27. mai, 2018

Søndagsrefleksjoner - Om hverdagsfelleskap og bekjentskaper

Det er mye snakk om venner, men hva mener vi egentlig med det? Mener vi nære venner, eller vennene vi har på facebook. For meg er det åpenbart at venner på sosiale medier er noe helt annet og mye fjernere enn de nære vennene jeg kan stole på i enhver situasjon og dele alt med. Men vi skal la dette temaet ligge nå.

I dag tenkte jeg å si noe om de menneskene vi treffer til hverdags. De vi treffer på byen og snakker med, om løst og fast. Naboene som vi treffer ved postkassa og deler litt smånytt med. Kollegaene på jobb eller i politikken som vi tilbringer mye tid sammen med. Mennesker vi hilser på, men som vi bare så vidt vet hvem er. Mennesker som vi helt tilfeldig treffer og utveksler et smil og noen ord med i kassakøen i butikken når vi handler mat. Dette er vårt hverdagsfellesskap, og min tanke er at dette er noe av limet i vårt lokalsamfunn. Mens de fleste av oss trenger noen få, nære venner å kunne dele gleder og sorger med, trenger vi mange fler hverdagsbekjentskaper for å kunne ha et godt hverdagsliv.

For å gjøre dette mer konkret skal jeg dele et par opplevelser med dere. De fleste vet at vi sist torsdag hadde mange sykkelryttere fra Tour de Fjords gjennom byen. Noen naboer inviterte til samling på fortauet. Vi kjenner dem litt, men vi er ikke mye sammen. De hadde rigget til med hagebord og – stoler, norske flagg med bjørkeris, sykler langs gjerdet og kaker og kaffe. Både naboer og deres venner og kjente kom. Det ble ei hyggelig stund og en flott opplevelse. Vi heiet på alle som kom forbi, og mange smil ble utvekslet. Vi takket så mye for invitasjonen, og gikk beriket hjem.

Flere ganger mens jeg har stått i kassakø i matbutikken, er det barn sammen med foreldre som kan være mer eller mindre utålmodige. Et lite smil, en liten kommentar eller en oppmuntring gjør at barnas oppmerksomhet et øyeblikk blir opptatt med noe annet. Da får foreldrene fullført sin handel, og det er utvekslet noen smil. Betalingen i kassa gikk kanskje bitte litt bedre.

Jeg går en del tur, og da treffer jeg på noen som gjør det samme. Med noen av dem blir det bare med et lite God dag, mens andre stanser for en prat. Samtalen går om løst og fast, og oppleves kanskje som overflatisk der og da. Men gjør det noe? Av og til slår det meg at akkurat dette mennesket kanskje ikke har så mange å snakke med, og at den lille hverdagspraten gjorde dagen litt bedre.

Jeg har pendlet med tog til Stavanger i mange år. På venterommet og perrongen på stasjonen oppstår det et spesielt fellesskap. Av en eller annen grunn ble vi en liten gjeng på 3 – 4 som sto og småpratet før toget kom. Etter det vanlige «god morgen» gikk praten om løst og fast. I en periode mens de holdt på med den nye sykkel- og gangbrua over jernbanen var vi «byggekomite» og hadde statusmøter hver morgen. Det slår meg nå etterpå at jeg fortsatt ikke vet hva de andre heter, og det er jo litt flaut. Men gjør det egentlig noe? Vi hadde det veldig hyggelig, hver morgen.

Hva skjer egentlig i våre hverdagsfellesskap? Jeg tenker at vi da har en kontakt der vi er helt likestilt. Vi trenger ikke dele noe som helst personlig eller privat, men bare være helt vanlige, hyggelige medmennesker. Stand eller stilling betyr ikke noe, bare det faktum at vi er i en hyggelig samtale om noe som alle er opptatt av. Der og da, i samtalen, i smilet, i den hyggelige kommentaren i forbifarten tror jeg vi utgjør vi limet i lokalsamfunnet. Da tenker jeg at vi er med og bygger vi opp under kommunens motto «Sammen for alle».

Fortsatt god søndag.