26. mai, 2019

Søndagsrefleksjoner - I det skjulte

Nå kunne det vært interessant å høre fra dere hvilke assosiasjoner dere fikk bare ved å lese overskriften. Var den spontane reaksjonen at dette må bety at noen har noe å skjule? Eller tenkte du at det er godt å få være i fred et sted, i det skjulte? Jeg har en spesiell angrepsvinkel til dette temaet, men det kommer jeg tilbake til.

Det kan være både godt og vondt å være i det skjulte, der få eller ingen andre ser inn. Det kan være et trygt sted der jeg kan hvile og slipper å forholde meg til omgivelsenes forventninger og krav. Det kan være et sted der jeg henter meg inn og samler krefter til å møte hverdagen på nytt. Det kan være et sted der jeg reflekterer over meg selv, min situasjon og mitt møte med andre mennesker. Men det kan også være et vanskelig sted å være. Kanskje det ikke er mulighet for hvile der, fordi situasjonen er krevende? Kanskje mine egne lidelser er så markante at det å være alene i det skjulte bare gjør situasjonen verre? Kanskje andre mennesker ved sin måte å være på har ødelagt det skjulestedet som skulle være trygt? Kanskje det er et sted der jeg setter meg fast i mitt eget tankespinn, og ikke klarer å løfte blikket for å komme ut og videre?

Det skumle med det skjulte er at ingen eller få andre får vite hva som skjer. Vi som står rundt vet verken om alt det gode og den tryggheten som rår, eller alt det vanskelige som skaper utrygghet og lidelse. Det er det siste som er det farligste. Ondskap hater å bli avslørt, og har derfor en tendens til å blomstre i det skjulte. Mørket og en plettfri fasade, kan dekke til mye vondt også på det stedet som skulle være trygt for oss. Det kan derfor være et høyst utrygt og farlig sted å være, der i det skjulte.

Hvis vi ser bort fra det mest dramatiske som er knyttet til kriminalitet; hvordan ser denne verden i det skjulte ut for de fleste av oss?

I det skjulte er tankene våre, erfaringene våre, trua vår og personligheten vår. Ja, mye av vårt liv er der. Og der forblir livet vårt hvis vi ikke deler det med andre. Jeg tenker at å leve er å være den vi er, for oss selv og for hverandre.

I det skjulte skulle også tryggheten vår være. Det å kunne hvile og hente oss inn i et trygt hjem, skulle alle få oppleve. Barna trenger også dette. Å kunne stole på trygge voksne, har for mange barn og unge vist seg helt avgjørende for selv å kunne bli trygge voksne. Mange har ikke opplevelsen av dette. Hjemmet er preget av alt annet enn trygghet og hvile. Dette kan gjelde flere hjem enn det vi liker å tenke på. Det som skulle være en trygg oase, blir noe skremmende og utrygt som de det gjelder helst vil slippe unna.

I det skjulte finner vi også det vi skammer oss over, det vi synes er dumt og derfor ikke vil vise til andre. Her finner vi dem som faller gjennom fordi de mener de ikke er gode nok etter det vi tror er samfunnets målestokk. Dessverre tror jeg mange unge er her. De sammenligner seg med de mest vellykkede, og mener at de ikke er gode nok i forhold til dette. I stedet for å snakke med noen om det, holder de det skjult. Hvis vi hadde vært flinkere til å dele med andre hvordan livet faktisk er, tror jeg vi ville oppdaget at vi er likere enn vi tror. Å jobbe med å åpne opp slik at færre ting forbli i det skjulte, kan lette trykket for mange og alminneliggjøre utfordringer og problemer.

I det skjulte finnes en del av vår kristne praksis. Det var dette som satte meg på ideen om dagens tema. Vi er tilbake til Jesus og disiplene. Han holder den såkalte Bergprekenen som inneholder mye god rettledning for livet. Det jeg festet meg med, var hvordan han omtaler tre områder av den kristne praksis; givertjeneste, bønn og faste. Selv om dette kan virke ukjent for mange, tror jeg den veiledningen som Jesus ga, kan gi mening. Jesus mener nemlig at denne delen av den kristne praksis hører hjemme i det skjulte. I Matteus evangelium kap. 6 står det at noen er flinke til å vise fram hva de gir i gaver, vise fram at de ber og at de faster. Jesus gir dem tydelig tilbakemelding: «De har alt fått sin lønn». Den kristne praksis som skulle ære Gud og styrke relasjonen mellom Gud og mennesker, blir vist fram for å få ære av mennesker. Æren de da får av menneskene, er den æren de får. Hvis denne vår trospraksis skal være slik Gud tenkte den, skal vi gi vår gave i det skjulte, gå inn i vårt rom og lukke døren når vi ber og oppføre oss helt som vanlig slik at ingen ikke oppdager at vi faster. Hvorfor? For å gi Gud æren. «Og din Far, som skjer i det skjulte, skal lønne deg». Her ser vi altså en del av livet som hører hjemme i det skjulte, fordi det har å gjøre med vår relasjon til Gud.

Det kan være både trygt og utrygt, godt og ondt i det skjulte. Men det kan kanskje bli et litt bedre og tryggere sted å være når vi fyller det med kristen praksis?

God søndag