2. jan, 2022

Søndagsrefleksjoner - Om ti år

Ved hvert årsskifte har jeg et lite årsoppgjør med meg selv, der jeg ser både tilbake på året som har gått, og framover til det som skal komme. Ved årsskiftet for to år siden ble jeg klar over at vi ikke bare gikk fra et år til et annet, men inn i et nytt tiår. Det ga et nytt perspektiv.

Med perspektivet 10 år fram, ble det hele mer alvorlig. Hvor er jeg om ti år, og er jeg her i det hele tatt? Jeg ble klar over at jeg helt realistisk så inn i kanskje mine ti siste friske år. Og hva ville jeg bruke disse åra til? Noen av dere vet at blant annet politikk ikke kom øverst på lista, og dette engasjementet er nå kraftig trappet ned. Det ble også usedvanlig viktig å fokusere på de som står meg nærmest, både familie, kjæreste og nære venner. Og det ble viktig fortsatt å fokusere på egen helse.

Hvis vi tenker i litt større sammenheng, er det også noe annet som har kommet fram som viktig. Det gjelder situasjonen knyttet til miljø, naturtap, global oppvarming og klima. Hvis det er noe vi burde engasjere oss i utenom det helt nære, burde det være dette. For situasjonen vår som mennesker på denne ene kloden vi har fått tildelt, må det gjøres noe drastisk med, på alle plan. Ingen av oss kan unnskylde oss med at det lille hver enkelt kan gjøre, ikke monner eller nytter. Her må absolutt alle bidra, på alle områder. Det er vel ingen hemmelighet at jeg har begynt å engasjere meg i dette.

Tittelen på denne refleksjonen har også sin bakgrunn i en romjulsserie i avisen Vårt Land, der ulike engasjerte personer er bedt om å se ti år fram i tid. Tittelen på serien var: «Slik kan verden se ut i 2032». Vi vet alle at ingen av oss kan spå om fremtiden, uansett hvor mye ekspert vi er på ett eller annet felt. Likevel må vi som mennesker og samfunn planlegge for framtida ut fra det vi vet eller tror kan skje.

En av artiklene i denne serien var ekstra interessant. Leder av Framtiden i våre hender Anja Bakken Riise skrev mandag 27.12.2021: «En hverdag uten egen bil». Hun skriver som om hun var i 2032 og ser tilbake. Her er noen utdrag: «Hva var det vi tok til takke med? Vi trodde at kollektivtransport var noe forbeholdt byene. At vi som bor i distriktene bare må ha hver sin bil. I dag ser det annerledes ut». «I dag består transporttilbudet av gode digitale løsninger, hvor du bestiller reiser fra der du er til dit du skal, hvorpå appen finner den beste løsningen for deg. Alle kjøretøy er selvsagt uten fossile utslipp, og består til dels av selvkjørende minibusser, delebiler og samkjøring.» «I hele Oslo og Viken starter alle reiser under to minutter etter at du bestilte den».

Jeg tenker at mye av dagens bilbruk er helt unødvendig. Og hvorfor skal vi eie hver vår bil? Kunne ikke flere av oss med fordel for lengst ha gått sammen om en bil? Hvis vi tenker oss om, står den bilen vi i dag eier, mye stille. Den binder opp ressurser som åpenbart kunne brukes mer effektivt. Og det gjelder ikke bare biler. Jeg husker en gang naboen hadde kjøpt ny gressklipper, og jeg visste at vår egen heller ikke var helt god. Jeg foreslo litt på fleip at vi kunne spleise og dele på den. Men da fikk jeg et rart og litt usikkert blikk tilbake.

I Norge som i mange vestlige land står det å eie høyt. Det kapitalistiske systemet er basert på at vi skal kjøpe og eie selv, og det kommer stadig nye og bedre modeller. Vi eier boligen vår, bilen vår, hytta vår, bobilen vår, båten vår, alt verktøyet vårt og ellers alt vi trenger til hus og heim. Vi kjenner egentlig ikke noe annet system. Det kan se ut som målet vårt er å gjøre oss helt uavhengig av andre, om det er naboen eller kjenninger for øvrig. Med unntak av boligen vår blir mye av dette lite brukt i forhold til produktets muligheter. Og det binder begrensede ressurser, blir produsert ved bruk av dyr og knapp energi, slipper ut CO2 som fører til global oppvarming og forurenser på andre måter både i produksjon og bruk. I tillegg gjør det oss fattigere på kontakt med andre mennesker. For vi trenger dem jo ikke i hverdagen vår.

Skal vi være ærlige med oss selv, trenger vi egentlig ikke å eie vår egen bil, bare transport er tilgjengelig når vi trenger den og at den dekker det behovet vi har. Vi trenger heller ikke eie alle slags maskiner og verktøy som vi bruker noen få ganger i året. Og hvorfor er det nærmest blitt en forutsetning at alle skal eie boligen de bor i? Vi skal ikke lenger enn til Sverige for å se at en stor del av boligene er leieboliger til en moderat leie.

Jeg tror at noe av løsningen framover både når det gjelder miljø, klima og natur er at vi våger å gå bort fra noe av den individualismen som gir seg utslag i at vi alle skal eie alt det vi av og til har behov for. Vi må våge å dele, vi må våge at andre også kan bruke det vi selv trenger av og til. Da vil vi kanskje oppleve at vi treffer andre mennesker oftere, på likefot. Vi må også våge å gå bort fra ren framskriving av tidligere trafikkutvikling når vi planlegger nye motorveier. For hva om de ikke trengs? Og vi må våge å begynne nå, for det er ikke sikkert vi har stort mer enn de ti åra på oss som vi allerede nå er inne i, for å løse de utfordringene som vi står midt i.

Godt nytt år, og fortsatt god søndag.