9. apr, 2017

Refleksjoner på en søndag - Vi og dem

Det er ikke noe nytt at det oppleves tryggest for oss mennesker å holde oss innenfor den kretsen vi kjenner best. Der er vi trygge i samværs- og omgangsformene, der behersker vi samtaleemnene og er kjenner oss igjen i den felles historien. Der er vi en del av det store «vi». De som ikke er med i vårt «vi», betegner vi som «dem». Dem kjenner vi bare delvis til, kanskje ikke i det hele tatt. Likevel kan vi ha ganske bestemte oppfatninger om dem som, er «utenfor». Vi føler oss utrygge på dem, og har behov for å skape en avstand. Det tryggeste er da å tillegge dem en del meninger og holdninger som ikke er gode; i hvert fall meninger som ikke er akseptert hos «oss». Slik lever vi trygt og godt innenfor vårt «vi», og holder «dem» på trygg avstand. Jeg er ingen sosiolog, men jeg tror at dette er en ganske kjent mekanisme der mennesker ferdes.

Dette fenomenet har blitt særlig aktualisert nå fordi vi i løpet av de siste årene har blitt et flerkulturelt samfunn. Vi har fått mennesker med en annen etnisk bakgrunn nær oss, som våre naboer og kolleger og som foreldre til våre barns venner. Vi blir usikre, og medienes dekning av farlig ekstremisme gjør ikke saken bedre. Vi har behov for å beskytte oss, ja kanskje til og med forsvare oss. Vi lar vårt «vi» som en selvfølge gjelde etnisk norske, og innvandrere og flyktninger blir da vårt nye «dem».

Når vi setter opp og opprettholder et skille mellom «vi» og «dem», fjernes oss fra det vi har felles. Og hva er så det? Det åpenbare vi har felles er at vi er mennesker. I et godt samfunn er vi dessuten også medmennesker. Medmennesker er mennesker som er sammen, med våre gleder og sorger, våre sterke og svake sider; ja, med våre liv. Og når vi er sammen blir vi kjent. Og når vi blir kjent kan vi også bli venner. Og venner vil, og gjør hverandre vel. Det høres enkelt ut, men er det nødvendigvis ikke. Automatisk vil vi tenke at «dem» er helt annerledes enn «vi», og holde trygg avstand. Vi trenger å bryte med denne tenkemåten, og her trenger vi hjelp fra hverandre.

Med den samfunnsutviklingen vi har sett, har jeg lenge lurt på hva som er norsk. Jeg fikk ett svar av Kongen i Slottsparken 1.9.2016. Jeg var så heldig å bli invitert, og fikk derfor overhøre Kongens tale. Når han sa: «Nordmenn er….» og listet opp alle de forskjellige som bor i Norge, var det tydelig at alle var inkludert. Alle som bor i Norge, er del av «det norske vi». For å få det til må vi som er etnisk norske innse at samfunnet vårt er i endring, og de som kommer til Norge som nye medborgere, må finne ut av hvilke samfunnsregler og – koder som gjelder hos oss. En god norsk grunnverdi er at alle er like mye verdt. Vi har en godt utbygd rettsstat, og for oss alle gjelder norsk lov. De som bryter den må straffes uansett etnisitet.

Vi trenger hjelp slik at vi fortsatt skal få beholde og videreutvikle et godt samfunn for alle. Dessverre ser det ikke ut til at vi får ne drahjelp fra vår innvandrings- og integreringsminister. Hun bidrar heller, sammen med krefter i hennes parti, til å opprettholde et «vi» og et «dem», hvor «dem» er innvandrerne. Jeg tror ikke at vi som nasjon er tjent med det framover. I stedet for å integrere, bidrar det heller til å segregere. Da kan vi få parallellsamfunn, slik som det er rapportert om i Sverige.

Fortsatt god søndag.