6. mai, 2018

Søndagsrefleksjoner - Om å skape takknemlighet

Fredag og lørdag har vi gjennomført godhetsdager i Egersund. Ideen ble født og gjennomført første gang i regi av IMI-kirken i Stavanger for over 10 år siden. De begynte å samle frivillige for å gi gratis hjelp til de som trenger det. Dette har nå spredt seg til mange deler av landet under paraplyen Godhet Norge.

Hva er så tanken? Er det de prektige kristne som kommer for å hjelpe de stakkars andre? Noen er redd for at det skal bli slik, og denne formen for hjelp vil de i hvert fall ikke ta imot. Jeg kan ikke granske sjelene til de til sammen 43 personene som jobbet i alt over 300 timer for å hjelpe 18 personer med noe de ikke maktet selv. Men min opplevelse er at disse menneskene ikke hadde denne tilnærmingen.

Hva er så tanken? Disse dagene har en ganske heftig målsetting: «Små ting gjort i kjærlighet kan forandre verden». Hvordan er opplegget? Menigheter og kristne organisasjoner går sammen om å oppfordre mennesker til å gi av sin tid for å hjelpe andre. Og de samme menighetene og organisasjonene oppfordrer folk til å melde inn behov for hjelp. De frivillige får ingen betaling, og må selv dekke sine utgifter til utstyr og transport. Mat blir de servert mens de jobber i prosjektet.

De frivillige er ofte mennesker som liker praktisk arbeid, og som ikke er redde for å ta i et tak. Det har ikke vært en utfordring å få folk nok til å stille sin tid og arbeidskraft til rådighet. Alle har signalisert på forhånd hva de kunne tenke seg å bidra med, og mange har sagt «alt mulig».
De som trenger hjelp er ofte eldre som ikke lenger klarer å ordne praktiske ting i hage og heim slik de klarte tidligere. De er redd for å bry andre, og melder forsiktig inn sine behov. Det er ikke godt for noen ikke å klare lenger det du alltid har gjort. Det som kan synes å være bagateller for oss, kan være en stor hindring for dem det gjelder. Utfordringen har vært større for å få mennesker til å melde inn sine behov, enn å få tak i frivillige.

Hva skjer så i møtet mellom de frivillige og de som har bedt om hjelp? De frivillige har med nødvendig utstyr for å gjøre den jobben som er bestilt. Når de kommer ut møter de svært takknemlige mennesker. Det oppstår en gjensidighet hvor de som kommer blir vist til rette av de som skal ha en jobb utført. Det oppstår et medmenneskelig møte som alle frivillige melder tilbake at de setter stor pris på. Det skapes takknemlighet!

Det er en forutsetning i prosjektet at all hjelp er gratis, og at navn og bosted til de vi hjelper blir konfidensielt behandlet. De som får hjelp får altså ikke lov til å betale for hjelpen. Men det som skjer er at hjelperne blir invitert på kaffe og kaker eller annen mat etter at arbeidet er utført. Dette gir et godt og ærlig sosialt øyeblikk som blir en flott opplevelse for alle. Det sosiale aspektet er derfor ikke minst viktig i dette opplegget.

Når vi avslutter slike dager med god mat på basen, er det bare fornøyde fjes å se. Folk er slitne, men glade. Det å få bidra der behovene er åpenbare, er en veldig god opplevelse. Og den takknemligheten som mottakerne gir uttrykk for, berører mange av dem som har vært ute i felten som frivillige.

Dette er avgrenset til noen få dager. Det burde være noe som naturlig preger oss hele året. For hva er vel mer naturlig at mennesker som har både tid og mulighet, hjelper dem som ikke har de samme mulighetene? Eller har vi blitt så individualistiske at vi bare tenker på våre egne behov?

Fortsatt god søndag