5. nov, 2017

Søndagsrefleksjoner - Tap, sorg og identitet

I dag er det Allehelgenssøndag. Dette er dagen da vi tenker på de som ikke lenger er blant oss. Kirkene innbyr til stille meditasjon – for å minnes. For vel seks år siden døde Tale, kona mi i vel 32 år. Det var ventet på grunn av kreftsykdom, men det ble likevel veldig tomt etterpå. Jeg måtte som alle andre i samme situasjon forholde meg til sorg og savn.

Bortsett fra å miste gamle foreldre, var sorg etter tap av nære et nytt landskap for meg. Jeg visste ikke hva jeg gikk til. Mye overrasket meg; jeg hadde ikke kunnet forutse alle opplevelsene i sorgen. Blant annet opplevde jeg det merkelig å si «meg» og «mitt» der jeg i så mange år hadde sagt «vi» og «vårt». Jeg beskrev det i dagboka som at jeg «ikke lenger var del av et vi».

Dette skal likevel ikke handle om detaljer fra sorgprosessen. Jeg skal dele noe som kanskje overrasket meg mest: Tapet av ektefelle gikk på identiteten løs. Jeg har snakket med andre som har opplevd det samme. Tapet av en nær person går overraskende nok på identiteten løs.

Hvordan opplevde jeg så det å få min identitet truet? Den første opplevelsen kom når begravelsen var over, gjestene hadde reist og hverdagen kom. Du føler deg bare som en halv person. Huset er det samme, men ikke det samme likevel. De ytre rammene er uendret, mens de indre rammene er totalt forandret. Du tror ikke det som har skjedd er sant, og ønsker at det var som før. Tankekaoset og spørsmålene strømmer på: Hvem er jeg nå? Hvordan skal livet mitt se ut? Skal jeg beholde huset, eller flytte? Hvor skal jeg i så fall flytte? Den første tiden var full av motstridende tanker om alt mulig. Min identitet var rystet og truet. Det var ei veldig slitsom tid.

I en slik situasjon er det minst to valg. Du kan klynge deg til det som har vært og dyrke den personen som har gått bort. Da frykter jeg det er en fare for ikke å komme videre i ditt eget liv. Alternativet er å innse tapet, gå inn i sorgprosessen og gradvis skape deg ditt eget, nye liv. Forhold til en ny partner tror jeg ikke bør innledes, det nye livet er etablert. Det var den beste veien for meg, og den kan være et godt råd til andre også.

Den første sommeren reiste jeg til trakter der jeg hadde vokst opp og der vi hadde bodd tidligere. Jeg trådde på gamle stier der jeg lekte og gikk som liten. Jeg dro ut i skjærgården der far og jeg ofte hadde vært og fisket med kastelsuk. Jeg oppsøkte mine søsken for å mimre om det som hadde vært. Jeg dro dit vi bodde som familie mens ungene var små. Gikk og så på huset der vi hadde bodd, stier vi hadde gått og besøkte venner vi hadde fått. Jeg fikk på denne måten fylt opp noe av tomrommet i min identitet. Jeg hadde begynt å bygge grunnmuren på nytt, med de gamle byggesteinene. Jeg kjente på en bekreftelse at, jo dette var jeg en del av og det var en del av meg.

Et annet spørsmål var forholdet til våre felles venner. Hvem var egentlig mest våre venner, hennes venner og mine venner? Jeg kjente at jeg måtte gjøre et valg, en rydding. Hvilke venner var det naturlig for meg å gå videre med? Det var ikke naturlig å ha fortsatt vennskap med de som primært var hennes venner. Når det gjaldt vårefelles venner måtte jeg finne ut av hvilke som også var mine venner. Denne prosessen førte til at jeg avsluttet noen relasjoner, og bygde videre på andre.

Et tredje spørsmål som jeg diskuterte mye med meg selv var hvor jeg skulle bo. Huset var for stort for meg, var upraktisk og trengte dessuten oppussing. Skulle jeg flytte? Hvor? Jeg hadde venner andre steder jeg kunne tatt utgangspunkt i, men tenkte raskt at de hadde sikkert sitt eget nettverk. Når jeg så hvor mange som møtte opp i begravelsen, ble jeg klar over hvor stort nettverk jeg hadde her jeg bor. Når jeg i tillegg tenkte på at det tok 10 år før vi kunne kalle denne byen for hjemme, innså jeg at jeg ikke hadde tid til å begynne på nytt. Derfor ble det fortsatt den samme byen. Sommeren vel ett år etter begravelsen ble huset solgt og jeg flyttet inn i nytt rekkehus i nabolaget. Nå var jeg i full gang med å skape meg et nytt hjem, og dermed bygge opp et annet element av min identitet. En ny byggestein var lagt.

Etter fire år i det nye huset kom en ny overgang. Jeg ble pensjonist. Det ble et nytt «tap» som pirret min identitet. Jeg hadde en jobb jeg trivdes med, og hadde mange rare tanker om det å bli pensjonist. Hva i all verden skulle jeg finne på? Hva skulle jeg fylle livet med? Hva var jeg interessert i? Før siste kommunevalg ble jeg spurt om å stille til valg, og sa ja med en gang. Det var godt å tenke på at det var noe jeg kunne gå til, og være del av uten at jeg måtte skape alt selv. Jeg tenkte at her kunne jeg bruke den erfaringen jeg hadde etter å ha arbeidet i og med kommuner i nesten tredve år. Og slik ble det. Jeg trives som lokalpolitiker, og jeg får jobbe i den sektoren jeg føler jeg kan en god del om. Her får jeg brukt min yrkesidentitet.

Hvorfor forteller jeg alt dette? Jo for å understreke at det å miste og oppleve tap kan berøre identiteten til den som opplever tapet. Her gjelder faktisk det gamle klisjeet fullt ut: «Jeg prøver å finne meg sjæl». Jeg tenker at en god vei ut av sorgen er å finne fram de gamle byggesteinene, men bygge huset på nytt. Det kan være krevende, og utfordrende. Men det er livet; det nye livet.

God Allehelgensdag