26. feb, 2017

Refleksjoner på en søndag - Arvesynd i asylpolitikken?

I disse dager verserer en sak for retten om tilbakekallelse av statsborgerskap for en mann etter 17 år i Norge. Bakgrunnen er at personen skal ha løyet for utlendingsmyndighetene om opphavsland ved ankomst. Han var 14 år da han ankom landet vårt, og er nå godt integrert med høyere utdanning og fast jobb. En hel familie risikerer det samme etter 27 år. Der er det besteforeldrene som skal ha løyet. Nå står hele familien på 12 i fare for å måtte forlate landet.

Hva er det vi driver med i dette landet? Mennesker som er fullt integrert, gjør et samfunnsnyttig arbeid og ikke er til byrde for noen, skal kastes ut? Det ser ut som Norge har begynt å praktisere en ny form for arvesynd! Det trygge og vennligsinnede Norge kaster ut folk fordi de eller deres foreldre eller besteforeldre skal har løyet. Det har ingen betydning om det var i går, for 17 eller for 27 år siden. Hva er vi redde for? Er det den påståtte løgnen som provoserer så sterkt at de må kastes ut? Hva med alle andre i Norge som har løyet en eller flere ganger? Skal vi også kastes ut?

Dette er mennesker som har kommet til Norge av en grunn. De er gjerne unge når de kommer; usikre på det meste og livredde for alt som har med politi og myndigheter å gjøre. Da kan det være fort gjort for en 14-åring eller for den saks skyld en voksen å si noe feil, eller bli misforstått. Med seg i sin mentale bagasje har de kanskje groteske krigsopplevelser, drap av familiemedlemmer og ødelagte hjem. De har reist langt og farefullt for å komme til et land de trodde var trygt. De får opphold, og i mange, mange år lever de trygt og godt – tror de. Plutselig får de en beskjed om at de kan miste sitt norske statsborgerskap. Ikke bare dem, men hele familien! Hele livsgrunnlaget er dermed revet bort, tryggheten er fordunstet og katastrofeopplevelsen et faktum. Gamle traumer aktiveres på et blunk. Var ikke Norge trygt likevel?

Aftenposten skriver at det i mange land ikke er mulig å tilbakekalle statsborgerskap i det hele tatt. I noen land er foreldelsen 5 år i forhold til feil opplysninger ved opphold. I Norge er det ingen slik foreldelsesfrist. Alle våre nye landsmenn kan derfor risikere å miste sitt kjærkomne norske statsborgerskap, hvis myndighetene mener at det forelå bevisst feilaktige opplysninger ved opphold.

Jeg tror det er på høy tid at vi «tar til vettet». Hvis myndighetene har godkjent en person til å få norsk statsborgerskap, mener jeg i utgangspunktet at dette skulle være livsvarig. Hvis det er kriminalitet, forbrytelser eller andre lovstridige forhold blant våre nye landsmenn, har vi den alminnelige straffelovgivningen og rettsvesenet til å ta seg av dette. Hvis det så senere viser seg at statsborgerskapet er gitt på feil grunnlag, mener jeg at dette også er et ansvar som myndighetene som har godkjent statsborgerskapet må ta. De må undersøke grundig nok til å være sikker på at en person kan bli norsk statsborger. Som minimum mener jeg at en foreldelsesfrist på 5 år bør være mer enn lenge nok. Da har myndighetene et press på seg til å få vurdert slike saker i tide, og alle er kjent med at 5 år er en viktig grense. Med nåværende praksis må jeg si at jeg skjemmes over Norge.

Forhåpentlig fortsatt god søndag