30. apr, 2017

Søndagsrefleksjoner - Teknologi, etikk og menneskeverd

Det er ikke noe nytt at den teknologiske utviklingen går raskt videre. Det nye er nå at den er, og vil bli tatt i bruk for å påvirke menneskelivet. Noe har vært praktisert lenge, nemlig abort. Det har vært allment akseptert at abort kan gjennomføres der mors eller barnets helse ikke tåler at livet fullføres.

Vi har nå kommet i den situasjon der teknologien gir oss mange muligheter for manipulering med liv. Når mulighetene er mange, kommer spørsmålet om hva vi bør gjøre. Mange muligheter utfordrer etikken og menneskesynet. Her er debattene mange, og det kan synes som enighetspunktene er få. Synet på mennesket som Guds skaperverk er stort sett fraværende. Det er det voksne mennesket som ser det som en selvfølge at de selv skal bestemme om en livsprosess de selv har satt i gang skal få lov å se dagens lys.

Hva er menneskeverd? Hvilken verdi har et menneske? Når er et menneskeliv vellykket? Hvordan måler vi nytteverdien av et menneske? Dette er evige spørsmål med vanskelige svar. For hva er verdien til et menneske som har tilbrakt hele sitt liv i rullestol, ikke kan snakke og aldri har utført et arbeid til samfunnets beste? Det er lett for oss alle å tenke at slike mennesker bare er en byrde for deres familie, dem selv og samfunnet. Menneskeverd blir lett knyttet til det du har oppnådd, ikke til hvem du er. Jeg tror at vi alle påvirkes av samfunnet vi lever i, og står i fare for å tenke slik.

Men er det virkelig bare det velfungerende som skal få lov å leve opp? Hvordan vet vi forresten at et menneske blir «velfungerende» ut fra egenskaper i mors liv, og hva betyr det å være «velfungerende»? Det er mange skavanker et menneske kan ha eller pådra seg uten at det vises på en graviditetstest. Personer med store psykiske problemer, som aldri kommer seg i vanlig arbeid. Skulle de også like gjerne vært abortert bort? Mener vi virkelig at «arbeidslinjen» til styresmaktene også skal være utslagsgivende for om et barn får vokse opp?

Jeg har sittet i styret og arbeidet i en attføringsbedrift med mange psykisk utviklingshemmede, derav flere med downs syndrom. Arbeidsmiljøet i den bedriften var preget av spontanitet, glede og mye omsorg, men også sinneutbrudd, sjalusi og tårer. Det som gjorde inntrykket var det umiddelbare, det ekte, det ærlige, det usminkede. Her var det ingen som forstilte seg. De kom som de var, med det humøret de hadde, den dagen. Det var OK. Vi kom i snakk om dette blant styremedlemmene. Et par av oss var enige om at vi trengte minst et besøk i uka i dette miljøet, for å holde rett fokus og godt humør i hverdagen. Var det ikke nettopp menneskeverd vi opplevde der? 

I Egersund er vi heldige som har hatt et tydelig innslag i bybildet av psykisk utviklingshemmede. Mange av dem er etter hvert kjente profiler som gjør noe godt bare ved å være til. Ingen i byen ville sagt at disse våre medmennesker ikke har menneskeverd. Byen har blitt rikere, romsligere og mykere ved at vi har dem midt i blant oss. Det ville være en uhyrlig tanke at disse våre medmennesker skulle utryddes før de ble født. Deres viktigste oppgave er å være til. Kanskje noen hver av oss hadde gitt andre og oss selv et rikere og bedre liv ved å fokusere mer på å være, mindre på å gjøre?

God søndag