremstiller ungdomskropper litt for perfekt.

Alt dette skaper et bilde av den perfekte kropp. Slik den er framstilt, er det visst bare en slank, spenstig og veltrent kropp som er god nok, eller såkalt normal. Hva da med alle oss andre som ikke passer inn? Vi har alle den kroppen vi har, og det er begrenset hva vi kan gjøre med den. Hva skal vi da gjøre? I speilet er kroppen den samme som i går. Kanskje jeg skal fjerne speilene?

Ungdommen jobber hardt med å finne seg selv. De sammenligner seg med hverandre, og er opptatt av å passe inn. Da er kroppen viktig. Det bildet som verserer på sosiale medier og internett, er nådeløst. Der er det bare en type kropp som er god nok. Og det som ungdom kan se der, er jo fasiten, ikke sant?

Nei, sosiale medier gir oss ikke sannheten. Som mennesker er vi født med ulike kropper ut fra gener og arv. Vi kan gjøre noe med den for å unngå overvekt og andre uheldige virkninger. Vi har fått den til disposisjon, og det er i vår makt å pleie den, passe på den eller misbruke den og ødelegge den. Men den kroppen vi er født med, er den vi har. Uansett hvor sterkt vi kan prøve å nå idealkroppen i sosiale medier, kan vi komme til kort.

Det finnes heldigvis noe strategier. Vi kan droppe å sammenligne oss med andre eller med bildet i sosiale medier. Det er mye bedre å erkjenne at vi har den kroppen vi har, ikke fokusere for mye på den og pleie den som best vi kan. Kirurgiske og andre inngrep for å få den finere, kan fort virke mot sin hensikt. Å pleie kroppen betyr fysisk aktivitet som passer oss, passe inntak av mat og drikke i forhold til vårt aktivitetsnivå og gode relasjoner til andre. Men det krever at vi vender blikket bort fra idealbildet, og heller finner ut av hvem jeg er, både i kropp og sjel.

Sammenligning kan skape problemer, for vi sammenlignes oss med et idealbilde som vi ofte ikke kan nå. En bedre form for sammenligning for meg har vært å sammenligne meg med meg selv. Jeg har for lengst innsett at jeg ikke kan trylle bort den kroppen jeg har, men jeg kan jobbe for forbedring. Jeg har i alle år slitt med overvekt, og det er et biologisk fenomen at kroppen jobber iherdig for å komme tilbake til sin ønsketilstand med overvekt. Det betyr at jeg må jobbe for å holde kroppsvekta nede gjennom moderat matinntak og rikelig med fysisk aktivitet.

Som mennesker er vi skapt i Guds bilde. Vi er skapt til å ligne Ham, til kjærlighet til oss selv og hverandre, og til å leve ut den personen som jeg er skapt til å være. Det betyr at jeg skal prøve å finne de ressursene og evnene jeg har, utvikle dem og bruke dem til eget og andres beste. Kroppen er i denne sammenheng et verktøy, et hjelpemiddel, og utseende er helt underordnet. Gud ser ikke etter den ytre skjønnhet, men den indre. Det er våre indre egenskaper han er ute etter, for det er dem han trenger i sitt virke. Menneskets kanskje viktigste oppgave er å utøve kjærlighet til oss selv og hverandre, og bruke våre evner til alles beste.

Jeg kjenner et par som skulle adoptere. De ble spurt om å stå på ei liste for norske krisebarn; barn som myndighetene har overtatt omsorgen for. I prosessen fikk de vite en del om barnas bakgrunn som det ikke var helt enkelt å forholde seg til. Ektefellene måtte tenke seg nøye om, både sammen og hver for seg. De var kristne, og la det fram for Gud i bønn. En dag leste mannen fra Det gamle testamentet: «Hvem er du som stiller spørsmålstegn ved mitt skaperverk. Jeg, Herren, er den som skaper». Mannen skvatt til; her fikk han svar på tiltale.

Gjennom dette ordet har vi fått en kraftig lekse; mennesket er Guds domene. Jeg har ingen rett til å kritisere eller nedvurdere andre. Min oppgave i samværet med andre mennesker, er kjærlighet. Mennesker kan trenge min omsorg, ikke min kritikk. Menneskekropper er skapt av Gud, ikke av bildene som fyker forbi på skjermene i sosiale medier. Speilbildene forteller nok den ytre sannhet, men den er elsket av Gud. Og dessuten er han interessert i hvem vi er som indre mennesker, ikke hvordan vi ser ut.

God søndag.

Søndagsrefleksjoner – Treffsikre ord

Noen ganger blir dagens tekstlesing fra bibelen nesten en åpenbaring. Jeg tenker ikke i veldig åndelig forstand, hva nå enn det er, men hvordan teksten beskriver menneskelige kår. Det er sterkt å oppleve hvordan en to tusen år gammel tekst beskriver vår tid så treffsikkert.

De fleste av oss har fått med oss at jorda har begrensede ressurser både av natur og de mineralene vi trenger for vår virksomhet. Vi har også fått innpodet at vi nærmest kontinuerlig bruker mer av tilgjengelige ressurser, enn det jorda tåler. Om ikke det var nok, vet vi nå at vi ødelegger den jorda vi er så avhengig av bla gjennom omfattende veibygging. Hva gjør vi med alt dette? Er det ikke nettopp vår rikdom, holdningen til og bruken av den som er årsaken til at vi har kommet dit vi er?

Det er her Paulus kommer inn med noen Pauli ord sitt i første brev til Timoteus, en av hans trofaste disipler. Jeg henter tekstutdrag fra kapittel 6, fra vers 3. Der drøfter han innledningsvis hvordan meninger om ulike spørsmål skaper ulike trosretninger som fører til forvirring. En av disse forvirrende lære-retningene kommer fra de som «mener at gudsfrykten er en vei til vinning». Det skulle bety at jo frommere vi er, jo rikere kan vi bli. I vår tid kan vi kjenne igjen dette i noen kristne kretser som hevder at rikdom er en Guds velsignelse, altså noe vi gjør oss fortjent til. Paulus kontrer slike argumenter med noe helt annet: «Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For tomhendte kom vi inn i verden, og tomhendte må vi forlate den. Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det».

Nøysomhet som Paulus anbefaler står ikke særlig høyt i kurs. Det som preges oss og vårt samfunn er heller vår evige runddans med ønske om stadig mer. Vi blir aldri fornøyde, og på veien til ny kortvarig tilfredsstillelse ødelegger vi den jorda vi bor på. Det er som om vi med vitende og vilje ville skulle ødelegge hjemmet vårt ved å at i bruk panel og reisverk til å brenne bål for å holde varmen. Paulus utfordrer oss kraftig på vårt forbruk når han sier at vi skal nøye oss med å ha mat og klær. I vårt nordlige samfunn må vi nok tilføye bolig på lista over hva vi trenger.

Hva er det så vi egentlig trenger? Jevnt over trenger vi ikke flere ting. Vi trenger ikke siste mote i klær, eller nyeste utgave av bilen. Vi trenger ikke pusse opp for å få siste mote av bad eller kjøkken, hvis det fungerer og ikke er ødelagt. Vi trenger ikke det reklamen sier at vi trenger, og her sitter vi i glasshus hele gjengen. Jeg lurer av og til på om vi har gått oss vill i våre egne penger. Jeg lurer på om vårt jag etter lykke har ført oss på villspor inn i kjøpesentrene.

Paulus peker også på farene ved rikdom. I vårt land er vi vel alle rike i forhold til de fleste andre mennesker på kloden. Paulus skriver: «Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær». Så kommer han med det som vil være et kjent sitat for flere: «For kjærligheten til penger er roten til alt ondt». Erkjenner vi dette? Kjøper vi ikke stadig mer fordi vi har økonomi til det? Tenker vi gjennom det som vi gjør? Er det kjærligheten til penger som styrer oss, eller er det bare våre evige lyster etter noe nytt? Uansett kan rikdom være et problem, mer enn en velsignelse.

Heldigvis gir Paulus oss et alternativ. Han viser oss noe annet vi kan strebe etter enn alle tingene som vi omgis oss med: «Men du, Guds menneske, hold deg borte fra dette og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, utholdenhet og ydmykhet. Strid troens gode strid og grip det evige liv som du er kalt til». Vi kan bruke vår tid og våre krefter på de verdiene som betyr noe i samværet med andre mennesker. Jeg tror Gud rister på hodet av all vår higen etter ting, og gråter når han ser at vi glemmer å lete etter og kjempe for de gode verdiene som han har foreskrevet.

