19. mar, 2017

Refleksjoner på en søndag - Min kjære, gamle kirke

Søndag er tid for gudstjeneste så sant jeg er hjemme, og ikke noe annet svært viktig dukker opp. Rytmen i gudstjenesten, de kjente salmene og den gode preken gir fred og ro i sjel og sinn. I gudstjenesten kan jeg kjenne på de lange linjene; her har generasjon etter generasjon trådd sine sko. Gleder og sorger er blitt delt. Nye generasjoner har blitt innlemmet i menigheten, og de som har gått bort er behørig markert. Mennesker som har trådt feil, har blitt tilgitt ved nattverdsringen. Når krisen slår til, er dette stedet for å samles. Den kjære, gamle kirken har opplevd mye. Den er den samme, mens menneskene kommer og går. Med sin høyreiste, uforanderlige skikkelse er det som den understreker det evige. Menneskene vandrer til sitt, mens den står urørt tilbake.

Min kjære, gamle kirke står der fortsatt. Den har sett at tidene har forandret seg mye, og lurer på om det fortsatt er aktuell å bruke den. Den er litt bekymret over at de som går der blir eldre og eldre. Barneskritt og ungdomslyder har forstummet. Menneskene snakker om at Gud ikke lenger er aktuell. Min kjære, gamle kirke lurer på om menneskene har fått nok med seg selv. Om de er så opptatt av å realisere seg selv, at de glemmer at det har vært mennesker også før dem. «Ja, ja» tenker min kjære, gamle kirke. De kommer nok snart når de innser at de kommer til kort.

I min kjære, gamle kirke er det ofte nattverd. Menneskene kommer for å minnes hva Jesus gjorde for dem gjennom sitt legeme og blod. De får tilgivelse og oppreisning til å gå ut i hverdagen igjen. De vanlige gamle kommer trofast som før. Noen fra dåpsfølget kommer også. Det er mer vanlig nå enn tidligere. Til og med noen barn kommer fram. Noen får prestens hånd på hodet og blir velsignet. Andre vil ha brød og vin som de voksne. Litt usikkerhet om hvordan dette gjøres, er akseptert. Midt i flokken som vandrer stille opp og kneler ved alteret, er også noen som ikke er sett der tidligere. Min kjære gamle kirke smiler litt i takskjegget, og ønsker dem hjertelig velkommen. Å gå til nattverd er å bekjenne en tro, og det krever sin mann og kvinne i et lite samfunn.

Min kjære gamle kirke er den samme midt i en verden av stadig raskere forandring. Noen mener den har gått ut på dato for lengst. Det er helt greit at de mener det, tenker min kjære gamle kirke. For andre er kirken et hjem for troen, og det er min kjære gamle kirke glad for. Den vet at alle i byen har et forhold til den kjære, gamle kirken. Den gir trygghet der den står, upåvirket av alskens moderne nyvinninger. Vi trenger en slik trygghet midt i en verden som oppleves utrygg og i stadig forandring.

En sen søndag kveld