11. feb, 2018

Søndagsrefleksjoner - Kjærlighetens språk

Jeg har noen helt konkrete tanker med å skrive søndagsbetraktninger. Det ene er å bidra til å gjøre søndagen til en annerledes dag; en dag for litt langsommere tanker. Det andre er å forsøke å vise at kristen tro og bibelen kan være relevante for mennesker også i dag. Jeg ønsker bl.a. å vise at kristendommen er mye mer og noe annet enn den mørke synds- og dommedagsforkynnelsen noen av oss har opplevd i oppveksten. Og jeg ønsker å vise at kristne, som meg selv, er helt vanlige mennesker.

Et stort tema både blant folk og i bibelen er kjærlighet. Vi har bare ett ord for dette på norsk, men det finnes opprinnelig flere ord og betydninger. Vi skal i denne omgang ikke ta opp Eros – den erotiske kjærlighet, men Agape – den selvoppofrende kjærligheten. Kap 13 i Paulus første brev til menigheten i Korint, blir ofte kalt kjærlighetens kapittel. Vi skal se litt nærmere på det.

Vi kan kanskje lure på hva agape-kjærlighet er. Den står nærmere beskrevet i dette kapitlet. Kjærligheten er tålmodig, velvillig, misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig, krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende, gjemmer ikke på det onde, gleder seg ikke over urett men har sin glede i sannheten. Alle disse stikkordene på kjærlighetens språk er menneskelige og gjenkjennelige. De er ikke fjerne floskler, men menneskenære beskrivelser.

Hvis jeg bruker litt tid, og smaker på hvert av disse ordene, kan jeg oppleve at det brer seg en fred i sinnet. Ja, slik ønsker jeg å leve og slik ønsker jeg at andre lever. Men så vet både jeg og dere så inderlig godt at slik klarer vi ikke å leve, hver dag, hele tiden. Jeg kan misunne noen, skryte av meg selv, kanskje være hovmodig mot eller krenke andre. Jeg kan søke mitt eget framfor andre, og jeg kan gjemme på det onde. Slik kunne både jeg og dere fortsette. Kjærligheten er imidlertid ikke borte av den grunn. Den finnes som et mål, som en beskrivelse av et godt fellesskap mellom mennesker. Det er en hemmelighet med kjærligheten når de deles; den blir ikke mindre, men vokser og øker i omfang. Tenk om alle oppførte seg slik som det står?

Så kan vi lure på hvor «kristent» eller «kristelig» dette er. Er ikke dette bare uttrykk for helt alminnelige, menneskelige kjennetegn på noe som er godt? Jo, dette er helt alminnelige kjennetegn. Og det er kjennetegn som står seg godt om de er skrevet for nesten to tusen år siden eller blir sagt og skrevet i dag. Hva viser det? Jo, at menneskene er de samme både da og nå. Men det viser også noe annet. Beskrivelsen av kjærligheten viser hvor treffsikker bibelen er i sin omtale av menneskelige forhold. Det gjelder ikke bare kjærligheten, men mange andre forhold som gjelder mennesker. Slikt sett er bibelen høyst relevant, og jeg har lyst til å utfordre dere mine høyst oppegående lesere til selv å gå på oppdagelsesferd i bibelen.

Hva er så bibelen? Den sier om seg selv at den er Guds ord. Ord som er levende og virkekraftige. Dens kjerne er historien om Jesus Kristus, Guds sønn som gikk blant oss. Jesus som viste oss hvordan vi skal leve ut ekte kjærlighet, og som frivillig gikk i døden for at vi skulle få leve. Det er ikke til å tro, sier mange. Nei, med vår fornuft kommer vi ikke langt på troens vei. Men hvis vi våger å legge våre bastante logiske forklaringer til side et lite øyeblikk, og åpne opp for at det kan finnes noe mer, kan vi oppleve å få se inn i noe som er veldig spennende. Selv om vi aldri vil klare å avsløre mystikken rundt Gud, kan vi få oppleve så tilstrekkelig til at det gir mening og forandring i livet.

For meg er troen framfor alt trygghet. Trygghet for at jeg er elsket slik jeg er. Trygghet for at jeg har et fundament når livet røyner på. Trygghet for at jeg har noe å gi andre. Trygghet for at jeg står i en stor sammenheng i en verdensvid kirke og en felles tro. Trygghet for at jeg kan få lov til å begynne på nytt når jeg har mislykkes og gjort noe dumt mot meg selv og andre. Trygghet for at dette livet ikke er alt, og at det det kommer noe etterpå som er mye, mye bedre.

God søndag