Hva om det ikke betyr noe å tro? Hva om det ikke kan merkes forskjell i levemåte på oss som sier at vi tror og andre som ikke bekjenner en tro? Hva betyr da troen egentlig for oss? Har vi helt oversett Paulus ord til Timoteus som like gjerne kunne vært rettet til oss? Jo, det skal merkes at vi tror, ikke gjennom evige krangler om den rette lære, men gjennom «rettferdighet, gudsfrykt, kjærlighet, utholdenhet og ydmykhet». Slike verdier snakker høyere enn alle mulige slags ting vi kunne ha skaffet oss. Og verdiene er attraktive, for menneskene er på jakt etter dem. Lever vi slik kan kanskje flere bli med på veien og «gripe det evige» som ligger der klar for alle som tror på Jesus Kristus og det han gjorde for oss.

God søndag

Søndagsrefleksjoner – Bare meg?

Vår tid og våre markedsorienterte samfunn er sterkt individualistiske. Vi blir fortalt at vi ved å jobbe hardt nok kan oppnå hva vi vil. Sosiale medier forsterker på en kynisk måte det vi drømmer om, ved stadig å gi oss mer. Markedsaktørene forteller oss kontinuerlig hva vi fortsatt mangler og hva som skal til for å gjøre oss stadig mer lykkelig. Vi jager etter siste mote, nyeste bilmerke, bedre boliger, større hytter og «hottere» klær. Barna våre blir del av det samme dragsuget; stadig mer og mer. Hvor går grensene våre? Når har vi nok? Når kan vi si at vi er lykkelige? Når skal vi begynne å tenke «oss» framfor «bare meg?»

I vår rikdom tar vi det som en soleklar rett å leve våre liv som vi vil. Vi skaffer oss den utdanningen og den jobben vi vil, vi gifter oss med den vi vil og vi bor og kjører som vi vil. Denne individuelle retten ser ut til å være nesten grenseløs. Er den det? Hva om vår livsstil går ut over andre? Hva om mine livsvalg, ødelegger livene for noen andre? Hva om vår levemåte hindrer andre i å leve slik de vil? Hva om denne selvorienterte livsstilen bare fører oss inn i ensomheten? Da er vi vel ved grensene for vår rett til å leve som VI vil?

Vår sterke individualisme styrkes av skjermene som styrer livene våre. Tec-gigantene forer oss med stadig mer av det samme, en kontinuerlig strøm av annonser og tips om mer av det vi nettopp har søkt etter. Apple, Google, Tiktok og Facebook kan nesten gjøre hva de vil med oss. De selger opplysninger om oss og tjener grovt på det. Det som bestemmes på styrerommene deres ser ut til å være utenfor våre myndigheters kontroll. Vi blir foret med det som skal gjøre oss stadig lykkeligere, og vi forsvinner for hverandre inn i hver vår skjerm. Der dyrker vi oss selv, vår individualisme, våre ønsker om stadig mer. Hvor er vi på vei? Ender vi opp med å leve i hver vår boble, stirrende på hver vår skjerm?

Vi tror det vi ser, sier vi. Men kanskje det vi ser bare er et bedrag. Vi ser bare stykkevis og delt, står det i den gamle boken. Finnes det ikke andre «sannheter» enn det hver enkelt av oss oppfatter? Er det ikke like stor grunn til å tro på det vi ikke ser eller forstår, som det vi ser? Noe kan være høyst virkelig selv om vi ikke ser det, akkurat nå. Og i troens verden er det usynlige viktigst. For når vi sier at vi tror, er det jo på en Gud som ser oss utenfra. Ingen har noensinne sett Gud, står det i boken. Vi kan bare se Gud ved å se på Jesus, og det han gjorde for oss.

Men individualismen har også nådd den den religiøse verden. Åndelige opplevelser av tro har blitt vår Sannhet. Min fortelling har blitt veien til den ekte og sanne tro. Følelsene og fellesskapet den enkelte av oss lever i, ser vi på som sannheten. På denne måten ser vi troen innenfra, eller nedenfra. Vi lever i dette som en selvfølge, og har det godt så lenge livet ikke butter imot og utfordrer troen. For en tro sett nedenfra eller innenfra er bare god så lenge det er godt der inne. Vi tenker ikke på hvor skjør en slik tro er. Vi tenker heller ikke på at andre kan ha en helt annen opplevelse av det å tro, som er like sann for dem som min er for meg. Når ulikt troende møtes, kan lett den andres fortelling bli en trussel. Resultatet er mange ulike sannheter som hvert enkelt fellesskap kjemper for.

En artikkel i avisen Vårt Land denne helgen hadde tittelen «Tro er ikke det samme som følelsen av å tro». Der skriver gjestekommentator William Skolt Grosås blant annet om når tro blir en prestasjon: «Problemet er hva man skal gjøre i møte med livskriser. Moderne kristendom er allerede en dekonstruksjon ned til den individuelle erfaringen. Dermed blir det vanskelig å finne trøst i livskriser, eller når erfaringen uteblir».

Var det slik Gud ville ha det? Var det ikke meningen at tro skulle gi trygghet ved at den knytter seg til noe utenfra, og ikke innenfra oss selv? Skulle ikke jeg få min trygghet ved at jeg trodde på en Sannhet som har sitt ankerfeste i noe uforanderlig, og som jeg ikke kan påvirke? Var det ikke meningen at vi skulle være likeverdige sammen, alle vi, skapt av jordens og himlenes Herre? Det er akkurat som om vi tror at vi er alene, og må kjempe for vår egen personlige Sannhet. Jeg er redd vår individualisme står i fare for å ødelegge både vår medmenneskelighet og våre fellesskap.

Jeg var i en livskrise, og ble møtt av Jesus, lidende på korset. Der satt jeg ved foten av korset og trengte ikke å prestere noe annet, enn å erkjenne min hjelpeløshet og ta imot. Jeg kunne kjenne meg elsket, noe som hadde vært et problem i mange mobbefylte år. Jeg kunne leve i dåpen som ble gjennomført før jeg hadde en klar bevissthet. Jeg kunne ta imot nåden i nattverden der vi lærer at Jesu blod og Jesu kors har tatt bolig. Og jeg kunne kjenne at troen ga meg trygghet og mot til å være glad i meg selv og mine medmennesker.

Jeg drømmer om et liv der jeg studerer ansiktet foran meg nøyere enn min mobilskjerm. Jeg ønsker meg levende øyne framfor en rask video på Snapchat. Jeg ønsker meg et liv i takknemlighet over det jeg har, ikke i opplevelse av mangelen på noe jeg ikke har. Jeg håper på et liv sammen med mennesker å bli glad i, både kjente og ukjente. Og ikke minst drømmer jeg om at jeg skal se min nabo, min neste og mitt medmenneske på en ny måte, få del i deres gleder og sorger, kunne trøste og bli trøstet, få mulighet til å glede og bli gledet og kunne bidra når det trengs, slik jeg kan trenge hjelp når den tid kommer. For vi er alle Guds barn, og jeg tror at han gleder seg når vi ser hverandre og bringer videre noe av den kjærlighet som Han har vist oss gjennom Sin sønn, først død på et kors så høyst levende blant oss.

God søndag.

Søndagsrefleksjoner – Barnets øyeblikk

Barn kan komme med kloke ord fra de er små. I dag har jeg lyst til å fortelle om en treåring. Han har allerede utviklet et godt ordforråd, som han har vist at han kan bruke på en klok måte. I en situasjon der han følte behov for å markere seg, sa han «Er jeg trøtt, så er jeg trøtt». Det ga meg et utgangspunkt for noen refleksjoner. For hva er det han egentlig sier?

Det første jeg tenker på er evnen til å være til stede i nåtid, å leve i det jeg kjenner på akkurat nå. Her tenker jeg at barnet er eksperten i forhold til oss voksne. Mens barnet intuitivt lever i den aktuelle situasjon og er i den fullt og helt, har vi voksne lett for å dra inn våre erfaringer (fortid), og våre forventninger og bekymringer (framtid). Da er vi ikke helt til stede i nåtid. Vi gjør det selv om vi vet at nåtiden, øyeblikket, er det eneste vi har.

En annen tolkning kan være «kom meg ikke for nære». Jeg tillater meg å være i den situasjon og sinnsstemning som jeg er, uten innblanding. Akkurat nå er jeg det sånn med meg, og jeg vil ha fred. Det er min rett som menneske å kjenne på, og være i, det som er reelt for meg, nå. Da kan ingen si at jeg skulle eller burde vært et annet sted, i en annen sinnsstemning eller tenkt annerledes. Hvem kan vel ikke kjenne seg igjen i det?

