Villige hender

Jeg kan bruke mine hender som jeg vil

De kan brukes

Til kjærtegn,

Men også slag

Til nyttig arbeid,

Men også ugagn

Til å skape,

Men også ødelegge

Til godhet,

Men også ondskap

Alt er opp til meg

Men Du venter på meg

Du trenger mine hender

Til kjærtegn der urett er begått

Til lindring der hjerter blør

Til fredfull handling der ondskap rår

Ja, du venter på meg

Du håper at mine hender

Kan lindre der Du ser lidelse

Kan hjelpe der Du ser nød

Kan støtte der Du ser urett

For Du trenger meg

Du er avhengig av mine hender

For at din kjærlighet

Skal få rom

Blant menneskene

Ja, Du trenger alle våre villige hender

Slik at Din godhet kan nå alle

Slik at alle rop om hjelp kan bli hørt

Herre, gi meg villige hender

Til ungdommen

Unnskyld

Kjære barn og unge,

jeg vil si unnskyld.

Unnskyld for

at vi laget et samfunn

med uoppnåelige idealer

Unnskyld for 

at vi satte en standard

som ingen kan nå

Unnskyld for 

at vi midt i pandemien

nektet dere å treffes

Unnskyld for

at vi i vår forbruksiver

ødela deres framtid

Unnskyld for 

at vi i øyeblikkets grådighet

glemte naturens stemme

Unnskyld for

at vi glemte å si

at et godt liv krever innsats

Unnskyld for

at vi glemte å si

takk for alt det gode

Jeg er skamfull på våre vegne

Jeg håper

at dere kan tilgi

våre ubetenksomme liv

Jeg håper

at dere bedre enn oss

tar vare på framtida

for alle

Jeg håper

at dere bedre enn oss

tar vare på den ene

kloden vi har

Jeg håper

at dere får et godt liv

i vennskap med naturen

Juli-dikt

Hva er det med mennesket?

Hva er det med mennesket

som lar medmennesker lide

uten å bry oss om det?

Hva er det med mennesket

som lar medmennesker falle utenfor

uten å hjelpe dem inn?

Hva er det med mennesket

som hater andres meninger så sterkt

at det blir til vold?

Hva er det med mennesket

som fortsetter vårt forbruk

uten å se hva det fører til?

Hva er det med mennesket

som ødelegger naturen

uten å erkjenne skaden vi gjør?

Hva er det med mennesket

som lar dyrearter dø ut

uten å ta det inn over oss?

Hva er det med mennesket

som skaper en overopphetet planet

uten å innse at vi er skyld i det?

Hva er det med mennesket

som tror at det vi gjør

ikke får konsekvenser?

Ja, hva er det med mennesket?

Var det noen som tenkte

at hat ikke var farlig?

Var det noen som tvilte på

at konsekvensene kom?

Var det noen som trodde

at kloden var ubegrenset?

Var det noen som tenkte

at "det går nok bra"?

Var det ingen som forsto

hva synd er?

Dikt i april

Kanskje

Kanskje er pandemien

snart over?

Kanskje vi snart kan

leve som normalt?

Kanskje normalen

ikke kommer?

Kanskje vi ikke kan

leve slik som før?

Kanskje våre ønsker

ikke innfris?

Kanskje vi ikke kan

kjøpe alt vi vil?

Kanskje våre penger

ikke duger?

Kanskje de ikke kan

styre alt vi gjør?

Kanskje naturen

ikke tåler?

Kanskje den bestemmer

nok er nok?

Kanskje andre 

må få mere?

Kanskje vi må gi dem

litt av vårt?

Kanskje bilen

må bli brukt av flere?

Kanskje veiene er

gode som de er?

Kanskje må jeg vurdere

å tenke alt på nytt?

Kanskje må jeg tåle

å la andre få sin rett?

Novemberdikt

Pandemien

Den er snart over alt,

pandemien

Vi ser den ikke

men vi handler som om

den kan slå til

når som helst

Den gjør oss redde,

pandemien

Den ligger på lur

over alt hvor vi er

Den er usynlig

til stede

Den holder oss inne,

pandemien

Tryggest her vi bor

men vi vasker oss ofte

tar ikke sjansen

på smitte i hus

Den fører til avstand,

pandemien

Minst en meter

ikke håndhilse eller ta på

ikke klemme

sammen uten kontakt

Den krever utholdenhet,

pandemien

Husk å vaske hender

Husk å holde avstand

Husk å hoste i albukroken

Men hvor lenge?

Den tar fra oss det sosiale,

pandemien

Holde oss hjemme

er ikke godt for lenge

Det virker på humøret

Frykten stenger oss inne

Den skal ikke seire,

pandemien

Vi gir oss ikke

Vi tar kontrollen

Vi kommer tilbake

Til slutt

Oktoberdikt

Underlig likestilt

Satt ved butikken

en ettermiddag

ventet

Så mennesker

komme og gå

Alle slags mennesker

velbrukte arbeidsklær

blanke sko

kontorklær

rett fra barnehagen

på vei hjem fra skolen

Sultne

Her kommer alle

som de er

uten sjenanse

uten rare blikk

underlig likestilt

På Kiwi

er alle

like

Septemberdikt

Å løfte blikket

Når dagen er god

vil jeg løfte blikket

til takk

Jeg vil gi tilbake

litt av det

jeg har fått

Jeg vil se

om det er noen

å glede

Når dagen er vond

vil jeg løfte blikket

til håp

Jeg vi se etter lys

i noe av det

jeg har fått

Jeg vi se

om det er noen

som kan trøste

Å løfte blikket

er å se

at vi er mange

som også har

gode og vonde 

dager

Å løfte blikket

er å leve

i hverandres

kjærlige øyne 

Dikt i mars

Skal eg vera redd, no?

