22. apr, 2018

Søndagsrefleksjoner - Om å være ønsket, sett og elsket

Jeg har fått et nytt barnebarn, og i dag hadde vi dåp. Når jeg ser et lite menneske tenker jeg på at menneskene er grunnleggende like. Dette grunnleggende er noe som gjør at vi kjenner oss som et menneske. Det er noe som gir oss trygghet helt fra fødselen av. Det er å bli sett, og en opplevelse av å være ønsket og elsket. Snur vi på det, merker vi fort forskjellen: Å være uønsket, bli oversett eller ikke elsket. Hvordan blir menneskene møtt først som barn, og senere som voksne?

For dem som ønsker å få barn, vil barn som oftest være ønsket. Da ønsker vi barnet hjertelig velkommen, og gjør det som står i vår makt for at det skal få det bra. Men noen barn kommer til verden uten at de er ønsket. Grunnene kan være mange. Uønsket graviditet er en av dem. Brysomme småbarn som ikke passer inn i den voksnes liv kan være en annen. Manglende evne til å ivareta barnets behov kan være en tredje faktor. Barns oppvekstvilkår og skjebne kan derfor være veldig ulike. Som samfunn og medmennesker bør vi gjøre det vi kan for at barn får en god oppvekst. Å være uønsket er ikke godt for noen.

Å bli sett er et barns første opplevelse. Når blikket fester seg, er mor, far eller andre omsorgspersoner det første barnet ser på. Hva barnets blikk møter kan være skjellsettende for den videre oppvekst og voksenlivet. Mye varme, mange smil og mye trygghet, gir det samme tilbake. Det går ikke lang tid før smilet og godlydene kommer. Men det er ikke bare småbarn som trenger å bli sett. Vi trenger det så lenge vi lever. Barn kan rope «se meg» høyt og få den responsen de er ute etter. Voksne gjør det på andre, litt mer raffinerte måter. Men ønsket om å bli sett er det samme. Å bli oversett er ikke godt for noen.

Å bli elsket er kanskje en videreføring av det å bli sett. Ordet «elsket» har imidlertid nesten blitt ødelagt av sex-fokuset. Mens dette ordet på andre språk kan uttrykkes på flere måter, har vi bare dette ene ordet på norsk. Når jeg her omtaler å være elsket, betyr å bli satt pris på, bli verdsatt, bli respektert som menneske. Det er den mellommenneskelige kjærligheten jeg er ute etter; den som gjør det godt å være menneske. Det er nestekjærligheten som gjør at menneskeverdet finner sitt uttrykk og sin plass. Å være uelsket, ikke bli satt pris på, ikke bli verdsatt og respektert er ikke godt for noen.

I Bibelen er det mye snakk om kjærlighet; Guds kjærlighet. Hvordan uttrykkes den? Jo, det sterkeste kjennetegn er at Gud vår Far sendte sin egen Sønn i døden for at vi skulle få leve. Dette er kanskje det sterkeste uttrykk for den selvoppofrende kjærlighet som noe menneske kan oppleve. Det er den kjærligheten som blir oss til del hvis vi griper dette merkelige som kalles tro. Dette som ikke lar seg forklare, men som mange sier kan oppleves. Det som gjør at mennesker som ikke opplever den mellommenneskelige kjærligheten, kan finne tryggheten i noe annet; nemlig Gud selv. I en av bibeltekstene sist uke finner vi mer om dette: «I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut». Det er denne kjærligheten vi kan få del i, i troen. Og det er denne kjærligheten vi som er kristne har ansvar for å bringe videre til våre medmennesker.

Fortsatt god søndag.