11. jun, 2017

Søndagsrefleksjoner - Godhet

I går gjennomførte vi den første godhetsdagen i Egersund, etter modell av det som startet i IMI-kirken i Stavanger for over 10 år siden. I alt 18 frivillige brukte 3 – 6 timer hver av sin fritid denne lørdagen, til å hjelpe noen som trenger det. Vi klippet hekker og busker, klippet plener, beiset utetrapper, fikset småting i heimen og høytrykksspylte belegningsstein. De seks som hadde frimodighet til å be om hjelp, var så takknemlig at øynene ble fuktige, også på de frivillige. De frivillige kom smilende tilbake til avsluttende pizza og is. Drøsen gikk lett, og noen ville nesten ikke gå hjem.

Hva er det med denne godheten? Det er ikke så lett å si, men jeg tror jeg vet noe om hva det ikke er. Det er ikke de prektige ressurspersonene som kommer for å «ofre seg» ved å gi til de arme stakkarene som ikke klarer seg selv. Det er med andre ord ikke noe som gis fra de sterke til de svake, eller ovenfra og ned.

Et av prinsippene er at denne godheten er gratis. Uansett hvor mye de som får hjelp maser om å få betale, sier vi nei. Hvis de absolutt vil gi noe, oppfordrer vi til å gi til et eller annet godt formål.

Et annet viktig prinsipp er at vi ikke påtar oss arbeid, eller setter i gang prosjekter som vi ikke kan fullføre. Vi gjør oss med andre ord ferdige, og rydder opp etter oss.

Et tredje prinsipp er at vi skal være minst to personer på hvert prosjekt, også når det ikke er særlig omfattende. Tanken her er fellesskap og sikkerhet.

Utgangspunktet for godhetsdagen var en gjeng villige kvinner og menn som ville skape noe nytt. De ønsket å bruke sin tid, sine krefter, sine evner og ikke minst sine redskaper til å gjøre noe for andre. Godheten fra dem var drevet av kjærlighet, ikke offer. Ønsket om å gjøre noe som betydde noe for andre, var ekte og villet.

Den største bøygen var derfor ikke å få tak i nok frivillige, men å få kjennskap til behov for hjelp. I et samfunn som i veldig stor grad er lagt opp til at vi alle skal klare oss selv, koster det å innrømme og stå åpent fram med at jeg har behov for hjelp til noe. Terskelen her er høy, særlig i mindre samfunn der fasaden er viktig. Å innrømme behov for hjelp, blir lett et nederlag. Dette er en av baksidene ved et samfunn som i stor grad fokuserer på enkeltmennesket, i stedet for fellesskapet.

Når vi er ute oppstår det ofte godt fellesskap mellom de som jobber sammen. Praten går lett, ikke bare om de praktiske oppgavene, men om alt mulig. I tillegg blir prosjektet et sosialt møtepunkt for den som har bedt om hjelpen. Dette er kanskje mennesker som ikke har så mye besøk, så et slikt møtepunkt kan ha stor betydning.

Ja, hva er det med godhet? Hemmeligheten er kanskje at det oppstår et møtested der mennesker er genuint gode mot hverandre? Et sted der maskene faller, sårbarheten blir mer synlig, og mennesker er sammen på en ærligere måte? På dette møtestedet er den viktigste belønningen takknemligheten både fra de som får hjelp, men også fra de som får lov til å hjelpe.

Motto for godhetsprosjektet er: «Små ting gjort i kjærlighet, kan forandre verden». Kanskje vi i går endret vårt lokalsamfunn bitte litt?

Fortsatt god søndag