4. mar, 2018

Søndagsrefleksjoner - Ondskapens eksistens

Teksten i kirken denne søndagen handler om noe som virker helt fremmed i vår kultur. Jesus driver ut en ond ånd av en gutt. Den har revet og slitt i gutten hele livet og har ført til at han har vært stum. De fleste i Norge vil stille seg spørrende til, ja kanskje fnyse av slike fenomener. De fleste bryr seg ikke om å forholde seg til dette, for slike fenomener virker godt skjult for omgivelsene.

Hvorfor skal vi da bry oss om dette? Fordi det å ta avstand til utdrivelse av onde ånder, ikke fritar oss fra å forholde oss til ondskap som fenomen. Vi trenger ikke gå langt for å finne utslag av den. Det er nok å nevne metoo-kampanjen, avsløringene som har kommet gjennom Dark room aksjonen med utgangspunkt hos Bergenpolitiet og den tilsynelatende ustoppelige krigen i Syria. Ondskapen er slikt sett ubehagelig til stedemange steder.

Hvor kommer så ondskapen fra? Det som er sikkert er at den ikke kommer utenfra. Den er ikke et fenomen som kommer som en ekstern fare og truer mennesket. Nei, bibelen lærer oss at ondskapen ligger i oss. Uansett om vi er oss det bevisst, har vi alle en kime i oss til å utføre ondskapsfulle gjerninger. Bibelen lærer oss at vi har tre elementer i vår personlighet; ånd, sjel og legeme. Ånden er den kreative delen, der blant annet de kulturelle evnene ligger og der våre holdninger befinner seg. Mange vil anerkjenne tanken om at vi er åndelige vesener. Bibelen lærer at vi står i en åndskamp, mellom gode og onde krefter, i oss selv.

Det er et noe krevende skritt å erkjenne at ondskapen også finnes i hver enkelt av oss. I vår kultur der enkeltmennesket er både gud og konge, passer ikke ondskapen inn. Vi ser det som en selvfølge at hver enkelt av oss må kunne få realisere oss selv, fullt ut. Vi tenker ikke så ofte på at dette innebærer at også de dårlige og onde sidene i vår natur presser på for å bli «realisert». Kanskje ondskapens konsekvenser er noe av selvrealiseringens pris?

Ondskap passer ikke inn i vårt sekulære menneskesyn. Dette menneskesynet forutsetter på en måte at mennesket bare er godt. Ondskapen forstyrrer og ødelegger hele opplegget. Derfor snakker vi da heller ikke høyt om den, selv om vi ser hvilke utslag den gir slik jeg var inne på i innledningen. Det er lett å bli oppgitt over ondskapens konsekvenser, men det er mye vanskeligere å innse at jeg selv har kimer til ondskap i meg. Vårt sekulære menneskesyn har ikke beredskap eller verktøy til å håndtere ondskapen, og har slikt sett spilt falitt.

Et komplett menneskesyn tar inn over seg at ondskapen finnes. Den finnes i menneskene. Den fører til at vi må sette grenser for vår utfoldelse som enkeltmennesker, for at vi ikke skal ødelegge for oss selv og andre. Vi trenger et korrektiv for å dempe konsekvensene av det onde. De ti bud kan være et slikt korrektiv. På disse budene er mye av straffelovgivningen bygget. Kristentroen vil ikke minst være et slikt korrektiv, for sammen med den følger Den hellige ånd som har opphav i en god, skapende og tilgivende Gud.

God søndag