28. feb, 2021

Søndagsrefleksjoner - Ikke viktig nok?

Mange sider av samfunnet har i perioder blitt stengt ned eller blitt sterkt begrenset under koronapandemien. Samfunnet med regjeringen i spissen har laget tiltakspakker av ulike slag for å bøte på noen av konsekvensene. Tiltakene har naturlig nok fokusert på økonomisk kompensasjon for konsekvensene av smitteverntiltakene. Og det er vel og bra, og det har vært viktig for at samfunnet skal kunne komme tilbake til mer normal aktivitet uten at for mange arbeidsplasser går tapt.

Men det er andre sider enn næringsvirksomhet som er berørt. Idrett for barn og unge har vært stengt ned, men disse aktivitetene åpnes så tidlig det lar seg gjøre på grunn av barna og de unge. Idrett for voksne har vært stengt noe lenger, og toppidretten har ikke fått drive som de ønsker. Det har skapt reaksjoner, og de har vært flinke til å si ifra. Fritidsaktiviteter ellers både for gamle, voksne, barn og unge har bare kunnet drive med betydelige smittevernrestriksjoner.

Det er imidlertid ett område som har vært lite framme i debatten. Det har vært lite fokus på at vår svært begrensede mulighet til å delta i forsamlinger i kirker, bedehus og forsamlingslokaler. Egersund kirke har den siste tiden kun hatt åpen kirke til kirketid på søndag og ellers en gang i uken. Det har ikke vært noen form for gudstjenester eller møter, blant annet på grunn av den merkelige regelen om fastmonterte seter der kirkebenker ikke var godkjent. Som en liten erstatning har det vært mulig å se innspilte andakter på nett. I dag ble det endring på dette, ved at vi endelig kunne samles til gudstjeneste med dåp. Det ble en stor opplevelse! Det har vært et savn ikke å kunne samles om bibel og bønn i gudstjenester og møter.

Flere har nå tatt til orde for at myndighetene har tatt for lett på folks åndelige behov. Det er en følelse av at de som bestemmer ikke har innsett at det er mange av oss som både har behov for og ønsker å kunne samles til gudstjenester og møter. Vi kjenner det som et reelt behov, og som del av det å være menneske. Men dette med tro og bønn har kanskje blitt så privatisert og fremmed i dette vårt såkalte «moderne» samfunn, at det ikke er viktig nok?

Trossamfunn er naturlig lojale til alle regler som myndighetene fastsetter, også smittevernreglene. De er også jevnt over svært forsiktige, for å unngå noen som helst fare for smitte i deres forsamling. Det vil derfor være få reaksjoner fra den kanten når regjeringen strammer inn eller lukker ned aktiviteten deres. Myndighetene kan derfor få det inntrykket at nedstengningen ikke får særlige konsekvenser, og at for eksempel regelen om fastmonterte seter ikke var så viktig å gjøre noe med. Men det er jo ikke bare de faste kirkegjengerne som er berørt. For vi må ikke glemme foreldre og slekt til barna som blir døpt, familie og kjenninger til avdøde og konfirmanter midt i en viktig ungdomstid. Alle disse gruppene er berørt av de restriksjonene vi har hatt. Dåp har ikke foregått i gudstjenesten, gravfølger består bare av de aller nærmeste og konfirmantene får stadig utsatt sin konfirmasjon.

Hvorfor er så tro og bønn viktig? Det er faktisk så viktig at trosfrihet er tatt inn i menneskerettserklæringen:

Artikkel 18.
Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Det er med andre ord en menneskerett både å tro, og ha mulighet til å praktisere sin tro, alene eller sammen med andre, offentlig eller privat. Jeg undrer meg av og til på om vårt kjære land har kommet så langt bort fra dette, at tro ikke lenger er relevant, og at rommet for utøvelse av tro gradvis har blitt trangere. Det er rart når 3 724 857 personer eller 71% av befolkningen, var medlemmer av Den norske kirke i 2018. Er vi i ferd med å glemme en sentral menneskerett?

Jeg mener bestemt og har selv opplevd at tro og trosutøvelse er godt for den psykiske helse, og dermed også for folkehelsen. Det er også forskning som viser at tro kan gi bedre fysisk helse og lengre levealder. Og tro utøvd i fellesskap, betyr mye sosialt. Det innebærer å være sammen om å noe stort og varig, og rette blikket mot vår skaper og frelser, Gud. Og så er det godt med drøsen ved kirkekaffen, etter åndelig påfyll.

Er tro da et tryllemiddel? Nei, men tro kan bidra til at den troende får en trygghet og en indre ro som han eller henne ellers ikke hadde hatt. Som mennesker skal vi få lov til å tro at vi er elsket av Gud som vi er. Det i seg selv kan bedre eget selvbilde og gi indre trygghet. Guds oppfordring om å elske Gud og min neste som meg selv, gjør dessuten at jeg kan heve blikket bort fra meg selv og gi kjærligheten fra Gud videre til andre.

Men jeg lurer også på om vi som kristne heller ikke er så opptatt av å samles om dette. For det er bare en liten del av de mange som er døpte medlemmer i Den norske kirke som faktisk deltar i gudstjenesten. Betyr virkelig ikke det åndelige fellesskapet mer for oss? Betyr det så lite å få et møte med Gud og hverandre, at vi prioriterer andre ting? Er dørterskelen inn i kirken så høy, at mange ser det som umulig å trø over og komme inn?

«Jeg er ikke så kristen», tenker du kanskje. Eller «Jeg er ikke som dem». Er oppfatningen at kirkegjengere er de prektiges forsamling? At dette bare er noe for bestemte familier, der kirkegang har gått i arv? At her samles de som har fått til alt, og har alt på stell? Unnskyld meg, men vi som går der fast, har ikke fått til alt. Troen ble aktiv for meg fordi jeg nettopp ikke fikk til det jeg sto midt oppe i. Og det er troens natur; den tar utgangspunkt i å ikke lykkes. Den starter med en erkjennelse av at jeg har negative sider, at jeg gjør ting som går ut over meg selv og andre og at jeg ikke tar vare på verken meg selv, mine eiendeler, mine medmennesker og den naturen jeg omgir meg med, slik jeg skulle. Troen starter ved foten av Jesu kors, der jeg skal få bekjenne og få oppleve at den Jesus som døde på korset og sto opp igjen, gjorde det også for meg.

Med stengte kirker er det likevel lett å glemme hvordan det var. I midten av februar var jeg til stede i åpen kirke i Egersund. Det var et sterkt åndelig nærvær i rommet. Skuldrene senket seg, det var fredfullt uten krav til noe som helst, annet enn å være. Jeg savnet å kunne synge de kjære salmene, og jeg savnet å høre på preken og delta i bønnene. For kirken er et godt sted å være. Derfor var det så inderlig godt nettopp å kunne samles i dag.

God søndag