16. jan, 2022

Søndagsrefleksjoner - Tro, bønn og velsignelse

Det er sagt at tro skal være noe som alle kan få gleden av å oppleve, og dermed ikke være så vanskelig. I noen kretser synes det som om det er skapt en bestemt rekkefølge i troens verden som kan beskrives omtrent slik: Vi tror, vi ber, vi lever rett og vi får velsignelse. Men er det så enkelt? Dette kan synes logisk for oss mennesker, men tenker Gud slik?

La oss ta for oss elementene i rekkefølgen over. For det første sier Gud at troen er en gave. Det er ikke vårt verk, det er ikke noe vi presterer med tanke på belønning. Troen er rett og slett noe vi kan ta imot, noe vi åpner for som allerede finnes, og noe som vi ikke kan gjøre oss fortjent til. Vår eneste aktive handling i forhold til tro er i utgangspunktet å åpne opp og ta imot.

Bønn er en naturlig følge av tro. Vi kan få motivasjon til å be. Mye i bibelen tyder på at vi skal be med frimodighet. I Matteus evangelium kan vi lese «be, så skal dere få», og vi kan lese noe lignende mange steder. Men hvorfor ber vi? For å få eller oppnå noe? Og hva er konsekvensene av bønn? Får vi alltid det vi ber om? Min erfaring er nei. Hva er da vitsen med å be? For meg er det å be en måte å være sammen med Ham som jeg tror på. Jeg ber for det jeg ønsker skal skje, men har for lengst innsett at jeg ikke kan instruere Gud til å få det som jeg vil. Det er Gud som svarer bønn på sin måte til sin tid, og jeg kan hvile i at han hører bønn og bærer meg gjennom det som skjer uansett.

Tredje delen av troens tenkte rekkefølge over, er å leve rett. Vi finner mange leveregler i Det nye testamentet. Både Jesus og disiplene har beskrevet mange av dem, og de skal vi ta på alvor. Da er det lett å tro at Gud setter pris på at vi lever rett. Det kan godt hende. Men følger det en form for belønning med? Ligger det automatikk i at vi oppnår noe, ved å oppføre oss skikkelig? Jeg finner ikke grunnlag i bibelen for å si det. Jeg finner heller at den tilgivelsen jeg har fått ved å ta imot Jesus som min frelser i tro, gir meg motivasjon til å prøve å leve slik det står i Det nye testamentet. Jeg prøver å leve rett, ikke for å oppnå noe, men i takknemlighet til det jeg allerede har oppnådd – tilgivelsen.

Så til det siste leddet, det å få velsignelse. Dette ordet er nok ikke det vi bruker vanligst, og kan sikkert virke fremmed for mange. Likevel har vi muntlige uttrykk i språket om dette. Vi sier kanskje at «vi er velsignet med …». Det kan være god helse, friske barn, god økonomi, en interessant jobb eller andre ting vi nyter godt av. Dette kan uttrykke at vi er heldige som opplever det, og dermed gir oss noe å takke for. Slik bruk er lite problematisk. Vanskeligere blir det hvis utsagnet er uttrykk for at vi får noe fra Gud eller blir velsignet på grunn av noe vi gjør. Da nærmer vi oss en påstand om at vi kan oppleve velsignelse nærmest automatisk hvis vi lever rett, tror rett, oppdrar barna våre rett eller i det hele tatt oppfører oss bra. Det som gjør dette vanskelig, er alle de som gjør alt det «rette» og likevel ikke opplever det som andre kaller velsignelse. For hva med dem som lever rett, men likevel opplever dårlig helse, alvorlig syke barn, anstrengt økonomi og en jobb de ikke trives i? Hva galt har de gjort?

Jeg tror og frykter at den rekkefølgen jeg beskrev innledningsvis, blir en falsk tro. Det er rett at vi i bibelen kan lese om en tro som sier at menneskene ved å be nøye og mye, og leve og gjøre rett, kan oppnå Guds godhet og konkrete velsignelse på jorden. Men en slik tro er basert på den bibelske tiden før Jesus kom til oss mennesker. Gjennom Det gamle testamentet leser vi at Gud arbeidet med å bygge opp sitt folk, og det var da avgjørende for Guds velvilje å følge budene slik de framkommer særlig i mosebøkene. Fariseerne og de skriftlærde var de religiøse vokterne som passet godt på at folk oppførte seg etter alle detaljer i deres bibel; det de kalte Loven. Da var det ofring for renselse av synd, skrifte og oppgjør. Så kunne de gå videre, til de neste gang syndet og måtte ofre på nytt. Det går fram av Det nye testamentet (NT) at Gud hadde ordnet det slik for å passe på menneskene.

Etter at Jesus kom, er denne Loven ikke lenger aktuell. Han kom fra Gud til oss mennesker for å ta på seg all vår skyld, og alle våre feilgrep og unnlatelser en gang for alle. Han oppfylte lovens krav om soning på sin kropp, der han hang på korset slik vi minnes det i påsken. Heldigvis bekjempet han døden ved å bryte ut av graven og vise seg for mange før han reiste tilbake til Gud Far. Jeg tenker at etter denne første kristne påsken, er det ikke lenger noe krav om oppfyllelse av spesielle regler for å være kristen og få Guds velvilje. Den velviljen har vi i utgangspunktet fordi han har skapt oss og elsker oss slik vi er. Det kreves ikke noe annet for å få Guds velsignelse enn tro. Troen kan vi ikke gjøre noe for å oppnå annet enn å ta imot. Denne troens velsignelse gir seg ikke nødvendigvis konkrete utslag i god helse, manglende sykdom, gode jobber og velfylte bankkonti. Men den kan gi seg utslag i en styrke, en klokskap og en utholdenhet til å stå oppreist i det livet som hver enkelt av oss har fått tildelt.

Hvis troen har en rekkefølge tenker jeg heller den burde være slik: Å ta imot tilgivelsen og troen i Jesus Kristus, å takke for livet slik det er, å leve rett fordi Gud har frelst meg fra det onde og gjøre godt og velsigne andre i det livet de har. En slik tro er basert på det Gud allerede har gjort gjennom sin Sønns død og oppstandelse, og forutsetter intet annet enn at vi holder fast i troen fra nå og inn i evigheten.

Jeg tenker etter dette at tro, bønn og en rett livsstil ikke er en bestillingsautomat der vi får det vi ber om. Vi kan aldri instruere Gud til å gjøre som vi vil. Men vi kan hengi oss til en høyere makt, med håp om kjærlighet, kraft og klokskap til det livet vi lever her, med en evighet i sikte. Ingen trenger derfor å ha skyldfølelse for ikke å be nok eller ikke å være «velsignet» med alt godt. Jeg mener at jordiske goder ikke kan oppfattes som en velsignelse eller et resultat av spesielt bønnerike og prektige liv. Vi kan derfor trygt leve i troen selv om livet butter imot. For det står jo også et sted at kraften fullendes i svakhet. Det er kanskje nettopp da troen og Gud er tydeligst?

I den vanlige gudstjenesten avslutter vi med en tekst fra Det gamle testamentet. Den er en hilsen på veien ut, og den kan det passe å avslutte med her også:

 24 Herren velsigne deg
          og bevare deg!
          
    25 Herren la sitt ansikt lyse over deg
          og være deg nådig!
          
    26 Herren løfte sitt ansikt mot deg
          og gi deg fred

(4.Mos 6,24-26)

Fortsatt god søndag