12. feb, 2017

Refleksjoner på en søndag - om å leve, her og nå

Denne helgen har det vært kristne fellesmøter i Egersund. Vi har hatt besøk av Jens-Petter Jørgensen, mangeårig bibellærer og predikant. Han var blant annet med på å starte Oase, en tverrkirkelig fornyingsbevegelse. I formiddag talte han om ikke mindre enn livet, og jeg har kyst til å bruke noe av det han sa i dagens refleksjon.

Hvordan vi møter hverandre når vi treffes? På spørsmålet «Hvordan har du det?» vil de fleste automatisk si «Takk, bare bra» med et smil. Inne i oss kan det være både mørkt og depressivt, og situasjonen i heimen kan være alt annet enn god. Vi kan forsiktig si at smilet ikke stemmer med hvordan vi har det, eller tydeligere: smilet lyver. Hvorfor har det blitt slik? Tror vi at alle andre har det helt topp, og at vi ikke må avsløre at vi har det vondt? Hvorfor er vi så livredde for å åpne livene for hverandre?

Dagens taler mente at mange mennesker sliter seg ut fordi de bærer på to alt for tunge sekker. Den ene sekken heter fortidssekken, den andre fremtidssekken. I hverdagene trekkes vi enten til fortidens vanskelige erfaringer eller fremtidens bekymringer. I fortidssekken ligger alt det ubearbeidede og uoppgjorte. Her ligger alle de dumme tingene vi har gjort, og som vi helst vil glemme. I fremtidssekken ligger alle våre bekymringer. Spørsmål som «Hvordan skal det gå med oss?» og «Se på den gale verden vi lever i» tar alle våre krefter. Bekymring er å prøve å kontrollere det ukontrollerbare. Med en slik energilekkasje blir det ikke krefter igjen til dagen i dag, den blir trist og inneklemt, og ikke en dag i fri utfoldelse slik meningen var.

Gordon Johnson som i sin tid stiftet Modum bad, et kristent behandlingssted for utbrente mennesker skal ha sagt: «Hvis vi ønsker å ta det ubearbeidede fram i lyset, kan vi gjøre noe med det. Hvis vi ikke våger å ta det fram, vil det gjøre noe med oss, og det vil gjøre noe med våre omgivelser». Han snakket av erfaring. Hva skal vi da gjøre? Først må vi inn i fortiden. Det krever mot. Det krever mot å ta kontakt med dem vi har forbrutt oss imot, og søke oppgjør og tilgivelse. Det krever mot å gå inn i den smerten som vi har lukket døren til, for å se om det kan være spor å følge slik at smerten kan bli legt. Vi må søke tilgivelse, og ikke minst tilgi oss selv. Så må vi lære å forholde oss til fremtiden uten at bekymringen lammer oss. Vi må prøve å skille mellom det vi kan gjøre noe med, og det vi ikke kan gjøre noe med. Vi kan for eksempel se i mindre grad la nyhetene fra hele landet og hele verden ødelegge dagen for oss. Vi kan jo ikke hindre Trump eller krigen i Syria uansett.

Som kristen har vi noen hjelpemidler i dette arbeidet. Jesus har gitt oss en ny grunnmur å bygge livet på. Alt er ikke lenger bare avhengig av oss selv. Jesus har gitt oss en åpen kanal til Gud, og ønsker at vi legger fortida i Guds tilgivelse, og framtida i Guds mektige hender slik at vi kan leve dagen i dag, fri og glad og i tjeneste for andre mennesker.  Innholdet i din fortidssekk er tilgitt, og innholdet i din fremtidssekk er tatt hånd om. Vi kan trygt leve i dag, her og nå. Da kan vi leve lettere med fortidens dumheter, og fremtidens bekymringer. Vi kan leve åpent, med et nysgjerrig og interessert blikk på oss selv og våre medmennesker.

Fortsatt god søndag.