23. jul, 2017

Søndagsrefleksjoner - Troserfaringer

I den siste tiden har jeg blitt minnet på at når det er snakk om tru og kristendom har vi svært ulike erfaringer. Min erfaring med å finne truen i voksen alder, er annerledes enn de som har vokst opp i et tydelig, kristent hjem. Erfaringene med en bedehustradisjon er annerledes enn å vokse opp i en frimenighet. Vonde erfaringer i små, særegne og lukkede trussamfunn kan være veldig annerledes enn ei glad, og åpen kristen tru.

Vi er alle et produkt av den oppveksten og de erfaringene vi har. Alle våre erfaringer er med å skape den personen vi har blitt. Noen av våre erfaringer tar vi vare på som edelsteiner fordi de var entydig gode. Andre erfaringer har vi måttet ta sterk avstand fra, fordi de var i ferd med å ødelegge livet for oss. Og atter andre kan vi greit leve med, men de betyr ikke så mye for oss lenger. Alt dette gjelder også våre troserfaringer, eller mangel på sådanne.

Alle våre ulike troserfaringer er sanne for oss; vi må forholde oss til dem. Noen har ført til at vi i dag ikke kan identifisere oss med ei tru. Alt som har med Gud og Jesus å gjøre er så sterkt negativt ladet, at vi har måttet ta avstand fra det. Andre erfaringer har gjort det vanskelig for oss å stå ved den trua vi vokste opp med, fordi vi ser at det som skjedde var galt eller er galt i dag. Noen av våre erfaringer er imidlertid verdifulle og gode, og har blitt en godt integrert og positiv del av livet vårt. Når vi møtes, kommer vi med alle disse ulike erfaringene.

Jeg vokste opp uten opplevelse av en Gud. Vi var døpt og konfirmert, men deltok aldri på gudstjenester eller noe som hadde med kristendom å gjøre. Det nærmeste vi kom kristendom var ei farmor som var «kristelig» og klare regler om alt det vi ikke kunne gjøre på søndag. For vi skulle jo holde hviledagen hellig. Min vei inn i tru startet da jeg ble invitert på «åpent hus» en lørdag under studiene i Bergen. Det viste seg å være samling i et kollektiv hvor det bodde kristne. De hadde leiligheten full hver lørdag med opp til 60 til stede. På ei pute på gulvet fikk jeg et spørsmål fra en jeg ikke kjente: «Hvordan har du det?» Det var første gang noen spurte meg om det i løpet av de tre årene jeg til da hadde vært student i Bergen. Jeg hadde det ikke så godt, så det betydde mye å bli møtt på denne måten. Etter hvert lærte jeg om Jesus gjennom bibelstudier, og 1 ½ år senere overlot jeg livet til Gud. Veien til tru har derfor for meg betydd en tydelig omvendelse, og en oppdagelse av Jesus som min frelser og trygghet. Dette har vært entydig positivt.

For alle våre troserfaringer er Guds ord sant, og en sentral sannhet er tilgivelsen. Vi er alle sprukne kar som trenger å bli tilgitt. Vanskelige trosopplevelser kan også trenge en omgang bearbeidelse med tilgivelse. Og trua på en tilgivende Jesus, setter oss fri også til å tilgi andre. Jeg ønsker imidlertid ikke å fremstille tilgivelsen som lettvint, verken for den som ydmykt ber om tilgivelse for noe vondt som har skjedd mot andre, eller den som noe famlende prøver å nærme seg den andre for å tilgi. Jeg sier bare at hvis tilgivelsen fungerer mellom trygge og ydmyke mennesker, kan det få store og frigjørende konsekvenser.

God søndag.