En tredje tolkning er at jeg forbeholder meg retten til å ha mine opplevelser i fred. Jeg opplever situasjonen slik akkurat nå, og jeg har mine egne opplevelser fra tidligere. Ingen andre kan overprøve eller oppheve mine opplevelser; si at de var feil eller at det ikke var slik. Mine opplevelser er mine uansett hva andre sier, og jeg forventer at opplevelsene blir anerkjent for det de er og var. Noe annet er at tiden kan vise at det ikke var grunnlag for min tolkning av situasjonen som ga opplevelsene, men det er det meg selv som i så fall må erkjenne og nytolke.

Guttens uttalelse viser en gryende selvfølelse og selvrespekt. Han markerer hvordan han har det, og forventer å bli tatt på alvor. Det er mye mellommenneskelig i det. Vi er alle mennesker som trenger en god selvfølelse, og som fortjener respekt fra andre for den vi er. Dette har med vår identitet å gjøre, personligheten som former seg over flere år. Den former seg ikke i et vakuum, men i samspill med mennesker som vi møter. Har vi trygghet for den vi er, kan vi være tydelige, møte andre med åpenhet og ha det godt i andres selskap. Er vi utrygge, er det lett å kjenne seg underlegen, bli mistenkelig overfor alt og alle, og tenke at de andre ikke vil deg vel.

Hvordan møter så de voksne en slik uttalelse fra et barn? Jeg vet ikke konkret hva som skjedde i forbindelse med guttens uttalelse, men jeg aner at det kan ha vært i en litt hektisk situasjon. De voksne ville kanskje ha han med på aktiviteter, eller at det skulle skje flere ting i familien akkurat da. Hans uttalelse kan da lett oppleves som litt brysom og tidkrevende; den passer ikke inn i familiens planer. Av respekt for barnet, tenker jeg det er viktig å stoppe opp, finne ut litt mer av hva det gjelder og respektere ham for det. Barnet lever i nuet, så det er ikke sikkert at han trenger så mye tid før situasjonen har gått over, og han er klar for noe nytt.

Hendelser skjer i øyeblikk, ikke bare for barn. Det er i nåtid; det lille sekundet eller minuttet som kan endre en situasjon. Selv om det som skjer noen ganger kan være resultatet av prosesser og forandringer over tid, er det øyeblikket som er avgjørende. Min erfaring med både vonde og gode øyeblikk, er at det er lurt å være i dem fullt og helt. Vi bør ikke flykte unna, men leve gjennom det vonde, og la gleden over det gode fylle oss mest mulig. Da er det lettere å bearbeide og bli ferdig med det vonde, og minnes gleden over det gode.

Sier den store, gamle boken noe om dette? Et søk på ordet «øyeblikk» ga 27 treff. Jeg tar her med ett av dem:

«Et øyeblikk varer hans vrede,

hele livet varer hans nåde.

Om kvelden kommer gråt som gjest,

om morgenen blir det frydesang.»

(Salme 30,6)

Vi kan derfor trygt si at det vonde varer i en begrenset tid, mens det gode varer til evig tid. Mørket vil erstattes av lyset.

De to største historiske øyeblikkene for kristne, var da Jesus, Guds sønn døde på korset og dermed sonet all vår synd. Og ikke minst var det da Jesus beseiret døden og brøt seg ut av dens lenker da han sto opp igjen. Begge deler var resultat av en lengre prosess, samtidig som det skjedde der og da, på et øyeblikk. De to øyeblikkene har gitt oss grunnlaget for kristendommen, og vist oss veien fra det onde og vonde til det gode og evige. Som Guds barn, kan vi ta disse til oss som «barnets øyeblikk».

Fortsatt god søndag

Søndagsrefleksjoner - Det brysomme ansvaret

Det er lett å skylde på andre mennesker, situasjonen vi er i, eller andre ting, når livet ikke går vår vei. Vi kan være frustrert over jobben, lei av våre hverdager og ha lyst til å flykte fra livet slik det er nå. Hvem er det så, som har ansvar for hvordan jeg har det? Det brysomme svaret er at det er meg selv. Ingen andre enn meg har ansvar for min situasjon.

Heldigvis står de fleste av oss ikke helt alene med dette ansvaret. Vi har folk rundt oss som kjemper sin kamp, men som likevel er villige til å lytte til meg og mitt. For vi er mange, ja alle, som har dette brysomme ansvaret. Så selv om vi står alene når alt kommer til alt, kan det være en trøst at alle andre også har ansvaret for seg og sitt.

Når situasjonen ikke oppleves bra, er det også vårt ansvar å finne en annen vei videre. Det må finnes en vei som er bedre, lettere, lysere og gladere. Det må ligge noen muligheter der framme som gir en bedre situasjon. For å finne den er det mitt ansvar å ta initiativ til og prøve ut, noe nytt. Jeg må gripe fatt i viljen til endring, og ta de kontaktene eller gjøre de tiltakene som trengs for å finne denne veien. Jeg kan sikkert bli skuffet underveis, men er jeg bestemt og besluttsom, vil jeg etter hvert finne denne nye veien. For livet kan blir bedre og mer tilfredsstillende både for meg og mine nære.

Ansvaret for mitt liv gjelder mange områder.

Jeg har ansvaret for egen kropp og helse. Jeg kan velge å forbruke kroppen til et hardt liv i første del av livet, uten å tenke på at kroppen trenger pleie og vedlikehold. Da kan jeg måtte bære konsekvensen i eldre år av en ødelagt kropp med ulike plager og begrensninger.

Jeg har ansvaret for hva jeg bruker tid og krefter på. Setter jeg meg alltid først, og tenker mindre på andre, kan jeg oppleve å bli isolert. Min egoisme kan bli min verste fiende. Motsatsen er et åpent liv der jeg også ser andres behov. Det kan bli rikere enn jeg hadde tenkt.

Jeg har ansvaret for å bruke mine evner og anlegg til eget og fellesskapets beste. Ingen er tjent med at jeg forsøker å være en annen enn den jeg er skapt til å være. Det beste for meg og mine nærmeste er at jeg finner ut hvem jeg er og hva jeg vil, og ikke minst hva jeg har mulighet til.

Jeg har også ansvaret for livet selv om jeg har noen tydelige fysiske eller psykiske begrensninger. Vi må alle finne det rommet som vi kan leve i og fylle med våre ressurser, egenskaper og erfaringer. Ingen har muligheter til å bli alt, selv for de funksjonsfriske og selv om vi jobber hardt for det. Det er når jeg tar tak i mulighetene i mitt eget livsrom, at jeg kan oppleve å leve godt med den jeg er.

Det er stor sannsynlighet for at jeg kan mislykkes på veien mot et bedre liv. Da er det lett å kritisere seg selv, og dukke ned i selvmedlidenhet og tungsinn. Her ligger det heldigvis muligheter for å komme videre, tross alt. Bibelen lærer oss at det er håp for den som har feilet, gjort noe dumt eller mislykkes. Håpet heter nåde og tilgivelse. Nåde er noe vi får uten å være fortjent til det, og tilgivelse er noe som gis den som erkjenner sine feil og dumheter.

Noe som kan skygge for og ødelegge mitt ansvar for eget liv, er sammenligningen. Jeg vil så gjerne være som andre, minst like god. Det kan føre meg inn i et liv der jeg sliter meg ut fordi jeg prøver å være noe annet enn den jeg er. Jeg prøver et yrke der jeg ikke har nødvendige forutsetninger for å lykkes, eller en livssituasjon som jeg ikke har ressurser til å gjennomføre. Resultatet kan bli noen nederlag, ikke fordi jeg er dårligere enn andre, men fordi jeg prøver å være en annen enn den jeg er.

For noen dager siden var det personlige ansvaret tema i dagens tekst fra Bibelen. I Galaterne 5 kan vi lese flere ting som kan være til hjelp for i å ta dette ansvaret:

«Hver og en skal bedømme det han selv har gjort, og få ros for egen innsats, ikke for det andre har gjort. For enhver skal bære sin egen bør»

Her blir vi advart mot å sammenligne oss med andre. Vi har ansvaret for egen innsats og situasjon, og må gjerne sammenligne oss med slik vi var tidligere. Men vi skal ikke sammenligne oss med hva andre har gjort, for enhver skal bære sin egen bør.

