9. feb, 2020

Søndagsrefleksjoner - Ytelse og motytelse

Menneskene har ordnet forholdet seg imellom ut fra et prinsipp om ytelse og motytelse, eller gjensidighet. Vi handler med hverandre ved å betale for en vare eller tjeneste. Det bør være et tilfredsstillende forhold mellom det vi mottar og det vi betaler, hvis vi skal være fornøyde med handelen. Landene har en handelsbalanse seg imellom. Det er et poeng at denne nettopp er i noenlunde balanse, for at ikke ett land skal få for stor makt over det andre. Vi kan si at prinsippet om gjensidighet her gjelder verdier som bytter eier.

Det er ikke bare innen handel at vi trives best når balansen er i orden. Det gjelder også i mellommenneskelige relasjoner. Begrepet gjensidig vennskap sier noe om det. Hvis vennskap skal være naturlig og vare ved, bør det være i noenlunde balanse. Det bør være balanse mellom den enes og den andres interesse og initiativ. Og det bør være i begges interesse å beholde vennskapet. I nære relasjoner gjelder det samme. Parforhold går lett sure, hvis bare den ene vil. Det blir ubalanse hvis ønsker og forventninger til innholdet i det som er felles, er svært ulike. Her gjelder prinsippet om gjensidighet menneskelige verdier og relasjoner.

Men gjelder dette i alle forhold? Gjelder prinsippet om ytelse og motytelse alltid? Nei, det er flere eksempler der dette prinsippet er satt til side.

Det ene gjelder der mennesker tar seg til rette overfor andres eiendeler og verdier. Vi kan også ta med der mennesker ødelegger eller skader andres liv. Her snakker vi om kriminalitet. Det er ikke gjensidigheten til stede. Der er vi utenfor normalsituasjonen i det mellommenneskelige samværet. Et slikt brudd på prinsippet og gjensidighet, er definitivt ikke av det gode.

Det er også andre situasjoner der balansen er i ulage. Det kan gjelde der en person føler takknemlighetsgjeld til den andre. Det å ha gjeld er ganske normalt for et menneske i vårt samfunn, men det å ha gjeld av takknemlighet overfor andre, er ikke godt. Det kan oppstå i relasjoner der ett menneske ofte kommer i en giver-posisjon, mens den andre er mottaker. Som mennesker vil vi nesten automatisk jobbe for å gjenopprette balansen. Men det er situasjoner der det ikke er mulig med praktisk gjensidighet. Likevel har vi en annen mulighet. Å vise sin takknemlighet tilbake med en takk eller en klem, kan bidra til å gjenopprette balansen.

Det er også en annen situasjon der dette prinsippet ikke gjelder. Det er når vi gir av våre penger, vår tid eller oss selv, uten tanke på å få noe igjen. TV-innsamlingen der innbyggere i Norge gir flere hundre millioner, er et slikt eksempel. Gavene vi gir i kirka under gudstjenesten er et annet. Den tiden vi bruker til frivillig arbeid er en tredje. På dette området utføres det svært mange timer ubetalt arbeid til glede for mange, mange mennesker. Motytelsen her kan likevel være til stede. Vi kan ha glede av å gi, både av våre penger og vår tid. Når vi yter noe på frivillig basis, kan vi oppleve å få mye igjen i fellesskap og takknemlighet. Når vi gir på denne måten, er det uten tanke på å få noe igjen. Vi gjør et bevisst valg om å sette prinsippet om ytelse og motytelse til side. Og vi kan kjenne glede over det. Det å gi uten tanke på å få noe igjen, er noe av det store ved menneskene.

Det er en relasjon jeg hittil ikke har snakket om. Det gjelder relasjonen mellom menneskene og Gud. Noen er kanskje ikke opptatt av det, fordi de sliter med å forstå at det finnes en Gud, og dermed at en slik relasjon foreligger. Vi gjør likevel et forsøk. Når vi leser i Det gamle testamentet (Bibelen fram til Jesus ble født) ser vi at Gud gjorde mange forsøk. Han ga lover og regler, rettledet, trøstet og støttet. Men han klarte ikke å få menneskene til å leve et liv som Han visste var det beste for dem. De rotet seg bort, og ødela for seg selv. Da gikk han til det skritt å ofre noe av seg selv. Han sendte sin egen Sønn for å påta seg den skyld og synd vi mennesker sliter med. Han gjorde det ensidig, uten tanke på motytelse. Han hadde ett ønske; det som var til det beste for oss. Det kan vi knytte til begrepet Nåde. Den er i sin natur ensidig. Ingen kan gjøre seg fortjent til den. Ingen kan få kjøpt den, uansett hvor rike de er. Den kan bare tas imot, og tas i bruk. Den er en entydig og uforbeholden gave. Slik er Gud. Men han håper at vi tar den i bruk. Da kan vi få kjenne på Guds kjærlighet til oss. Hans uforbeholdne kjærlighet kan finne sin plass i vårt indre. Og da skjer det også noe annet; vi får lyst til å gi den videre. En ensidig gave, som kan gi gjensidig glede.

God søndag