7. apr, 2018

Søndagsrefleksjon - Kraftfulle ord

Som de fleste andre har jeg fulgt hendelsene før og rundt Sylvi Listhaugs avgang. Jeg har hatt veldig lyst til å delta i debatten, men motet har sviktet. Hvorfor? Fordi jeg vil prøve å unngå å vekke de mørke nettrollene til live. De som er skråsikre i sine uttalelser, enten det er mot den ene eller den andre. De som alltid mener å vite hva som er rett, og som utøser sin frustrasjon og til tider aggresjon over andre ved å ta til tastaturet og sende det ut på det store nettforumet. Jeg er rett og slett skremt over hva en del, tilsynelatende oppegående voksne mennesker får seg til å skrive på sosiale medier.

Allerede nå kan jeg ha ertet på meg noen. Til dem som allerede er sinte på det jeg skriver, utfordrer jeg dere til å lese litt til. I dette notatet vil jeg ikke kritisere noen, bare komme med noen refleksjoner om ord.

Jeg har ei bok på samvittigheten. Under prosessen med skrivingen søkte jeg råd hos en høyst oppegående person. Jeg ville ha tilbakemelding bl.a. på innledningen, der jeg anbefalte en måte å lese og forstå boka på. Da kom det ganske bestemt: «Når boka er ferdig, og den er gitt ut, har du ikke kontroll med hvordan den blir lest eller brukt». Her er jeg ved mitt hovedpoeng. Ingen av oss har kontroll med hvordan det vi sier eller skriver blir tolket eller brukt av andre. Det gjelder ikke minst i våre tider, med så kvasse meningsutvekslinger på sosiale medier.

Tilbake til den aktuelle saken. Hadde Sylvi forutsett koblingen mellom det hun skrev og 22.juli? Hadde Sylvi en annen agenda enn nettopp den saken hun skrev om, å ta statsborgerskapet fra kriminelle og terrorister? Jeg vet ikke. Kanskje hun nettopp ble offer for at ordene ble brukt til noe annet enn det hun hadde tenkt.

Ord har sin egen dynamikk. De skaper det de vil. De treffer mottakerne ulikt, og reaksjonene blir derfor også ulike. Avsender av ordene har ingen kontroll med hva de skaper. Selv om avsender beklager så mye hun orker hva ordene har skapt, har det skjedd. Selv om avsenderen kaller det hun har skrevet «å kalle en spade for en spade», hjelper ikke det hvis mottakeren ser for seg ei øks, klar til å hogge i dennes hjertesak.

Mottakeren av ordene kan lett falle i den grøfta å tillegge avsender alle mulige slags mindre ærefulle hensikter. Avsenderen av ordene kan være litt for kjapp eller litt for skarp i sine ordvalg. Da er vi i gang. Politikerne tolker og vrir, avisene henger seg på og lager lange føljetonger av «saken», og nettrollene kan fråtse i overtolkede ytringer. Jeg kan ikke se at en slik bruk av ord tjener en saklig og god debatt. For gode debatter er jo demokratiets ryggrad. I stedet kan det se ut som det nå, til tider, nærmer seg demokratiets søppelkasse.

Ord er kommunikasjon. Som all annen kommunikasjon har vi en avsender og en mottaker, og mellom dem en kommunikasjonsprosess. Her er det mange fallgruver. Avsenderen kommuniserer ikke det han egentlig mener. Kommunikasjonsformen er uklar. Mottakeren får et forvridd budskap som tolkes i verste mening. På denne bakgrunn kan vi si at ord har en tendens til å skape det som mottakeren tolker inn i dem, ikke det som avsenderen egentlig mente. Kan vi unngå dette? Kanskje. Hva om vi som ytrer oss skriftlig eller muntlig gjorde det med litt mer respekt for våre meningsmotstandere? Hva om vi la litt mer arbeid ned i ikke å vekke nettrollene? Hva om vi var litt mindre skråsikre? Hva om vi unnlot å tillegge de andre holdninger og motiver som vi ikke vet noe om? Hva om vi tenkte en ekstra tanke på hvordan det vi vil kommunisere blir oppfattet?

Saklig ordbruk krever noe av oss. Vår kritiske sans ser ut til å forsvinne når vi sitter ved et tastatur. Jeg mener det er en farlig utvikling. Vi må alle tenke oss om. Mitt viktigste råd er derfor: Ikke skriv det du først tenker. Sov på det!

God søndag