Det står heldigvis flere ting i Galaterbrevet:

«Bær byrdene for hverandre»

Vi er del av et fellesskap. Du og jeg står ikke alene. Som troende har vi en menighet å tilhøre, der alle har fått den samme oppfordringen, å bære byrdene for hverandre.

Og til slutt står det en oppfordring som gir håp:

«La oss ikke bli trette av å gjøre det gode. Når tiden er inne skal vi høste, bare vi ikke gir opp»

Å være utholdende med det gode som vi har mulighet til innenfor våre livsrammer, gir et rikt liv. Ansvaret for godhet er ikke brysomt eller krevende. Det er givende fordi det gir så mye tilbake.

God søndag

Søndagsrefleksjoner – Erkjennelse, tilgivelse og kjærlighet

Begrepene er kjente for de fleste av oss, selv om sammenstillingen av ordene kan virke litt rar. For er det noen sammenheng eller rekkefølge mellom erkjennelse, tilgivelse og kjærlighet? Jeg tror det.

Alle mennesker gjør før eller siden en dumhet, en feil eller noe som skader et annet menneske. Det er ikke alltid vi vil erkjenne det, i vår iver etter å komme oss videre. Da er jeg redd disse dumhetene kan samle seg opp til en tung sekk som det kan være utfordrende å bære på. Skjulte feil eller ondskap forsvinner ikke selv om de ikke er kjent og framme i lyset. Før eller siden tror jeg slike ting presser seg fram, ikke nødvendigvis i ord, men i vondter i kropp og sjel. Vi er bare en kropp, og kroppen husker. Manglende erkjennelse gir oss en unødig tung livs-sekk.

De som har opplevd å bli bedt om tilgivelse for, fra et annet menneske, eller selv har bedt om tilgivelse fra en annen og fått det, vil kunne fortelle om en stor opplevelse. Jeg har opplevd at tilgivelse setter fri, og gjør godt både for mottaker og giver. Med det å be om tilgivelse, eller gi tilgivelse, fordrer at du er villig til å legge noe til side. For det er en terskel å komme over. Det er en stolthet å bekjempe, det er en hevnlyst å legge bort. Det er en forhåndsdom å oppheve. Tilgivelse fungerer best der det foreligger en reell erkjennelse av dumhet og feil. Uten slik erkjennelse er det vanskelig å tilgi, i hvert fall ansikt til ansikt.

Med kjærlighet tenker jeg ikke først og fremst eller bare på den intime kjærligheten. Vi har et fattig språk i Norge for kjærlighetens typer og nyanser. Gjennom historien er det brukt flere begreper på kjærlighet, særlig i Bibelen:

• Agape: Ubetinget kjærlighet
• Fileo: Søskenkjærlighet
• Eros: Intim kjærlighet

Mange av oss har lært at vi skal elske vår neste som oss selv. Her tror jeg det er Agape, den ubetingede kjærligheten som omtales. Men Guds kjærlighetsbegrep kan også omfatte de to andre, ja kanskje enda flere. Vi har mottatt kjærligheten fra Gud gjennom det Jesus gjorde på korset, og vår oppgave er å bringe den videre til både oss selv og hverandre. Et menneske som har erkjent sine dumheter, bedt om og fått tilgivelse, vil i pur glede være motivert til å bringe kjærligheten videre.

Rekkefølgen erkjennelse, tilgivelse og kjærlighet er også forankret i bibelen. Der kan lese om kvinnen som med sitt syndefulle liv vasket Jesu føtter med sine tårer. Jesus var i fint selskap hos en av fariseerne. Det var vanlig på den tiden å sette fram vann slik at gjestene kunne vaske føttene. Då lå jo til bords, og hadde gått barbeint i sandalene på støvete veier. Da kom det inn en kvinne som ikke var innbudt. Hun gikk rett bort til Jesus og begynte å fukte føttene hans med tårene sine og tørke dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem inn med kostbar salve. Verten, fariseeren, så bare hennes synd, ikke hennes kjærlighet til Jesus. Jesus benyttet anledningen til å tale til gjestene om å få ettergitt gjeld, synd og skyld.

Jesus sa (Lukas 7, 47):

Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet.

Men den som får lite tilgitt, elsker lite.

Her ser vi altså sammenhengen mellom tilgivelse og kjærlighet. Når det gjelder erkjennelsen, har nok den kommet tidligere, for kvinnen. For hvorfor kom hun til selskapet uten å være innbudt? Var det ikke fordi hun hadde hørt om Jesus, at han kunne tilgi, og at hun selv kom til den erkjennelsen at hun trengte nettopp tilgivelsen?

Det er altså en logisk sammenheng mellom erkjennelse, tilgivelse og kjærlighet i bibelen, og i livet. I erkjennelsen gjør vi opp status og ser våre feil i øynene. I tilgivelsen blir vi satt fri fra tyngden av det gale vi har gjort. Det gir en frihet og motivasjon til å se, støtte og elske både oss selv og hverandre. Og ikke minst, å jobbe for å ikke gjøre de samme feilene en gang til. For tilgivelse koster.

Vi hører om mye lidelse og ondt mange steder i verden. Tenk om vi mennesker kunne stanse opp og øve oss i å erkjenne fremfor å ta hevn, å tilgi framfor å fastholde, og vise kjærlighet framfor å hate. For kristen tro er å aldri glemme at det gode har vunnet over det onde, og at Jesus har sonet for at vi skulle bli tilgitt, og tilgi hverandre.

Vi må aldri glemme at:

Erkjennelsen er tilgivelsens mulighet.

Tilgivelsen er kjærlighetens drivkraft.

God søndag

Mandagsrefleksjon – Barna mine

Ondskapens kraft som deles på våre skjermer, er altoverskyggende. Jeg sitter og tenker på hva Gud ville sagt der han er og ser alt som skjer.

Barna mine

Hvorfor dreper dere hverandre?

Vet dere ikke,

At da dreper dere Mine barn?

Hvorfor hater dere hverandre?

Vet dere ikke

At hat avler hat?

Hvorfor lar dere maktbegjær styre dere?

Vet dere ikke

At da slipper dere ondskapen til?

Hvorfor ødelegger dere livene for hverandre?

Vet dere ikke

At dere skulle elske?

Hvorfor sier dere «de andre»?

Vet dere ikke

At «den andre» er din neste?

Jeg har gitt dere vilje til å velge

Velg da det gode

For vet dere ikke

At Min Sønn har seiret

Over alt ondt?

Påskerefleksjoner – Hva feirer vi?

Det er påskeaften kveld, og tid for noen refleksjoner, denne gangen om det merkelige fenomenet påske. Med merkelig mener jeg den voldsomme forskjellen det er på samfunnspåsken og kristenpåsken.

Gjennom omtrent samtlige media blir vi nå rett før påske pumpet fulle av påske-kviss, påske-soduko, påskehare, påskeappelsin, påskeblomster, påskemagasiner i avisene, drømmer om hyttepåske og ikke minst fristende påskekrim. Hvor kommer alt dette fra? Hva har dette med påsken å gjøre?

Jo da, jeg vet at Norge har blitt et sekularisert samfunn. Vi tar ikke lenger for gitt at alle vet hva påsken egentlig er, eller vil feire det på «gammelmåten». Kanskje har påskefeiringen blitt tømt for innhold? Kanskje menneskene har lurt på hva vi nå skal finne på. For å fylle tomrommet har vi fått noe som er ment å underholde oss, gjøre det fint rundt oss, kanskje prise våren og nyte fred og ro. Påske har blitt en tid for avslapping og underholdning.

Som mangeårig kristen synes jeg at dette er trist, rett og slett nitrist. Jeg håper i det lengste at det ikke er sant, det at påsken for mange er tømt for sitt egentlige innhold. Jeg håper at det er noen som vil stå imot samfunnspåsken for å feire kristenpåsken. For det betyr noe. Det betyr noe å feire noe annet enn det forgjengelige. Det betyr noe å markere at noe skjedde mellom Gud og menneskene for mer enn 2000 år siden.

Men hva var det som egentlig skjedde den første påsken? Nå kunne jeg tatt dere gjennom hele påskefortellingen. Det vil jeg overlate til prestene i påskens gudstjenester og møter. Men jeg har lyst til å ta dere med inn i det innerste. Der våre tanker fødes, der våre handlinger formes og der våre lengsler blir konkretisert. Der vi tenker gjennom våre muligheter og gjør våre valg. Der vi tviler oss fram til en tro, eller tror oss fram til tvil. Der vi forkaster det andre sier om troen, eller der vi griper om den med alt vi har.

