14. jan, 2018

Søndagsrefleksjoner - Jeg, et offer?

Etter at jeg mistet kona i 2011, har jeg vært bevisst på å unngå offerrollen. Jeg har kjent på den, men har forsøkt å være oppmerksom på hva jeg har kjent på, og snakket høyt om det. Da har opplevelsen av å være offer gradvis avtatt. Det er jeg glad for, fordi offerrollen ikke er en særlig oppløftende tilstand å være i.

Hva er bakgrunnen for at vi havner i offerrollen? Oftest er det en hendelse som fører til at livet går oss imot. Noe som gjør at vi blir begrenset i vår livsutfoldelse, og ikke lenger kan gjøre alt det vi har lyst til. Situasjonene kan være veldig ulike, men jeg har lyst til å se nærmere på noen få som jeg kjenner til selv:

 Etterlatte etter dødsfall som aldri kommer seg videre, og blir sittende fast i sorgen

 Rusmisbrukere som skylder på alt og alle for sine problemer

 Mennesker som i det offentlige rom føler seg støtt av andres meninger

Offerrollen er enkel å gripe til og kan oppleves som god i øyeblikket, men er sjelden god på litt lengre sikt. For hva er det den uttrykker? Den forklarer mine problemer med utenforliggende årsaker. Den sier «stakkars meg», og krever sympati fra andre. Men hva fører det til å være i offerrollen? Det fører til at jeg selv fraskriver meg ansvaret; jeg plasserer alt ansvar på hendelser og mennesker utenfor meg selv. Problemet er bare at da fratar jeg meg også ansvaret for mitt eget liv.

Hva er alternativet?
En mulighet er å konfrontere det som er vanskelig, og gjøre noe med det. Jeg måtte inn i sorgens rom, jobbe meg gjennom eiendeler og minner for å komme meg videre. Ikke for å glemme, men for å leve. Det går an å leve uten å bearbeide sorgen og tapet, men da er jeg redd det kan bli et liv med blikket vendt mot det som har vært, ikke det som kommer. Livet kan bli fylt av selvmedlidenhet, og bitterheten kan ligge på lur. Et liv i bitterhet og selvmedlidenhet er ikke godt verken for den det gjelder, eller de som står rundt. Sorgoffer-rollen er krevende å leve i, og krevende å komme seg ut av. Man det er verdt en kamp, for livet.

Verden til en rusmisbruker består av mye manipulering og mange løgner. De fleste feilskjær er andre menneskers feil. Løfter om bot og bedring er dagligdags, og som pårørende må vi prøve å tro på løftene. Men vi vet jo egentlig at det er stor sjanse for at de ikke blir overholdt; ikke denne gangen heller. Endring skjer ofte ikke før den det gjelder, selv kommer til at dette ikke kan fortsette. Det er den enkeltes motivasjon til endring som er avgjørende, ikke ønskene og maset til de som står rundt. Ingen kan være motivert for andre. Ved å ta ansvar for eget liv, og ved hjelp av egen motivasjon og nødvendig støtte, kan den enkelte jobbe seg ut av rusoffer-rollen, selv om det kan ta tid.

Det er til å forstå, når mennesker i utfordrende livssituasjoner havner i offerrollen. Det er vanskeligere å forstå når høyst oppegående mennesker «blir støtt» av den minste meningsmotstand. I det siste har flere «blitt støtt» av andres meninger på sosiale medier. Hva er det som skjer? Kan en mulig forklaring være at vi etter hvert har blitt så vant til at vi får det som vi vil, at motstand mot våre ønsker ikke tolereres? Har vi blitt så navlebeskuende at hele vår verden består bare av det vi selv ønsker og vil? Hvis så, hvordan kan det ha blitt slik? Er sosiale medier noe av forklaringen? Det sies jo at vi oppholder oss på sosiale medier i hver våre såkalte «ekkokammer» der alle er enige med oss. Har vi blitt så vant til å være omgitt av enighet, at vi ikke tåler eller tolerer motstand? Det er i så fall en skummel utvikling. Å innta meningsoffer-rollen ved enhver motstand kan også oppleves som ren maktutøvelse.

Hvordan kan vi unngå å bli et offer?
Jeg tror vi trenger motstand som mennesker. Motstand kan si oss noe om at vi kanskje bør vurdere å endre kursen. Jeg tror vi trenger gode venner og partnere som gir oss denne motstanden. Vi kan lett se oss blinde på vår egen situasjon, og trenger hjelp til å endre vår levemåte. Vi bør kanskje lytte litt mer enn vi snakker, og innrømme den andre å ha velbegrunnede oppfatninger om oss, selv om vi fra starten reagerer negativt.

Det er vanskeligere å li et offer hvis vi innser at vi kan ta feil. Å innrømme at vi har rotet oss bort, er både flaut og krevende. Men det er en del av det å være menneske. Hvis en person innrømmer feil, fører ikke det til at vi tenker at det er en dårlig person. Snarere tvert imot. For meg vokser den personen i min anseelse.

Å innta offerrollen og bli værende der, er å fraskrive seg ansvaret for eget liv. Ingen kan leve hele livet med å skylde på omstendighetene eller andre mennesker. Vi kan med fordel spørre oss selv: Vil jeg fortsette å leve som nå? Hva kan jeg selv gjøre for å komme ut av dette? Hvordan vil jeg selv at mitt liv skal være? Hva har jeg lært av det som har skjedd tidligere? Det er å ta ansvar. Det er å komme videre. Det er å leve.

God søndag.