25. jun, 2017

Søndagsrefleksjoner - Er livet rettferdig?

Vi satt og snakket sammen om oppveksten, kameraten min og jeg. Han mistet mora når han var tidlig i ungdomsårene. «Det synes jeg var veldig urettferdig», sa han. «Ja, i den grad livet er rettferdig», svarte jeg.

Jeg har tenkt på dette møtet mang en gang. I det siste har jeg igjen blitt minnet på det når jeg ser på nært hold hvordan noen mennesker må leve med kronisk sykdom og dør tidlig, mens andre er friske og spreke i et langt liv. Det samme gjelder unge mennesker som i sin beste alder rives bort i ulykker. Kan vi da si at livet er rettferdig? Hvis vi mener at livet skulle være rettferdig, hvordan skal vi kunne handskes med dette begrepet når våre liv blir så ulike?

I avisen Vårt land fredag for vel en uke siden var det en større artikkel om lidelse og kronisk smerte. Nesten en av tre personer i Norge har en eller annen form for kronisk smertelidelse. Kvinnen som var intervjuet fortalte at hun hadde vært helt fastlåst i rettferdighetstanken; at det ikke var rettferdig det hun opplevde. Det økte bare lidelsen hennes. Så kom hun over en uttalelse fra Kristin Clemet om barnet som hun hadde mistet.  Hun ble spurt om hun syntes det var urettferdig: «Nei», svarte Clemet «det var ikke urettferdig. Urettferdig i forhold til hva? Er det rettferdig i forhold til naboen, som fikk et barn? I forhold til kvinnen i Afrika, som mistet ni barn? Det var trist og vondt, men ikke urettferdig». Det hjalp kvinnen som ble intervjuet til å akseptere sin situasjon med kroniske smerter på en helt annen måte, og kunne leve bedre med dem etterpå.

Hvis vi tar utgangspunkt i at livet er rettferdig, vil vi automatisk sammenligne oss med andre. Vi måler vårt eget liv i forhold til det optimale. Men hva er nå det? Er det god helse, veltrente og slanke kropper, lykkelige ekteskap, veloppdragne barn som lykkes i det de satser på, og en familie uten konflikter? Hvem har sagt at dette er idealet; det optimale? Går vi rundt og tror at dette er målet for alle mennesker? Hvorfor?

Vi kom alle til verden med ulike egenskaper, forutsetninger og lyter. Gjennom livet opplever vi hendelser på godt og vondt som former oss. Noe skjer tilsynelatende helt tilfeldig, og noe har vi medvirket til; både på godt og vondt. Vår identitet fylles og formes av erfaringer fra det livet vi og ingen andre har fått. Jeg har lenge vært fascinert av tanken på at livet er som en vev hvor den ene hendelsen kommer i tillegg til alle de foregående og til sammen danner det som har blitt mitt liv; min livsvev. Den livsveven er ulik alle andres, og skal heller ikke sammenlignes med andres.

Det er rettferdig at vi alle må møte det livet vi får med de ressursene vi har. Når livet er krevende, vil vi kanskje oppdage at vi hadde andre og flere ressurser enn vi trodde vi var i besittelse av. Det er som om menneskets iboende kraft til overlevelse viser seg best når vi trenger det mest.

Det er rettferdig at ingen av oss vet hva dagen vil bringe, og derfor må leve fullt ut den dagen vi har med alle de gleder og sorger dagen fører med seg.

Det er rettferdig at vi har En som ikke har lovet oss et rettferdig liv uten sorger og plager, men som vil være med oss gjennom livet i alt det vi opplever. Og Han er ekspert på tilgivelse, oppmuntring og trøst.

God søndag