Der inne, i det skjulte bærer vi vår bør. Der ligger alle våre dumheter, alt det vi gjorde mot andre som vi ikke skulle, alt det som vi skulle ha gjort som vi ikke fikk gjort, alle de knuste drømmene, alle dommene som vi felte over vår egen dumskap, og all den trøsten vi hadde trengt, som vi ikke fikk.

Det er her inne påsken befinner seg. Det er her fotfestet finnes. Det er her trøsten er og kan gi håp. For det er her muligheten til en ny start ligger. En ny start som gis til oss, uansett hvordan vår historie og alle våre nederlag ser ut. En ny start som ikke krever noe annet av oss, enn å ta imot. En ny start med blanke ark og fargestifter. En ny start med dager som ligger ubrukt foran oss.

Kjennetegnet på denne nye starten, er et kors. Et tomt kors. For han som hang der, seiret over døden. Han bar alle våre nederlag på sine skuldre opp på korset, led den grusomste død de visste om den gangen, tok med seg all elendigheten i graven og brøt seg gjennom dødens lenker tilbake til livet. Den kraften som han hadde til rådighet, kan vi også få del i. For det var fos oss, deg og meg, han gjorde det.

Jeg tenker derfor at ordet for påske, er tilgivelse. Tilgivelsen gir en ny start. Alt det gamle betyr ikke noe lenger. Alt de dumme vi gjorde mot oss selv og hverandre, trenger ikke lenger lamme oss. Mørket i oss trenger ikke lenger bestemme våre handlinger. For i tilgivelsen har vi fått tilgang til lyset, det lyset som er sterkere enn døden.

Med korset foran oss kan vi si, jeg tror. Med det tomme korset reist mot himmelen kan vi si, det er håp. Det er krever ikke annet enn at vi erkjenner. Vi ser våre dumheter i håpets lys, og gjør godt igjen så langt det er mulig. Ikke som en betingelse for tilgivelse, men som en følge av at vi er tilgitt. For det er ingen betingelser for tilgivelsen. Den gis fritt og villig, av Gud selv gjennom sin Sønn.

Riktig god påske

Søndagsrefleksjoner – Trygge barn

Det er få ting som gleder meg mer enn å se trygge barn som leker, tuller litt, lekemobber, beveger seg fritt, løper og roper i vilden sky. Det gjør godt i et fars- og bestefarshjerte. Men det er også få ting som gjør mer vondt enn når jeg ser barn som er utrygge, stille, innestengte og som åpenbart lider. Det gode, og lekne livet de skulle hatt er liksom satt på vent eller tatt fra dem.

For at barn skal være trygge, må det være noen rundt dem som gir dem den tryggheten. Gode foreldre, andre omsorgspersoner lærere og barnehageansatte som ser barnet, setter nødvendige grenser og rammer men også oppmuntrer, er helt nødvendig. Heldigvis er det mange slike gode personer rundt mange barn. Når foreldre eller omsorgspersoner ikke makter å oppdra barna på en god måte, har vi heldigvis offentlige instanser som kan hjelpe til.

Jeg tenker at barn ikke er trygge i seg selv. De søker trygghet rundt seg, noen å feste blikket på, noen å holde handa til. Og der må vi voksne være. Så lenge jeg selv var far, tenkte jeg ikke så mye på dette. Jeg gjorde det som jeg trodde var nødvendig i den situasjonen vi var. Som adoptivforeldre var det ingen gjenkjennelse i oss selv i barnas væremåte og oppførsel, og siden vi ikke hadde barn fra før, gjorde vi så godt vi kunne. Det var vår måte å få barn på og har heldigvis endt godt, etter mange til dels smertefulle omveier.

Behovet for trygghet forsvinner ikke selv om vi blir voksne. Behovet for å bli sett tenker jeg er et konstant behov som varer livet ut. Det er et helt menneskelig behov å bli sett, hørt og respektert. Men hvem gir oss tryggheten som voksne? Hvem utenfor oss selv, ser til oss? Det kan være gode partnere eller nære venner. Men det kan også være et tomrom der, som fører til at vi går rundt som utrygge voksne. Slik hadde jeg det i mange år, særlig i ungdomstiden.

Når vi er voksne ligger det sterkt nedfelt i oss at vi skal klare oss selv. Nåtidens individualisme bidrar også sterkt til en slik tanke. Det er flere ting i samfunnet som sier oss at dette må du klare. Du må bli voksen og selvstendig. Samfunnet sier at vi kan klare det vi vil. Alle kan bli alt bare de prøver hardt nok. Men vi vet jo at dette ikke er sant. Vi vil alltid trenge noen å utveksle tanker og ideer med, leke litt og være litt sprø sammen med, og finne ut av veien videre sammen med andre. Det kalles fellesskap.

Men hva er det som gir oss mennesker en dyp trygghet, langt der inne? Den tryggheten er det vanskelig å finne helt alene. Jeg var mye utrygg som ungdom og ung voksen. Dermed var jeg også mye alene. Det var først når jeg kom inn i et kristent miljø på slutten av studiene i Bergen, at jeg opplevde å bli sett. Det ga en begynnende spire til å våge å være mer meg selv. Fundamentet for den tryggheten jeg etter hvert har opparbeidet fikk jeg den dagen jeg sa ja til å tro på Jesus Kristus som min personlige frelser. Da kunne jeg begynne å finne ut av hvem jeg var, hva jeg hadde lyst til og hva jeg ville jobbe med. Jeg kunne begynne å ta livet i bruk og blomstre.

Barn er et sentralt begrep i bibelen. Et søk gir hele 644 treff! Begrepet «mine barn» er ofte brukt når Jesus omtaler sine etterfølgere og andre som vandret med ham. Jesus brukte også barn som et bilde på vårt gudsforhold:

De brakte små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene viste dem bort. Da sa Jesus: «La de små barna være, og hindre dem ikke i å komme til meg! For himmelriket tilhører slike som dem.» Og han la hendene på dem. (Matt 19,13-15)

Torsdag denne uken var dagens tekst hentet fra Paulus brev til Galaterne, kap. 4, vers 4-6:

Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn, født av en kvinne og født under loven. 5 Han skulle kjøpe fri dem som sto under loven, så vi kunne få retten til å være Guds barn. 6 Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, og Ånden roper: «Abba, Far!»

Tryggheten i troen ligger i det faktum at Gud sendte sin Sønn for å sette oss fri. Bibelen lærer oss at Gud i utgangspunktet ville passe på oss ved å lage en del regler som han ønsket at vi skulle følge (loven). Men han så at det ikke hjalp. Han måtte da gi noe av seg selv, sin egen Sønn. Når Jesus døde på korset for oss, og senere sto opp igjen, skapte han en relasjon mellom oss og Gud. Vi kan få lov til å være barn, trygge i vissheten om at vi er skapt og ønsket av ham, og at ham er med oss i alt som skjer. Et slikt hjerteforhold kan ingen ta ifra oss. Et slikt hjerteforhold gir trygghet langt inn i marg og bein. I Jesu ånd kan vi rope «Abba, Far» uansett hvilke forhold vi opplever i livet på denne siden av evigheten. «Abba» betyr det samme som far, men mer som i «pappa». Tryggheten ligger ikke minst i at vi en dag skal få overgang til det evige, der alt er godt og trygt.

God søndag.

Søndagsrefleksjoner – Kropp og selvbilde

Det er sikkert flere enn meg som følger Demenskoret på NRK TV. Det er flott å se på, menneskenært og rørende når de synger «Vi lever».

For et par episoder siden sang en av artistene fra Ole Ivars en gammel slager for dem:

En får værra som en er da'n itte vart som en sku

Inni er vi like, både je og du

En får værra som en er da'n itte vart som en sku

Ingen er da helt perfekt

Denne sangen satte i gang noen tanker hos meg. For hvem har vel ikke kavet med at eget liv ikke ble som vi hadde tenkt? Speilet stemmer ikke med det mennesket jeg trodde jeg kjente, livet kjørte seg fast og alle drømmene ble knust, i alle fall noen av dem. Hvis du kjenner deg igjen i dette, har du kanskje hatt urealistiske forventninger? For hvis det målet du har satt deg er uoppnåelig for deg, eller det livet du hadde sett foran deg er urealistisk, har du et problem. Problemet er ikke deg selv, men hva du tenkte om dine muligheter.  

Et mål må avstemmes med de mulighetene jeg har. Alle har ikke de samme mulighetene, selv om sosiale medier fremstiller det som om alle kan bli alt, bare vi jobber hardt nok. Det er ikke sant. Det som er sant er at alle er forskjellige med ulike og unike muligheter ut fra hvem jeg er. Mine livsmål må tilpasses de mulighetene jeg har.