Jorda brenn,

vatnet følymer

Skal eg vera redd, no?

Skogane fell

dyra røymer

Skal eg vera redd, no?

Havet stig

fattige flyktar

Skal eg vera redd, no?

Land i krig

menneska vandrar

Skal eg vera redd, no?

Byar stengde

viruset smittar

Skal eg vera redd, no?

Meneeske døyr

Sjukdom herjar

Lett å bli redd, no

Heime i huset

puslar og ventar

Prøver ikkje å vera redd, enno

Dikt i februar

Gripe dagen

Det er så lett

å la dagen drukne

i bekymring

for det som kommer

for det som var

Det er så lett

å miste dagen

Jeg vil heller

gripe dagen

Se etter det gode

gripe det

være i det

leve i det.

Leve fullt ut

i det jeg har.

Ikke bry meg

om det jeg

ikke har.

Jeg vil 

suge til meg

all den livsnæring

som dagen gir.

Dikt i oktober

Hvordan kan vi tro?

Hvordan kan vi tro

at mennesker

blir menneskelige, 

når vi behandler dem

umenneskelig? 

Hvordan kan vi tro

at mennesker

blir elskelige

når vi møter dem

med hat?

Hvordan kan vi tro

at mennesker

blir arbeidssomme

når vi ikke ønsker dem

i arbeid?

Hvordan kan vi tro

at innvandrere

blir som oss

når vi ikke tar dem inn

i våre liv?

Dikt i februar 2019

Skyggen og fasaden

Skyggen

er det vi ikke

vil vise fram

- gråten

- tvilen

- feiltrinnene

- dumhetene

- kaoset

Skyggen er

vårt hverdagsliv

Fasaden

er vårt

glansbilde

- familien

- huset

- bilen

- dyktigheten

- klokskapen

Fasaden er 

vårt søndagsliv

Det er alltid

en skygge

bak fasaden.

Våger vi 

å la lyset

slippe til

i skyggen?

Reformasjonsdagen - om nåde

Nåde

Nåde - noe å bli fylt av

- godt

- rikt

- ubegrenset

- uforskyldt

Nåde - noe å ta imot

- daglig

- personlig

- varig

- evig

Nåde - noe å gi videre

- åpent

- raust

- romslig

- kjærlig

Nåde - noe å leve på

Dikt i oktober

Ho er borte

Ein glad latter

raske føter

bestemte meiningar

- er borte

Ei god mor

ei elska bestemor

ei trufast kone

- er borte

Djupe samtalar

fredelege augneblinkar

roleg ventetid

- er til ende

Gode minner

mange gode stunder

herlege opplevingar

- er ikkje borte

Takk for deg

takk for den du var

takk for romsleg kjærleik

- til oss som framleis er

Dikt i mai

Vi ser ikkje våren

Vi ser ikkje våren

Før han kjem

Vi ser ikkje lauvet

Før det sprett

Vi ser ikkje blomane

Før dei blømer

Vi trur ikkje på våren

På kalde vinter

Vi trur ikkje på lauvet

Når nordavinden blæs

Vi trur ikkje på blomane

Når snøen ligg tjukk

Finst ikkje våren

På kalde vinter?

Finst ikkje lauvet

Når nordavinden blæs?

Finst ikkje blomane

Når snøen ligg tjukk?

Tru er vissa

Om det vi ikkje kan sjå

Tru er vona

Om noko som kjem

Tru er våren,

Til æveleg tid

Påskedikt

Trua mi starta her,

Attmed krossen

Der hang du,

For meg og alle

Som ville sjå

Der leid du,

For meg og alle oss

Som rota oss bort

Trua mi veks der,

Attmed krossen

Der ser eg

Di tilgjeving,

Til meg og alle

Der ser eg

Di forsoning,

For meg og alle

Trua mi vert fullenda der,

Attmed krossen

Der møtast

Livet her,

Med æva der

Der er starten

På evig glede,

Hjå Deg

Dikt i mars

Sanning

Når sanninga mi

ikkje er sanninga di;

kva er då sant?

Når avisa si nyhende

ikkje er det som hende;

kva skal vi tru?

Når leiarar kastar vrak på

og plukker nokre å stole på;

har dei då tillit?

Når tidlegare sanningar

vert nokre sine meiningar;

kor er tryggleiken?

Eg treng ei sanning

ei upåverkeleg sanning;

for å verta trygg

Eg treng sanninga i Gud

Dikt i februar

Med tru

Leva i glede

med tru

Leva i sorg

med tru

Trua er grunnstein 

for dagar i glede

og dagar i gru

Leva i godleik

med tru

Leva i ondskap

med tru

Trua er tryggleik

i dagar med glede

og dagar med gru

Leva i lovsong

med tru

Leva i liding

med tru

Trua er ein festning

i dagar med glede

og dagar med gru

Leva i ljoset

med tru

Leva i mørkret

med tru

Trua gir feste i Gud

i dagar med glede

og dagar med gru

Januardiktet

Facebook og langsomhet

Facebook, instagram og tvitter

Oppdatert, tilgjengelig og på

Vi haster videre mens vi stadig titter

Idag og i morgen likeså

Hva er det vi kaver og jager etter?

Hva er det vi prøver å rekke og nå?

Frykter vi å miste noe andre beretter?

Gå glipp av noe vi kunne få?

Dagen er klar når natten letter

Muligheter vi kan gripe og nå

Skjermflimmer gjør at vi stadig svetter

Det er de lange linjer vi må satse på

Kommentarer

Nyeste kommentarer