8. jan, 2017

Refleksjoner på en søndag

Det gamle året er tilbakelagt, og noe nytt er i gang. I 2017 vil jeg dele med dere noen refleksjoner på søndager. Denne første gangen gjelder det julekort. Jeg har forsøkt å være trofast mor gamle venner, postvesenet og meg selv, og har i mange år sendt julekort på gamlemåten. De siste årene har jeg ønsket å si noe mer enn «God jul, og godt nyttår» til familie, venner og kjente. Julekortene bør gi litt ettertanke, og ikke bare være en statusrapport. Jeg har prøvd meg med noen korte, og likevel innholdsfylte ord. For 2016 ble det:

I ERKJENNELSEN LIGGER TILGIVELSENS MULIGHET

Ordene er inspirert av historien om den fortapte sønn. Han hadde fått og rotet bort hele arven etter sin far, og «kom til seg selv» blant grisene han fikk spise maten til. Han sammenlignet sin situasjon med leiekarene hjemme hos sin far, og sa til seg selv: «Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine». Det var bare så vidt han våget, men han dro likevel hjemover. På lang avstand oppdaget faren ham, og han ble tatt imot med åpne armer og stor fest.

Vi kan alle gjøre dumme ting og rote oss bort i livet. Det vi gjør kan gå ut over andre mennesker, og synes umulig å få ryddet opp i. Veien videre kan synes vanskelig å finne. Selv om situasjonen ser umulig ut, tror jeg det alltid finnes en vei videre. Jeg tror denne veien særlig er knyttet til to begrep: Erkjennelse og tilgivelse. Begge er aktive handlinger som krever noe av oss.

I erkjennelsen ligger at jeg klarer å se meg selv litt utenfra: «Hva er det jeg holder på med?». Jeg må ta inn over meg min egen situasjon, selv om det er tøft. Noe av det tøffeste er å innse det vonde jeg kan ha påført andre mennesker. Jeg vet at det ofte ikke kan gjøres godt igjen. Likevel må jeg videre, og da er det godt at tilgivelse finnes. Her tenker jeg både på at jeg søker tilgivelse hos dem jeg har gjort noe vondt, tilgir meg selv og ber om tilgivelse hos Gud. I relasjon til Gud er det en direkte linje fra erkjennelse til tilgivelse. Det demonstrerte faren til den fortapte sønnen. Det kan vi ikke ta for gitt fra andre mennesker, og det kan være vanskelig å tilgi meg selv.

For noen år siden tok jeg et alvorlig skritt. Jeg hadde gått og kjent på at noe jeg hadde gjort, hadde gått direkte ut over et annet menneske. Det var rett og slett knyttet til en primitiv hevnlyst hos meg. Etter en del tankevirksomhet, ba jeg om en samtale. Der sa jeg hva jeg gikk og tenkte på, og ba om tilgivelse. Han husket godt situasjonen det hadde skjedd i, og bekreftet at det hadde vært vondt. Jeg kjente på en utrolig lettelse etterpå. Det var en stor opplevelse av frihet, selv om han ikke med ord hadde tilgitt meg. Jeg hadde gjort det jeg kunne, og det var en stor lettelse i seg selv. Vi må huske at vi kan be om, men aldri forlange en annen persons tilgivelse. 

Å tilgi meg selv kan også være vanskelig. Det er lett å dømme meg selv for dumme ting jeg har gjort. I slike tilfeller faller både erkjennelsen og tilgivelsen på meg. Erkjennelsen er kanskje ikke så vanskelig, men tilgivelsen kan sitte langt inne. Da er det kanskje lurt å tenke på at for Gud er det en direkte linje mellom erkjennelse og tilgivelse. Hvorfor ikke bruke den samme direkte linjen på meg selv? For hva godt kommer det ut av å fordømme meg selv for ting som jeg ikke kan endre på?

GODT NYTT ÅR.