Barn som vokser til ungdom og voksne, blir vi gradvis mer bevisste på og opptatt av kroppen. Ungdomsflokken setter sine standarder, og de fleste vil gjerne være innenfor flokken. Det å ikke følge flokkens regler kan koste i form av utestengelse og mobbing. Selv om kroppen setter sine begrensninger og lysten til å følge flokken kan variere, gjør vi så godt vi kan.

Jeg har selv som ung falt utenfor flokken, og blitt straffet for det. Jeg var stor, dårlig i sport og litt for skoleflink, til at jeg kunne aksepteres som en av dem. Det førte til ulike utslag av fysisk mobbing, og stor grad av ensomhet. Jeg priser meg i dag lykkelig for at sosiale medier ikke fantes på den tiden, for da ville antakelig mobbingen vært mye verre.

Når vi opplever å ikke nå opp til flokkens standarder, kommer selvkritikken inn. Vi kan dømme oss selv, langt ut over det som er godt og lurt. Vi kan holde oss selv nede, uten grunn. Vi kan tro at «alle andre» er så mye bedre enn oss. Vi tar feil. Jeg tror det er mange flere som sliter med dette, enn vi aner. Og jeg tror at alle på ett eller annet tidspunkt har kjent på å ikke trekke til. Det hører menneskelivet til.

Hva skal vi da gjøre? Gradvis å akseptere seg selv, innse at jeg er ikke lik alle andre og i større grad stole på at jeg likevel er god nok. I ungdomsflokken kan det bety å ikke følge flokkens regler, og stå for det. Det krever mot og kan blant annet bety å blåse i kommentarer fra flokkens ledere. For dere som er ledere i flokken, kan det bety å ikke kommentere andre som er litt annerledes, ikke mobbe eller legge opp til mobbing, men heller inkludere, være åpne og ta ulikhet som noe normalt.

Hvem setter så standarden for meg og mitt liv? Meg selv. Det er ingen andre enn meg selv som kan finne ut hvem jeg er, og leve mitt liv. Jeg må finne mine interesser, mine egenskaper og mine muligheter. Jeg trenger tilbakemelding fra andre for å korrigere kursen, men jeg trenger ikke flokkens eller andre menneskers mål for mitt liv.

Som kristne tror vi at vi er skapt i Guds bilde. Det betyr at alle mennesker har noe av Gud i seg, en gude-likhet. Han har gitt oss våre egenskaper, våre ressurser og våre muligheter. Det ville være veldig rart om han skulle ha skapt alle like, eller skapt noe som ikke var godt nok. Med Guds utgangspunkt skal vi, du og jeg, ta fatt på den reisen som er vårt liv.

Torsdag 7.mars var det en spennende samtalekonsert med Kristine Hovda i Egersund kirke. Artisten hadde brukt sangen til å finne ut av og ta eierskap til eget liv. Hun oppfordret oss til å synge:

I am my own

I`m not the only one

I`m not alone

I am my home

På norsk blir det: jeg er min egen, jeg er ikke den eneste, jeg er ikke alene, jeg er mitt hjem.

Det kan være slitsomt å finne ut av hvem jeg er, men det er enda mer slitsomt å skulle forsøke å være en annen enn den jeg er. Det kan ta tid å finne ut av meg selv. I den prosessen er det lurt å ikke se seg blind på hva alle andre gjør og er, men hva jeg har lyst til, kan, drømmer om og ønsker. Å finne sine drivkrefter og sin motivasjon og følge dem, sender meg nærmere den jeg er enn å følge flokken. Når jeg er meg selv, er jeg best både for meg selv og for de andre rundt meg.

Derfor, vær ikke så streng med deg selv. Vær ikke så opptatt av hvem gjengen sier at du skal være. Prøv å finne likesinnede, og våg å leve mot strømmen hvis det er slik du er. Husk at du er skapt og elsket av Gud som du er, så vær raus og god mot deg selv, slik at du kan være det samme mot andre.

God søndag

Søndagsrefleksjoner – Erkjennelse, tilgivelse og kjærlighet

Begrepene er kjente for de fleste av oss, selv om sammenstillingen av ordene kan virke litt rar. For er det noen sammenheng eller rekkefølge mellom erkjennelse, tilgivelse og kjærlighet? Jeg tror det.

Alle mennesker gjør før eller siden en dumhet, en feil eller noe som skader et annet menneske. Det er ikke alltid vi vil erkjenne det, i vår iver etter å komme oss videre. Da er jeg redd disse dumhetene kan samle seg opp til en tung sekk som det kan være utfordrende å bære på. Skjulte feil eller ondskap forsvinner ikke selv om de ikke er kjent og framme i lyset. Før eller siden tror jeg slike ting presser seg fram, ikke nødvendigvis i ord, men i vondter i kropp og sjel. Vi er bare en kropp, og kroppen husker. Manglende erkjennelse gir oss en unødig tung livs-sekk.

De som har opplevd å bli bedt om tilgivelse for, fra et annet menneske, eller selv har bedt om tilgivelse fra en annen og fått det, vil kunne fortelle om en stor opplevelse. Jeg har opplevd at tilgivelse setter fri, og gjør godt både for mottaker og giver. Med det å be om tilgivelse, eller gi tilgivelse, fordrer at du er villig til å legge noe til side. For det er en terskel å komme over. Det er en stolthet å bekjempe, det er en hevnlyst å legge bort. Det er en forhåndsdom å oppheve. Tilgivelse fungerer best der det foreligger en reell erkjennelse av dumheter og feil. Uten slik erkjennelse er det vanskelig å tilgi, i hvert fall ansikt til ansikt.

Med kjærlighet tenker jeg ikke først og fremst eller bare på den intime kjærligheten som vi så lett tenker på. Vi har et fattig språk i Norge for kjærlighetens typer og nyanser. Gjennom historien er det brukt flere begreper på kjærlighet:

• Agape: Ubetinget kjærlighet
• Fileo: Søskenkjærlighet
• Eros: Intim kjærlighet

Mange av oss har lært at vi skal elske vår neste som oss selv. Her tror jeg det er Agape, den ubetingede kjærligheten som omtales. Men Guds kjærlighetsbegrep kan også omfatte de to andre, ja kanskje enda flere. Vi har mottatt kjærligheten fra Gud gjennom det Jesus gjorde på korset, og vår oppgave er å bringe den videre til både oss selv og hverandre. Et menneske som har erkjent sine dumheter, bedt om og fått tilgivelse, vil i pur glede være motivert til å bringe kjærligheten videre.

Rekkefølgen erkjennelse, tilgivelse og kjærlighet er også forankret i bibelen. Forrige søndag leste vi i kirkene om kvinnen som med sitt syndefulle liv vasket Jesu føtter med sine tårer. Jesus var i fint selskap hos en av fariseerne. Det var vanlig på den tiden å sette fram vann slik at gjestene kunne vaske føttene. Då lå jo til bords, og hadde gått barbeint i sandalene på støvete veier. Da kom det inn en kvinne som ikke var innbudt. Hun gikk rett bort til Jesus og begynte å fukte føttene hans med tårene sine og tørke dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem inn med kostbar salve. Verten, fariseeren, så bare hennes synd, ikke hennes kjærlighet til Jesus. Jesus benyttet anledningen til å tale til gjestene om å få ettergitt gjeld, synd og skyld. Jesus sa (Lukas 7, 47):

Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet.

Men den som får lite tilgitt, elsker lite.

Her ser vi altså sammenhengen mellom tilgivelse og kjærlighet. Når det gjelder erkjennelsen, har nok den kommet tidligere, for kvinnen. For hvorfor kom hun til selskapet uten å være innbudt? Var det ikke fordi hun hadde hørt om Jesus, at han kunne tilgi, og at hun selv kom til den erkjennelsen at hun trengte nettopp tilgivelsen?

Det er altså en logisk sammenheng mellom erkjennelse, tilgivelse og kjærlighet i bibelen, og i livet. I erkjennelsen gjør vi opp status og ser våre feil i øynene. I tilgivelsen blir vi satt fri fra tyngden av det gale vi har gjort. Det gir en frihet og motivasjon til å se, støtte og elske både oss selv og hverandre. Og ikke minst, å jobbe for å ikke gjøre de samme feilene en gang til. For tilgivelse koster.

