21. jan, 2018

Søndagsrefleksjoner - Menneske først

I vår omgang med andre har vi lett for å beskrive våre medmennesker ut fra deres yrker eller andre betegnelser fra deres livssituasjon. Det kan være bussjåfører, direktører, ledere, rusmisbrukere, lærere, kriminelle, innvandrere, flyktninger, politikere, pensjonister eller psykisk utviklingshemmede. Det positive med dette kan være at det gir oss en viss oversikt og orden i tilværelsen. Det negative kan åpenbart være at vi tillegger de ulike menneskene spesielle egenskaper ut fra den betegnelsen vi bruker. I vår tid med kraftig bruk av sosiale medier der hver enkelt er sin egen redaktør, kan dette utarte til ensidige påstander og påståtte sannheter.

La oss gjøre et tankeeksperiment. Hvordan er en bussjåfør? Det må være en mann med godt humør, synger vi. Tja. Hvorfor mann? Og har alle som kjører buss godt humør? Hva med en lærer? Streng, men rettferdig? En som så meg? Eller en som aldri fikk orden på klassen? Hva med en innvandrer? Alle innvandrere er terrorister, påstås det med stor kraft. Kjenner vi noen personlig? Vet vi at de er muslimer? Vet vi hva det å være muslim går ut på? Og til sist i dette tankeeksperimentet: Hva med en rusmisbruker eller kriminell? Han har sikkert hatt en vanskelig oppvekst i et dårlig hjem. Hvordan vet vi det? Kjenner vi noen?

La oss utfordre hverandre på en annen tanke: Hva har disse og alle andre mennesker felles? Du har kanskje gjettet det. De og vi har alle til felles å være menneske først. Vi er alle født, lever et liv og dør. Vi har alle noen ressurser som jeg tror det er meningen at vi skal ta i bruk. Vi har alle etter hvert opparbeidet noen erfaringer gjennom livet som vi har lært noe av. Når vi tar i bruk disse ressursene og erfaringene, tror jeg det er til det gode både for oss selv og det fellesskapet vi er del av. I et slikt bilde har alle noe å bidra med, og det er plass til alle. Du kan kanskje si at dette er et idealbilde som er helt urealistisk. Kanskje det. Men en slik tanke gir alle mennesker verdi og betydning, uansett status og stilling. Og alle mennesker har et håp når situasjonen kan virke håpløs.

Hva skjer med et samfunn der alle ser mennesker først? Der vi spør hverandre om hvilket bidrag vi kan ha i fellesskapet? Der vi ikke fokuserer på yrke, tittel eller livssituasjon, men heller på å bli kjent med hverandre? Et samfunn der vi ikke primært ser rusmisbrukeren eller innvandreren, men spør: Hvem er du? Hva kan du bidra med? Hvilke erfaringer har du som kan komme til nytte? Hva kan jeg hjelpe deg med?

Jeg har levd nær på mennesker som har vært i ferd med å ødelegge sitt liv i rus og kriminalitet. Det kunne være vanskelig å se ressursene og erfaringene som kunne komme til nytte. Men fra det øyeblikk denne personen selv tok ansvar for eget liv, har det gått rette veien. Det var ikke en vanskelig oppvekst i en dårlig familie som var bakgrunnen for elendigheten. Det var et feil valg i et gitt øyeblikk. Etter mange år har han nå tatt i bruk sine ressurser og erfaringer og gir et positivt bidrag i samfunnet. Selv har jeg konkludert med at: Vi skal ikke undervurdere et menneskes mulighet til å reise seg.

En annen historie så jeg på i TV-programmet Datoen nylig. I ett av Petter Stordalens hoteller hadde de inne til intervju en person med en CV med mange hull etter et tilsvarende liv. Han hadde sittet i fengsel, og kom fra et annet land. I intervjuet hadde han med seg sin mangelfulle CV. Arbeidsgiver la bort Cv-èn og spurte: Hvem er du? Hva kan du bidra med? Han fikk jobben, og er nå en av de beste selgerne på hotellet. De tenkte: Menneske først.

Vi setter mennesker i bås, ser på det ytre, hører på rykter og leser oss blinde på såkalte sannheter i sosiale medier. Tenk om vi heller våget å bli kjent med noen nye mennesker, lyttet på deres historie og våget å gi dem mulighet til å bidra? Da hadde vi satt Mennesket først.

God søndag