7. mai, 2017

Søndagsrefleksjoner - På venterommet

De fleste av oss har opplevd å vente på et venterom. Det er sjelden en lystelig opplevelse.

I dag skal jeg dele med dere tilværelsen på et spesielt venterom, riktignok i noe overført betydning. På det venterommet jeg ser for meg befinner deg seg to mennesker som står hverandre nær. En av dem er alvorlig syk med dårlige utsikter til å bli bra, mens den andre er frisk. Jeg har i det siste sett flere par på nært hold som opplever dette, og jeg har opplevd det selv.

Venterommet har en inngang, og to utganger. Inngangen Syk ble passert den dagen den ene fikk beskjed: «Vi kan ikke klare å kurere sykdommen din. Du har begrenset levetid igjen». Over de to utgangene står det Livet og Døden. Lenge håper vi at utgangen fra venterommet blir Livet, for begge. Ofte hender det imidlertid at de to må skille lag. Den ene må gi opp, og forlater den andre gjennom Dødens dør. Den andre sitter forvirret tilbake, og går langsom gjennom døren til Livet. Ingen av dem vet helt hva som venter dem.

Oppholdet på venterommet kan være svært kort, men det kan også vare i noen år. Ved korte opphold er det ikke tid til å reflektere over hva som skjer. Ved lengre opphold er det tid til å tenke gjennom, reflektere over og bearbeide både det som har skjedd tidligere og den situasjonen de er i nå.

I mange tilfelle sniker håpløsheten seg inn; panikken likeså. Det kan føre til en desperat leting etter alternativ og ofte dyr behandling som noen sier kan hjelpe. Det kan også føre til resignasjon og håpløshet. Da kan bitterheten lett ligge på lur. Dette venterommet er det meget krevende å oppholde seg i.  

I noen slike venterom har jeg imidlertid opplevd noe spesielt. Det som møter meg er ikke håpløshet og desperasjon, men en sterk opplevelse av fredfull ro. Hva er det for noe? En atmosfære av ro, og noe fredfullt når den ene kjemper for livet? Menneskelig sett er dette helt unaturlig, ja direkte naturstridig. Likevel er det ikke vanskelig å merke. En slik ro og fred utstråler trygghet, og oppstår der det er tro. Den oppstår ikke på grunn av omstendighetene, men på tross av. Den har ikke utgangspunkt i det menneskelige som skulle tilsi panikk og desperasjon, men i det evige der vi kan få tro at Gud bor. Denne freden og roen oppstår som et resultat av en tro på og et håp om noe bedre. Den gjør det lettere å gi slipp på den som må forlate oss, og lettere å leve videre for den som er igjen, og finne livet på nytt.

Denne opplevelsen er sterk, og får de fleste til å stusse. Kan det være mulig å være så avslappet og trygg, når det er åpenbart at døden venter om ikke lenge? Tro det eller ei, det er mulig. Opplevelsen har gitt meg ny frimodighet til å be for par i en slik situasjon om at Guds fred som overgår all forstand skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. (Fil 4,7). Dette er også en bønn som er like aktuell for den som er igjen.

Med ønske om Guds fred