Vi hører om mye lidelse og ondt mange steder i verden. Tenk om vi mennesker kunne stanse opp og øve oss i å erkjenne fremfor å ta hevn, å tilgi framfor å fastholde, og vise kjærlighet framfor å hate. For kristen tro er å aldri glemme at det gode har vunnet over det onde, og at Jesus har sonet for at vi skulle bli tilgitt, og tilgi hverandre.

Vi må aldri glemme at:

Erkjennelsen er tilgivelsens mulighet.

Tilgivelsen er kjærlighetens drivkraft.

God søndag

Søndagsrefleksjoner - Om å elske

Det å elske og vise kjærlighet, er en del av menneskelivet. Kjærligheten har mange nyanser og kan skape mange slags følelser. Begrepet står sentralt i Bibelen. Men hva er egentlig kjærlighet?

I norsk tradisjon kobles ordet «elske» og «kjærlighet» lett til samliv og sex. Men det er flere betydninger av ordet som er brukt fra gammelt av:

• Agape: Ubetinget kjærlighet
• Fileo: Søskenkjærlighet
• Eros: Intim kjærlighet

I kristen sammenheng er det nok oftest Agape – den ubetingede kjærligheten som omtales. På Wikipedia kan vi lese at Agape i katolsk teologi er et uttrykk for Guds kjærlighet og for den overnaturlige kjærlighetsevnen som mennesket mottar i dåpen. Dette er en kjærlighet som strekker seg langt ut over meg selv, men også inkluderer meg selv. Det er en kjærlighet som krever mer, forventer mer og setter menneskene høyt.

VI SKAL ELSKE

På Jesu tid var fariseerne og de skriftlærde den åndelige elite. De hadde fått med seg at Jesus forkynte med autoritet, og nå ville de prøve å sette ham fast. De ville høre fra ham hva han mente var det største budet. I Matteus evangelium kap. 22, 34-40 kan vi lese hva Jesus svarte:

37 Han svarte: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ 38 Dette er det største og første budet. 39 Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ 40 På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Jesus svarte dem altså med sitater fra deres egne skrifter som de kjente utmerket godt. De visste at det han svarte dem var sant, og de kunne derfor ikke kritisere ham. De fikk på en måte som fortjent.

Som mennesker skal vi altså rette vår kjærlighet i tre retninger: Elske Gud, elske min neste og elske meg selv. Vi skal elske og ære Gud med all vår viljestyrke, besluttsomhet, klokskap, tanker og ord. Vi skal elske vår neste, som kan være både kjente og ukjente mennesker. Og ikke minst vi skal elske oss selv.

HVORFOR SKAL VI ELSKE?

Det er lett å tenke at som kristne skal vi elske fordi det står i Bibelen, og fordi det forventes av oss. Bibelen har et overraskende svar på dette spørsmålet. Svaret finner vi i Johannes første brev, kapittel 4, vers 17-19:

Vi elsker fordi han elsket oss først. Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud, må også elske sin bror.

Dette er altså ikke en kjærlighetens plikttjeneste, men en kjærlighet som kommer innenfra i takknemlighet for at han, Jesus, har elsket meg først ved å gå i døden for mine synder. Det er Gud selv som står bak denne kjærligheten. Han viste sin kjærlighet ved å skape oss i sitt bilde, ved å sende sin Sønn og la han dø for oss, ved å reise sin Sønn opp fra døden til evig liv og ved i troen å love oss det samme.

Jeg ser for meg en strøm av kjærlighet som vi skal leve i. Denne strømmen kommer fra Gud, går gjennom Jesus til oss, og vi oppfordres til å bringe den videre til hverandre. Her lever vi og elsker vi, fordi vi er elsket først! Og i denne strømmen av kjærlighet er hver enkelt av oss inkludert! Jeg som du har like stort behov for Guds kjærlighet, som alle andre. Vi må passe på at vi selv får påfyll, for å ha noe å gi til andre.

Vi er vel kjent med nestekjærligheten, og vet at vi skal sette vår neste høyt. Når jeg bruker den, bringer jeg videre den kjærligheten som jeg har mottatt i frelsen, men nå til min neste: min nabo, min kollega, min familie og mine bekjentskaper. Jeg må også øve meg i å bringe denne kjærligheten til mine uvenner, mine fiender, fattige og slitne som jeg måtte møte og mine nye landsmenn.

I det like store budet har Gud sagt oss at det må være en balanse mellom nestekjærlighet og egenkjærlighet:

«Du skal elske din neste som deg selv»

Hvis jeg ikke passer på meg selv, kan jeg raskt gå tom. Å strekke seg for langt, uten å ta vare på meg selv, går ikke i lengden. Det har nok vært en kristen standard å strekke seg langt, noe som kan ha ført til en selvutslettende ydmykhet, og mange mennesker med lav selvfølelse. De som har hatt en kristen oppvekst vil kjenne igjen at du ikke var kristelig nok, hvis du ikke alltid stilte opp for den andre.

Gud kjenner mine begrensninger. Han har skapt meg og elsker meg som den jeg er. Han har gitt sitt liv for meg. Hvorfor skulle da ikke jeg også elske meg selv, ta vare på meg selv og på denne måten sørge for at jeg er i stand til å gi noe til andre? Han har gitt oss dette andre, like store budet om å elske min neste som meg selv, i kjærlighet. Det skal vi ta på alvor.

Hva denne ubetingede kjærligheten innebærer er godt beskrevet i Paulus første brev til Korinterne, Kap. 13:

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Vi har en kjærlighetstjeneste for Gud. Det er en tjeneste i strømmen av kjærligheten fra Gud, gjennom Jesus til oss der vi kan få gjøre vår lille del i Guds store puslespill i å bringe kjærligheten videre til andre mennesker. Gjennom det kan vi gjøre verden til et litt bedre sted å leve.

Søndag 18.2.24

Søndagsrefleksjoner – Alder

På folkemunne heter det at alder bare er et tall. Dermed haster den aldrende videre i sitt demonstrativt friske tempo. For vi vil jo være friske og freshe fortsatt, og vi føler oss jo ikke gamle. Er det slik? Jeg tror alder er noe mye mer grunnleggende, hvis vi er villige til å innrømme det.

Økende alder betyr før eller siden å bli gammel. Alternativet er jo enda verre. Men ingen liker å bli gamle, eller å få betegnelsen gammel på seg. Det tok meg lang tid å snakke om gamle som «vi» og ikke som «de». Men nå er jeg også der, nylig 75 år og gammel.

Men hvordan er det å bli gammel? Det er å ikke kjenne igjen den skrukkete og bulkete figuren som dukker opp i speilet på badet. Det er å merke at ting tar lengre tid, at bevegelsene blir langsommere, at kroppen blir trøttere og at tankene ikke er så raske som før. Det er å merke at kroppen ikke er så sprek som før, kjenne på begynnende sjukdommer og plager. Men det er ikke bare negativt. Det er også å kunne se ting i perspektiv, fordi jeg har opplevd noe liknende før og fordi jeg vet at vanskelige ting har en tendens til å gå over. Det er også å forstå mer, se flere sammenhenger og kjenne på en viss klokskap. Og det er å se stort på feil jeg eller andre har begått, i erkjennelsen av at vi alle er feilbarlige mennesker. Som gamle blir vi altså ikke bare trøttere, treigere og sjukere, men kan også bli åpnere, friere, klokere og rausere.

Alder kan være plagsom, for det minner oss om at horisonten rykker nærmere. Men alder kan også skape morsomme situasjoner med gode kommentarer. Her er noen av dem:

«Det er greit når forfallet starter nedenfra». Kong Harald når han kommer seg rundt med krykker. Eller når han snublet ved besøk i Danmark nylig, og uttalte «På godt norsk datt jeg på trynet i nesegrus beundring for Dronning Margrethe». Tidligere har kongen også uttalt når han er på reise: «Jeg lar ingen anledning gå fra meg til å gå på do».

For mange år siden hadde Avisen Vårt land et bilag om det å bli eldre. Der sto det om å bøye seg ned: «Når jeg først er der nede, ser jeg meg rundt for å se om det er noe annet jeg kan gjøre samtidig». Selv har jeg observert et annet, underlig fenomen, nemlig å kunne snuble i bar og slett asfalt. Godt voksne personer ute på tur snubler og faller nesten, på grunn av tilsynelatende ingen ting. I avisen Vårt Land responderte den kjente figuren Professoren nylig på en kommentar fra en forbipasserende: «De er like ung og sprek!». Han svarte «Absolutt! Men det blir jo efterhvert noe anstrengende å være det!»

