29. apr, 2018

Søndagsrefleksjoner - Undrende tro

Samfunnet sies å bli mer og mer sekularisert, og Den norske kirke merker en nedgang i kirkebesøk, dåp og vielser. Ifølge Store norske leksikon har begrepet sekularisering siden 1920-årene blitt brukt som betegnelse på enkeltmenneskets, kulturens og samfunnslivets frigjøring fra religiøse autoriteter og normer. En slik tendens kan spores i forbindelse med alle større religioner. Hva er så årsaken til at kristendom ser ut til å få stadig mindre fotfeste i vår kultur?

Jeg tror at noe av dette kan skyldes at menneskene har blitt stadig mer selvstendige. Vi liker ikke å få presentert såkalte «sannheter» uten å få utforske og vurdere dem selv. Vi liker å fremstille oss som tenkende vesener som bare aksepterer det som vi synes er fornuftig og som vi mener passer for oss. Dette forsterkes ved at moderne samfunn som det norske har gitt oss en rekke rettigheter. De gir oss en rett på tjenester og goder, og denne retten vet mange av oss å gjøre bruk av.

Sekulariseringen peker på et tydeligere skille mellom religion og samfunn. Avvikling av statskirken og overgang til folkekirke er et tydelig tegn på dette. Det spennende er hva som da skjer med folks tro. For det er et annet tegn i tiden som også begynner å bli tydelig; folks lengsel etter noe å tro på. Dette «noe» kan variere sterkt, men også komme til uttrykk i en religiøs lengsel. Mens kristne tidligere kanskje gikk i kirken på grunn av lydighet eller tradisjon, vil mange nå søke kirken på grunn av sin egen tro. De som ikke definerer seg som troende etter kirkens modell, søker andre kanaler for sin lengsel. Jeg tror at mye av den søkingen foregår på sosiale medier og nettsteder.

Den norske kirke har sin struktur som ikke er særlig endret over mange tiår. Kirken baserer seg fortsatt på at den er en autoritet i samfunnet. Hva skjer da når dette ikke lenger er tilfellet? Hva skjer hvis kirken baserer seg på at folk ser kirken som en autoritet, når de i stadig større grad ser andre veier? Jo, Kirken bommer på målet. Og det som kanskje er verre: Kirken mister menneskene.

Kirken er vant til å forkynne et tydelig budskap. Budskapet om Jesus og veien til frelse er entydig. Slik forkynnelse kan imidlertid oppleves som oppramsing av en fasit. Tidligere ville menneskene ta imot i respekt for kirken som autoritet. Det gjelder ikke lenger. Er da gjentakelse av frelsens sannhet tilstrekkelig i et folk og et samfunn som ikke ser kirken som en autoritet? Jeg tror ikke det. Menneskene vil heller søke sammenhenger der de utfordres til å tenke og utforske selv. Hvis de ikke får lov til å få utforske Bibelen og troen selv i kirken, vil de derfor søke andre steder. Kanskje dette er den viktigste faktoren som kan forklare kirkeflukten.

Hva er så alternativet? Hvordan går vi fram for å inspirere til nysgjerrighet og utforskertrang? Hvilke følger får denne nye situasjonen for forkynnelsen, liturgien og salmene? Hvordan kan kirken igjen bli spennende for dagens mennesker?

Forrige helg opplevde jeg under gudstjenesten flott sang og delaktighet både i bønner og tekstlesing fra om lag 60 barn som deltok på Tårnagentene. Noen dager før hadde de vært på oppdagelsesferd i kirka for å finne ut hva de forskjellige tingene der betydde. Det hørtes så spennende ut at jeg fikk lyst til å være med selv. Jeg synes dette var et godt eksempel på hvordan vi kan appellere til dagens mennesker. Det er dessuten viktig å begynne mens de er unge.

Jeg tror vi bør legge bort skråsikkerheten i prekenen. Vi kan komme langt med å stille spørsmål. Vi kan bli mere troverdig ved å undre oss selv, og appellere til deltakernes egen undring og utforskertrang. Undringen er for meg en stor del av troen. Jeg innser at jeg bare ser noen glimt av hva tro og kristendom er. Er frelsessoldat sa på et arrangement om troshistorier for en stund siden:
«Uansett hvordan den enkelte opplever Gud, er Han større». Det bør være et godt utgangspunkt også for dagens mennesker.

God søndag