29. jan, 2018

Søndagsrefleksjoner - Idealbildet

Hjemme hos meg er det få og små speil, og de speilene som er, brukes ikke ofte. Hvorfor? Fordi det jeg ser er brysomt. I mitt indre har jeg et bilde av en annen kar enn den jeg ser i speilet. Speilbildet gir ikke akkurat stor frimodighet til å være ute blant folk. Heldigvis hjelper det med en dusj, frokost og kaffe. Da er jeg klar, i dag også.

De færreste jeg kjenner liker bildet av seg selv. Noen flykter unna all fotografering. Uansett synes de ikke at de er fine nok. Hvorfor det? Hva slags bilde er det vi har av oss selv? Jeg har en mistanke om at vi har skapt oss et idealbilde av hvordan et menneske skal se ut. Velformet, kvinnelig eller maskulint, vakre i huden, veltrente, friske og raske. Så måler vi oss selv i forhold til dette idealbildet. Da blir konsekvensen at vi alle faller gjennom; ingen tilfredsstiller idealbildet. Hvem er det som har gitt oss et slikt menneskelig idealbilde? Hvem har sagt oss at vi skal se ut slik eller slik?

Vi som har levd en god del år kan slite med dette. Men det er nok for lite å regne i forhold til de unge. Reklamen og flokken har skapt et bilde av en perfekt kropp, de rette merkeklærne og de dyre veskene som alle må ha. Hvis du ikke tilfredsstiller disse ytre kravene, er du ikke en del av gjengen. Det skal stor styrke og høy grad av trygghet til å stå imot dette presset. Psykiske problemer blant unge har da også blitt ett av resultatene. Jeg er redd det her er store mørketall.

I den store, gamle boka står det at vi er skapt i Guds bilde. Hvis det finnes et idealbilde, må det være dette: Guds bilde. I Guds bilde er vi alle skapt fullkomne, slik vi er. Vi trenger ikke lappe på vårt utseende eller vår kropp for å bli gode nok. Vi er gode nok. Vi kan med frimodighet se oss i speilet, og si: Jeg er skapt i Guds bilde. Vi kan heie på oss selv, og være glad for at vi er annerledes enn andre. Ingen er kopier, alle er unike. I sin visdom tror jeg Gud har tenkt at vi trenger å være ulike, for da trenger vi hverandre på en annen måte. I vår ulikhet supplerer vi hverandre, og da er det behov for alle.

Jeg tror derfor det er meningen at skal være ulike, og utvikle den personen vi er. Det høres banalt ut, men det virker som at dette er vanskelig å akseptere. Hvis alle hadde det perspektivet og levde i det, ville vi oppnå det mangfoldet vi som mennesker er ment å være. La oss derfor heller øve oss i å akseptere speilbildet, bli glad i vår egen kropp og finne tryggheten i å være oss selv.

God søndag.