3. jun, 2018

Sommerrefleksjon - Om forandring

Hva tenker vi om sommeren? Altså om årstiden sommer? Jeg for min del har for lengst innsett at jeg er et sommermenneske. Før varmen kom nå i mai, var jeg passe lei av å leve i en fryseboks. Selv om våren for mange som for meg selv også forbindes med pollenallergi, foretrekker jeg likevel den framfor kulde. Noen har det annerledes, og ære være dem for det. Vi skal nå likevel snakke om sommeren.

Våren er noe livsbejaende. Fra en tilsynelatende livløs natur vokser det fram de skjønneste trær, vekster og blomster. Der det for et par måneder siden var helt dødt, ser vi nå et begynnende blomsterhav med de flotteste former og farger. Dyr som har vært i dvale om vinteren, titter nå ut av sine hi, og fuglene synger av full hals. Vårens lysegrønne løvblad, er den flotteste fargen av dem alle. Jeg kan ikke la være å tenke på alt dette som Guds skaperverk som syder av liv.

Alt dette skaper gjenklang i oss mennesker. Vi titter fram fra husene våre, sier noen flere ord til naboen enn «hei», og tar av oss de beskyttende vinterklærne. Vi lar sola få arbeide kjærlig med huden vår, og kjenner den gode varmen når den trenger inn i kropp og sjel. Den første svetten på grunn av solvarme er en god opplevelse. Vi tar oss bedre tid når vi går til byen, for det er jo mulig å være ute! Som naturen livner vi til, og våkner til liv etter vinterens innekos.
Alt dette viser for meg livet. Livet som kommer, livet som skifter og livet som ønsker vår oppmerksomhet. For det er sant som en sa; tiden går ikke, den kommer. Livet ønsker vår deltakelse. Det ønsker at vi tar det i bruk, ikke bare eksisterer i det. Det går nemlig an bare å flyte med, uten å ta i bruk de mulighetene livet gir.

Vårens sprengkraft har sin parallell i livet. Neste dag trenger ikke være en kopi av den forrige. Og dager som har gått trenger ikke lage begrensninger for hva vi gjør med de dagene som kommer. Hver dag har sine egne muligheter. Det går an å prøve noe nytt, noe som kan virke uoverstigelig, noe som kan oppleves truende. Det går an å omfavne de mulighetene som kommer, i stedet for å holde alt dette nye på avstand, sånn for sikkerhets skyld.

En psykolog sa en gang: «Når vi har med mennesker å gjøre, må vi alltid regne med forandring». Det er et utsagn jeg har tenkt mye på. Uansett hvordan vår situasjon er, kan vi tenke at den kan bli bedre. Uansett hvilke begrensninger vi selv har lagt på våre liv ut fra tidligere erfaringer, kan vi velge å tenke nytt. Uansett hvordan vår situasjon er, kan vi lete etter det vi likevel kan få til, det vi tross alt kan gjøre annerledes. Vi har derfor et håp om forandring, slik naturens forandres fra tilsynelatende dødt til sprudlende liv.

Jeg har levd nær personer som har levd etter to leveregler: 1. Det er en menneskerett å ødelegge livet sitt. 2. Du skal ikke undervurdere et menneskes mulighet til å reise seg. Heldigvis har det vært en klar bevegelse fra leveregel 1 til leveregel 2. Det er en sterk opplevelse for oss som står rundt, og en innsats som det står respekt av for de som har gjennomlevd det. Hvorfor nevner jeg så dette? Fordi våren og sommeren viser meg endringskraften i det som vokser, i livet. Men i motsetning til våren som kommer fordi den følger naturens gang, er endringer i våre liv avhengig av våre valg og beslutninger. Vi må bestemme oss om vi bare skal la oss drive med i livet, eller forholde oss aktivt til det. Vi må bestemme oss om vi vil sitte fast i gamle tankemønstre, eller våge å tenke nytt. Vi må bestemme oss om vi vil fortsette uheldige handlingsmønstre til skade for oss selv eller andre, eller si:

«Nei, nå er det nok. Dette går ikke lenger» og så begynne på en ny vei.

Bibelen bruker bilder fra naturen flere ganger. Fra Peters andre brev kap 1, vers 5 – 8 leser vi: «Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette livet med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, utholdenheten med gudsfrykt, gudsfrykten med søskenkjærlighet og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt, dere som kjenner vår Herre Jesus Kristus». Også det kristne livet vokser når vi gir det næring, slik som i naturen. Også i troen er det nye muligheter å gripe når vi ser etter dem. Også i livet med Kristus er det forandring i vente.

Lysere tider med vår og sommer minner meg derfor om de mulighetene som forandring gir. Men å bruke de mulighetene er mitt valg, min beslutning. Hva mulighetene og forandringene vil gå ut på, er forskjellige for oss. Men vi kan være sikre på at de ligger der, bare vi ser etter dem.

God sommersøndag

(Sto på trykk i Kirkeliv i Dalane Tidende 1.6.2018)