29. okt, 2017
Jeg har gått og kjent på takknemlighet en stund. Barna som nå er voksne har fra et noe krevende utgangspunkt fått et verdig og meningsfullt liv. De som kjenner oss vet at vi har adoptert alle tre fordi deres biologiske foreldre ikke var i stand til å ta vare på dem.
Denne refleksjonen skal likevel ikke handle om oss eller dem. Den skal heller handle om den veien hvert enkelt menneske må gå for å finne sin identitet, sine interesser, sitt yrke og et meningsfullt innhold i sitt liv. Hvordan oppnår vi et liv vi mestrer og kan glede oss over?
Hver gang jeg ser et lite barn, tenker jeg på alt det som denne lille skapningen skal lære. Hvor mye som skal formes av språk, tanker, tro og meninger. Hvor mange inntrykk som skal tas inn og bearbeides. «Hvordan vil det gå med deg?» tenker jeg ofte.
Ja, hvordan går det med oss? Av og til får vi kjennskap til hvordan unge har det. Når vi hører at ungdom ikke våger å legge seg til å sove før de er helt sikre på at det ikke er mer aktivitet på sosiale medier, kanskje i 2 – 3-tiden om natten. Da blir det så ymse med skolegangen dagen etter. Eller når helsesøster oppdager psykiske problemer hos unge som ikke klarer å leve opp til det glansbildet som skapes på sosiale medier og i reklamen. Psykiske plager kan ofte ødelegge konsentrasjonen i skolehverdagen og skape tapere. Ungdom som opplever å miste grepet, er særlig utsatte for å velge en vei inn i rusmisbruk med påfølgende elendighet.
At barn og ungdom sliter kan skyldes at de har med seg en krevende ballast. Men det kan også skyldes den forestillingen vi voksne har skapt om livet; det som de unge må forholde seg til og selv leve. Hvis vi voksne legger vesentlig vekt på å holde fasaden i orden uansett hvordan situasjonen egentlig er, vil de unge ta etter. De vil tenke at fasaden er det viktigste. Hvis vi voksne er åpne for å snakke om både det som er godt og det som oppleves vanskelig, vil de unge ta etter det også. Da vil de vite at livet har både gode og vanskelige sider, og forholde seg til det når de møter utfordringer. Jeg er ikke tvil om hvilke ungdommer som er best rustet til å møte livet. Vi vet alle innerst inne at fasaden sprekker før eller senere. Ungdom som tror at fasaden er det aller viktigste, vil kunne oppleve det største nederlaget.
Å mestre er en livsnødvendighet for å vokse som menneske. Den sterkeste mestringsopplevelsen kommer når vi lykkes med å prøve noe nytt. Spebarn prøver noe nytt hele tiden uten å tenke noe nærmere på det. De mestrer og lykkes helt automatisk. Etter hvert som bevisstheten om egen person kommer, vil det kanskje kreves mer av vårt mot og vår vilje til å prøve noe nytt.
Å prøve noe nytt krever også et minimum av trygghet. Hvis vi lar være å prøve noe nytt, vil vi heller ikke oppleve økt mestring. Det kan føre til at livet begrenses, ja kanskje at vi kommer inn i vonde spiraler av «Nei, dette klarer jeg ikke likevel, så jeg orker ikke forsøke». Hvis vi har tilstrekkelig med trygghet, vil vi kanskje være mer nysgjerrig og tenke: «Hm, dette ser spennende ut. Det har jeg lyst til å prøve». Da kan vi komme inn i gode spiraler som øker mestringsopplevelsen.
Hva med de som ikke våger? Hva skal til for å våge? Det ene er å trosse sin egen frykt, og våge likevel. Men hvis selvfølelsen er lav, er ikke det så enkelt. Heldigvis lever ingen mennesker i et vakuum. I samspillet med andre mennesker kan det skje noe. Vi trenger alle tilbakemelding fra våre medmennesker. Mennesker som blir sett, respektert og blir oppmuntret til å våge likevel, kan få hjelp til å komme ut av en negativ spiral som bare ser på egne, av og til innbilte begrensninger. Da kan de blomstre, mestre og lykkes.
Målet for ethvert menneske er å finne seg selv, for å bruke en floskel. Det å finne og ta i bruk sine personlige evner og anlegg og oppleve at de er nyttige og gir mening for seg selv og andre, er svært motiverende. Jeg unner et hvert menneske en slik opplevelse.
Jeg har sett på nært hold mennesker som gjennom oppmuntring og egne beslutninger har kommet på rett vei, fra et svært krevende utgangspunkt. Det sier meg noe om at mennesker har i seg ressurser til mestring
og utvikling, selv når det ser som mørkest ut.
I en situasjon der jeg var oppgitt fordi elendigheten så ut til bare å gjenta seg, sa en psykolog som hjalp oss, følgende: «Der vi har med mennesker å gjøre,
må vi alltid regne med forandring». I den situasjonen vi da var, innebar det til noe bedre. Og slik gikk det, etter hvert.
En liten oppfordring til slutt. Jeg tror mange kunne komme inn på et bedre spor hvis vi i vår hverdag øker vår oppmerksomhet om våre medmennesker. Et blikk, en prat og et oppmuntrende ord kan være avgjørende for den vi møter, akkurat der og da.
God søndag
Nyeste kommentarer
01.11 | 21:56
Guds farshjerte, er stort og varmt. Dette fikk du frem på en god måte, Per Arne. Godt skrevet.
24.08 | 04:52
Jeg er glad for å komme med denne kommentaren, min kone og jeg er nå lykkelig sammen igjen. Jeg må si det var uanstrengt gjort! Innen 48 timer forlot min kone meg for et år siden. med mitt ene barn Jo
25.03 | 13:22
Så flott ! Jesus lever blant folk flest, mer enn vi tror! Takk for korset!
11.10 | 13:24
mobile