26. nov, 2017

Søndagsrefleksjoner - Hverdagsmedmennesker

November er tid til ettertanke. Det er mørkt og kveldene er lange. Nok et år nærmer seg slutten. Som pensjonist kryper også erkjennelsen inn at fremtiden blir kortere. Det er et faktum som ikke er til å komme unna. Når ting er på hell, presser det på å gjøre opp status. Hvordan har det vært? Hva har verdi av det som har skjedd i livet, og hva kunne ha vært ugjort? Hvilken målestokk skal jeg bruke hvis jeg våger å se meg tilbake?

Som kristen betyr Bibelen mye for meg, og jeg blir stadig overrasket over hvor aktuell den er. I dag helt på slutten av kirkeåret, var søndagens tekster ransakende. De tar opp nettopp det å se seg tilbake, og peker på at det ikke er mulig å leve ansvarsløst. Ingen av oss slipper unna ansvaret for våre liv. I dagens tekst sier Jesus om dette:

«Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg»

I neste åndedrag sa han:

«Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg».

Et annet sted har han presisert dette gjennom «Den gylne regel» som de fleste av oss har hørt om:
«Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem»

Tekstene står og dirrer. Målestokken på våre liv er nestekjærligheten. En gang skal våre liv bli målt etter denne målestokken. Hvem er så «disse mine minste søsken»? Og hva er det meningen at vi skal gjøre mot dem? Jesus nevner i fleng: Mat til den sultne, drikke til den tørste, velkommen til den fremmede, klær til den nakne, pleie til den syke og besøk hos den fengslede.

Vi omgås andre mennesker i våre hverdager. Hvordan møter vi hverandre? Er vi så opptatt av fasadene, at det sårede og lidende mennesket bak vår egen eller den andres maske forsvinner? Er vi så opptatt av oss selv, at signaler og ønsker om en ærlig samtale blir borte i alt mas og jag? Er vi hverdagsmedmennesker med blikk for dem vi omgås, eller er vi bare hverdagsmennesker som kaver med vårt? Er det nestekjærligheten eller egenkjærligheten som styrer våre liv? Akkurat så ransakende er denne tiden.

Jeg er redd det er med de fleste som det er med meg; mine egne behov kommer først. Noe av det er rett, for vi har alle et ansvar for å ivareta våre egne liv, utvikle våre egne muligheter og sørge for orden i eget hus. Faren er imidlertid at dette fokuset på eget liv fyller alt. At det ikke blir plass til den andre. At hverdagsmedmennesket ikke får plass på grunn av hverdagsmennesket kalt «meg selv».

Vi trenger hverandre. Hvis vi alle var litt mer hverdagsmedmenneske, ville det bli bedre å være menneske. Et kaldt samfunn er et samfunn der fasadene rår, og der vi tror virkeligheten er som hverandres fasader. Et varmt samfunn er et samfunn der ærligheten rår, og der vi har øyekontakt med hverandre slik at vi kan se om den andre lider. Et varmt samfunn har mange nok hverdagsmedmennesker.

Forfatteren Tore Renberg sier noe godt om fellesskapet i førjulsjula:
«Den moderne meningen med jula i vårt samfunn tenker jeg på som en fellesskapsopplevelse. Vi forsøker å samles, ser hverandre i øynene og prøver å tenke på en annen måte. Målet med de ukene er å tenke og føle, og at vi har tid til nettopp det.»
Det er flott sagt, og jeg skulle ønske at vi kunne se hverandre i øynene, ikke bare i jula, men på helårsbasis.

God søndag.