18. mar, 2018

Søndagsrefleksjoner - Uforbeholden kjærlighet

Er det noe vi trenger som mennesker, er det å bli sett, forstått, respektert og heiet på. Ja å bli elsket for den personen vi er, til enhver tid og i enhver situasjon. Jeg tror dette er et helt grunnleggende menneskelig behov, helt fra vi er født. Så tenker kanskje dere det samme som meg; dette skjer jo ikke. Nei, jeg må dessverre si at vi ikke er veldig gode til å gi dette til hverandre, alltid.

Å gi uforbeholden kjærlighet er ikke så vanskelig å gi til mennesker som vi kjenner, eller som går i det samme miljøet som oss. Det er mye mer krevende overfor mennesker som er, tenker og oppfører seg annerledes enn oss. Hva skjer mellom deg og meg og den andre da? Hva er det som hindrer uforbeholden kjærlighet?

En fare er å sette den andre i bås. Det gjelder særlig de som vi synes oppfører seg rart, utradisjonelt, etter vår vurdering forkastelig eller kanskje litt skremmende. Men er det å gi andre en generell karakteristikk, uttrykk for kjærlighet? Jeg tror heller det er uttrykk for vårt eget behov for oversikt og trygghet. Det kan også være uttrykk for at vi tar avstand fra den slags oppførsel eller uttalelser som den andre kommer med.

En annen fare er mulighetene i sosiale medier. Her kan det ta helt av. Det virker som det er mye enklere å tillegge andre ekle og skumle motiver når vi sitter ved et tastatur, enn når vi møter mennesker ansikt til ansikt. Likevel uttrykker kanskje sosiale medier våre holdninger på en mer utilslørt måte. Det vi skriver på facebook er jo ikke noe annet enn det vi tenker. Sosiale medier blir derfor ikke verre enn menneskene selv, det er bare mer synlig. Tidligere hadde vi sladderen som virkemiddel for noe av det samme. Dette viser at mennesker alltid har hatt behov for å fortelle videre noe som er annerledes, noe sensasjonelt eller «uhørt».

Å sette andre i bås eller snakke negativt om andre på sosiale medier kan vi gjøre så lenge vi ikke har møtt den det gjelder. En test kan være om vi ville sagt det samme ansikt til ansikt. Hvis ikke, bør vi kanskje la det være?

Så tilbake til innledningen. Når vi vet med oss selv at vi trenger noen som viser oss uforbeholden kjærlighet, med alle våre gode og mindre gode sier; hvordan skal vi hjelpe hverandre til å gi nettopp det? Hvordan skal vi unngå å sette hverandre i bås og spre dårlige rykter om hverandre? Hvordan skal vi begynne å se hverandre som de personene vi er?

I Bibelen står det mye om begrepet nåde. Maria møtte engelen Gabriel og fikk vite at: «Du har funnet nåde hos Gud». Resultatet ble Marias lovsang som var teksten i kirkene i dag, på Maria budskaps dag. Hva er så nåde? Det er et tilbud om forsoning, uten betingelser. Det er en respekt uten at du har gjort deg fortjent til det. Det er en forståelse for din situasjon uten krav om forandring. Det er en gave; som inneholder uforbeholden kjærlighet.

En gave har to parter: giver og mottaker. Nådens giver er Gud selv. Han setter ingen betingelser. Mottakeren er oss som mennesker. Vår eneste oppgave er å ta imot. For å kunne ta imot, må vi vite om at denne gaven finnes. Mennesker får vite om denne gaven fra andre som har opplevd nåden. Nåden er også et sentralt tema i kristne forsamlinger. Når vi har fått vite om den, gjenstår en ting; å ta imot. Å ta imot nåden er også å tro at Gud finnes, og at nettopp Han er den som er nådens opphavsmann. Å ta imot nåden er å tro at Jesus etter oppdrag fra Gud selv, gjennomførte det vi lærer om i påsken. Gjennom sin død og oppstandelse forsonte han deg og meg med Gud, slik at nåden kan flyte fritt til alle mennesker. «Alle» innebærer mennesker uansett stand og stilling, vellykket eller mislykket, direktør eller platearbeider, veltilpasset eller mistilpasset. Guds nåde gjør ingen forskjell.

God søndag