Men alder har noen mørkere grunntoner. En kamerat hadde en god kommentar på det: «Alder kommer sjelden alene.» En annen som er lege uttalte: «Helse er i stor grad snakk om flaks og uflaks». Med alder får helse en stadig større betydning. De av oss som har en god helse, kan nyte livet nesten som før. De som har alvorlige plager og kronisk sykdom er i en helt annen situasjon. De kan merke at alderen tynger. Selv om det kan være en floskel, er det dyp sannhet i uttrykket: «Det kommer ikke an på hvordan vi har det, men hvordan vi tar det». For hvordan takler vi en hverdag som gradvis påfører oss stadig flere begrensninger og plager?

Vi vet jo alle at vi skal dø en gang, men vi får et dårlig liv hvis vi bare har det perspektivet. Et godt liv som gamle med ulike grader av fysiske eller andre begrensninger, innebærer å fokusere på dagen i dag, og se hva den bringer av muligheter innenfor de grensene jeg har. Ingen av oss, unge eller gamle, har noe annet enn dagen i dag. Morgendagen vet vi ingen ting om, og dagen i går kan vi ikke gjøre noe med.

Som kristne har vi en ekstra ressurs for å kunne leve godt i hverdagen, også med økende alder. Vi kan lese i Bibelen:

«Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag.» (2.Kor 4,16)

«Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.» (2.Kor 4,8)

Det sies at det er det indre som teller. Den indre verden er ubegrenset og uavhengig av ytre begrensninger og plager. Der lever vår personlighet og vår kjærlighet, våre innerste ønsker og drømmer. Og det er i den indre verden trua bor, og som gir veien videre til den usynlige evigheten, der alle begrensninger og plager er borte. Der skal vi få tro at alt er bare godt.

Så trenger vi ikke frykte for det som kommer. Vi er i gode hender.

God søndag

Søndagsrefleksjoner – Julefred eller julestøy?

På fredag var vi på konsert med Stavanger Symfoniorkester og kor, og opplevde Juleoratoriet av Bach. Det ble en stor musikalsk opplevelse. Likevel var det ikke det musikalske vi opplevde sterkest, det var kontrasten mellom den julen som juleevangeliet forteller om, og den julen vi i det moderne norske samfunnet har fått. Det var en kontrast mellom julefreden i Konserthuset i Stavanger og julestøyen ute i byen.

I Store norske leksikon kan vi lese at «Jul er et fellesnordisk navn på den store hedenske festen som ble feiret omkring vintersolverv.» Navnet på festen ble beholdt etter innføring av kristendommen. Midtvinterfesten ble feiret 12.januar. Her i Norden var det med andre ord en hedensk fest som ble omgjort til en kristen fest. Som kirkefest ble julen innført på 300-tallet i Roma der de kristne begynte å feire Jesu fødselsdag, opprinnelig på den 25.desember, etter innføring av kristendommen som statsreligion.

Under konserten kunne vi følge med i teksten både på tysk og norsk. Teksten var slett ikke ny, det var det gamle kjente juleevangeliet fra Lukas kapittel 2. Der kan vi lese om Josef og Maria på veien til innskriving i manntallet i Bethlehem. Maria var høygravid, og de lette etter et sted å overnatte. Men det var fullt over alt, og de fikk til slutt lov å overnatte i en stall. Der var det i alle fall varme fra dyrene. Tiden kom da hun skulle føde. Tross omstendighetene gikk det bra, men de hadde ikke annet å legge den lille gutten i, enn spisetrauet til dyrene, sammen med høy for å få litt varme.

Noen gjetere passet sauene ute på marken. Plutselig møtte de en engel, og ble vettskremte. Men engelen beroliget dem, og fortalte:

«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: ¹¹ I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. ¹² Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» ¹³

Plutselig var det ikke bare engelen der sammen med gjeterne. Det var store ting på gang:

 Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
       ¹⁴ «Ære være Gud i det høyeste,
          og fred på jorden
          blant mennesker Gud har glede i!»

Gjeterne, helt vanlige arbeidsfolk på den tiden, var de første som ble varslet om det som hadde skjedd. Og de ble de første, utenom foreldrene og dyrene i stallen, som skulle få se Jesus, det lille barnet. Forventningsfulle sa gjeterne til hverandre at dette måtte de se, og de skyndte seg til Bethlehem. De fant den lille familien med barnet, og fortalte om det de hadde opplevd ute på markene. Alle undret seg, og særlig Maria tok godt vare på det som var sagt.

Dette er grunnlaget for vår kristne jul, som ble startet i Roma for over 1700 år siden. Det er dette vi feirer på julaften og første juledag. Storheten i julen er gjemt i det enkle, det nære, den lille familien, det sårbare lille barnet og at både dyr og helt vanlige folk var involvert. Over det hele var det en høy himmel, med besøk fra engelen og en himmelsk hærskare. Han som var lovet, hadde kommet! Dette skulle være en fest i glede og takk, ikke for gavene, men for barnet. Det burde gi oss julefred.

Hva er så julen i dag? Hva har vi gjort julen til? Hvordan er det å leve i den? Jeg må si at jeg kjenner på både på stress, forvirring. Det blir mye kav og støy. For julen starter tidligere og tidligere. Butikkene starter først, gjerne i november. De sier de lever av en god julehandel. Vi har black Friday, Black week og førjulstilbud. Det er akkurat som panikken har tatt tak i alle. Det synes å være ett motto: «Mest mulig handel!». Og vi henger med så godt vi kan, også når pengene egentlig har tatt slutt eller burde brukes til andre ting. Julekalendere i alle fasonger regjerer. Det som tidligere var begrenset til fysiske kalendere med noe barnlig spennende bak hver luke, har nå blitt en omfattende virksomhet med tilbud om varer og tjenester. I disse tider er det bla daglige kalendertilbud på epost fra Norwegian. Reklamen sørger for at vi kontinuerlig oppfordres til å kjøpe akkurat deres julekalender. Vi må jo ikke gå glipp av noe! Selv ikke NRK lar oss få slippe. Tøyseprogrammer som 24 stjerners julekalender, der kjendiser utfordres til ulike øvelser, fyller skjermene. Er det virkelig dette som har blitt vår jul? Er det dette vi må forholde oss til, som den «godkjente» julefeiring? Det er kanskje å dra det forlangt, men julefeiring var i sin tid hedensk feiring av midtvinter. Har julen blitt en ny hedensk feiring, av vår kjøpelyst?

Men også vår julefeiring har noen gode sider. Advent og jul kan brukes til å tenke på andre. Gaver kan uttrykke takknemlighet over det den andre betyr for deg. Men gavene trenger ikke ødelegge din økonomi. Det kan være noe hjemmelaget, noe fra bruktbutikken eller en liten påskjønnelse fra butikken i byen. Gjerne noe du vet at den andre trenger.

Denne tiden kan også brukes til gode samlinger med familie og venner. Julefeiring der viktigste er å være sammen alle generasjoner og spise noe vi ellers ikke unner oss. Samvær der vi lar gamle konflikter ligge, og lager til noe som er hyggelig for både barn og voksne. Gode, gammeldagse og helt analoge spill kan fortsatt skape gode samvær og opplevelser.

Ikke minst er denne tiden for barna. Forventningsfulle barneøyne kan smelte hvem som helst. Famlende forsøk på underholdning på skoleavslutningen lønnes med applaus. Nesten uforståelige barnetegninger fra barnehagen får skryt av bestefar og bestemor. Hvite løgner om boligen og verkstedet til julenissen fortelles med kreativ innlevelse. Pepperkakebaking der barna som en selvfølge er med, skaper samhold.

Tiden er også som skapt for å løfte blikket. Er det noen vi vet om som ikke har det så greit i mørketiden og i julen? Er det noe vi kunne gjøre for å bedre på dette? Det sitter langt inne å innrømme ensomhet og dårlig råd, fordi det er skambelagt. Kanskje det kunne være lettere hvis en av oss andre som så det, gjorde noe med det? En enkel løsning er å gi noe ekstra til Frelsesarmeens julegryte, eller til andre organisasjoner som gir støtte til trengende familier. En annen løsning er å se deg rundt; er det noen du vet om som kunne trenge en oppmuntring?

Kanskje det viktigste i julen likevel er å ikke glemme hvorfor vi feirer jul. Å ikke utelate Jesus, det lille barnet i krybben, som er Guds viktigste gave som noen av oss noensinne vil få. Deretter å leve ut de verdiene som Paulus lærer oss skal være frukten av troen, slik han skriver det i brevet til Galaterne, kapittel 5:

Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.

God advent og førjulstid, til alle.