5. des, 2021

Søndagsrefleksjoner - Det gode og det vanskelige

Søndagsrefleksjoner – Det gode og det vanskelige

Skal vi være ærlige med oss selv, vil de fleste erkjenne at livet består både av det som er godt og det som er vanskelig. Vi må leve med begge deler, og spørsmålet blir hvordan vi lever med de vekslingene dette innebærer.

Vi er i advent, og julegrana er tent på mange steder og i mange byer. Her i Egersund holdt ordføreren tale da grana ble tent. Han sa bl.a.: «I dag skal julegrana tennes og vi møtes ansikt til ansikt, og hjerte til hjerte.» Og så kom det som er utgangspunktet for denne refleksjonen: «I julen blir ofte alt som er godt, bedre. Og alt som er vondt blir kanskje enda vanskeligere. Da er det viktig å ta vare på hverandre.»

For meg har førjulstida i mange år hatt en dobbelthet i seg. På de ene siden kan jeg merke en forventning om noe godt, med alle lysene vi tenner og snøen som skaper nye landskap ute, og når vi tenker på juleselskap med god mat sammen med familie og gode venner. Rett og slett ha litt barnlig glede. På den andre siden dette vonde og mørke. Det som melder seg når vi blir minnet på savnet av de som gikk bort, når familien ikke klarer å bestemme seg for hvem som skal feire jul med hvem, når vi blir mint om det som har vært og fortsatt er, vanskelig. Denne dobbeltheten er krevende, og følelsene kan være mange og sterke. En sa at det var som om å sette forstørrelsesglass både på det gode og det vanskelige.

Hvordan lever vi så med livet når det er godt, og når det er vanskelig? Selv om det er et noe forslitt uttrykk, har jeg god erfaring med å leve her og nå, både når det er godt og når det er vanskelig. Hvorfor det, og hva innebærer det egentlig?

Når livet er godt, gjelder det å ta et godt grep om det gode. Nyte øyeblikkene, trekke pusten dypt, og kjenne på gleden som øyeblikkene gir. Omfavne det gode når det er der. Si nei til tanken om at dette ikke kan vare, bare nyte det. Ikke la noen av de mørke tankene ødelegge for de gode øyeblikkene.

Når livet er vanskelig, hva gjør vi da? Da kan det være lett å flykte unna, og ikke erkjenne at det er vondt å leve. Da er jeg redd vi blir stående, og ikke kommer oss videre. Som for gleden, gjelder det å erkjenne at nå er det tøft, og leve i det. Hvis vi våger å kjenne på og erkjenne det vonde og vanskelige, tror jeg at bearbeidingen allerede har startet. For det vonde må bearbeides, men først må det gjennomleves. Når vi er i det vonde og vanskelige, er det imidlertid viktig hvordan vi tenker. For all livserfaring tyder på at det vonde og vanskelige ikke vil vare evig. Og noe av det vonde kan vi gjøre noe med, og da skal vi gjøre det. Men noe er utenfor vår kontroll, og da må vi lære oss å leve med det. 

Som en oppsummering kan vi kanskje si at vi i livet kan forsøke å omfavne det gode, og lære oss å leve med det vonde som vi likevel ikke kan gjøre noe med. En tysk dikter som levde på 1700-tallet, Christoph August Tiedge, har formulert et visdomsord om dette på sin måte:

Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg.

Det er kloke ord. Men det krever at vi har noen rundt oss som vi stoler på, og som er villige til å høre og leve med i det vi vil dele, både gleder og sorger.  Som ordføreren sa det i innledningen i denne teksten: «Da er det viktig å ta vare på hverandre». Ja, det er nettopp det som det hele dreier seg om. Løfte blikket til den andre: «Hvordan går det?»

Sorg er blant det som er vondt og vanskelig. Det er mulig å gjemme den bort og slite seg gjennom dagene, uten å ta inn over seg det faktum som skaper sorgen. Sorg som ikke er bearbeidet, er jeg redd kan sette seg fast i kroppen og skape fremtidige problemer. Det blir som om vi skal gå resten av livet med en altfor tung ryggsekk. Sorg som vi velger å gå inn i og gjennom, er vond når det står på, men den blir etter min erfaring gradvis lettere å bære i livet som går videre. For livet vil alltid kreve vår oppmerksomhet, og alt gammelt som er bearbeidet og gjennomlevet kan gjøre det lettere og lysere.

I min sorgprosess skrev jeg et dikt. Det siste verset i diktet går slik:

Sorga krev mot;
ho må møtast.
Bortgøymd sorg
set seg fast.
Bearbeidd sorg
set deg fri.

God søndag