10. jun, 2018

Søndagsrefleksjon - Om å snakke med alle

Jeg vet med meg selv at det er lett å være selektiv når det gjelder hvem jeg snakker med. Av og til lurer jeg på hva det kan skyldes. Er det fordi jeg ikke liker den andre, fordi jeg er rykende uenig og således føler en avstand eller er jeg rett og slett er sjenert? Ofte er det en salig blanding av alt dette.

Vi lever i ulike miljøer der vi føler oss hjemme. Der er det ikke vanskelig å snakke med de fleste. Det er når vi beveges oss ut av disse miljøene at det blir vanskeligere. Vi blir litt keitete, og vet ikke helt hva vi skal snakke om. Vi har få felles referansepunkter, og det hele oppleves kunstig, kanskje for begge parter.

Jeg hadde ei kone som var ekspert i å snakke med alle. Det fikk jeg ikke minst understreket under begravelsen. På kirkegården kom det en gjeng av byens veltatoverte og glattbarberte menn for å kondolere. Det var ikke vanskelig å se at de var berørt. Da tenkte jeg at det hadde vært spennende å gå på oppdagelsesreise blant nye folk; folk jeg ikke kjenner. Det har foreløpig stort sett blitt med tanken.

De fleste har kanskje et forbilde som kan vise oss hvordan dette skal gjøres. Jesus brøt alle sosiale regler når han snakket med tolleren, med kvinnen ved brønnen som var utstøtt fra samfunnet og de spedalske som de færreste våget å være i kontakt med. Vi har andre grupper som faller utenfor i vårt samfunn i dag, og behovet for å krysse sosiale grenser er derfor fortsatt i høy grad til stede.

Vår ordfører er veldig opptatt av utenforskap. Det kan hende at noen faller ut av jobb, faller ut av gode relasjoner eller av en eller annen grunn lever på siden av samfunnet. Dette gjelder også innvandrere som savner etnisk norske venner. For å komme dette til livs er det ikke tilstrekkelig å overlate alt til den som har falt utenfor. Samfunnet, vi, må stille opp. Jeg er sikker på at flere enn meg kjenner noen som har en situasjon de ikke ønsker seg, men av en eller annen grunn har havnet i. Evner vi da å ta kommunens motto «Sammen for alle» på alvor? Våger vi å krysse de usynlige sosiale grensene som «bestemmer» hvem vi tar kontakt med og snakker med?

Jeg er sikker på at det ligger muligheter i mennesker som ikke er tatt i bruk eller er synlige. Jeg har selv levd nær mennesker som har reist seg fra elendigheten. For å klare det er det flere betingelser som må være til stede. Det ene er at den det gjelder må ta en beslutning om å kjempe seg ut av sin nåværende situasjon, og over i noe som er bedre. Det andre er at vi som medmennesker og samfunn stiller opp og støtter med det vi kan. Støtte er ikke bare opp til de kommunale tjenestene å komme med. Mye støtte kan ligge i noen å prate med, noen å få ut frustrasjonen sammen med, noen som er der når det røyner på og noen å dele drømmer med.

Hvordan gjør vi så dette? Hvordan går vi fram vi som har tid og muligheter til å være «støttespillere»? Vi kan starte med å gjøre noe enkelt; å se oss om. En enkel kommentar i forbifarten på byen eller i kassakøen i butikken. Ta tid til å stanse opp på byen for en prat. Det er noe alle kan gjøre. Kontakt med frivilligsentralen for å høre om de kjenner noen som trenger noen å prate med, krever noe mer. Mer krevende er det bevisst å oppsøke miljøer der mennesker vi vanligvis ikke omgås, samles. Det krever sin mann og kvinne, og må gjøres på en naturlig måte.

Jeg tror mange er enige med meg om at vi ønsker oss et varmere samfunn. Det vi kanskje ikke tenker på er at dette ofte er opp til hver enkelt av oss. Vi kan alle bidra til at «sammen for alle» også gjelder de som har falt utenfor i samfunnet. Vi må kanskje minne hverandre om at alle er medmennesker som har like stor rett til et godt og meningsfullt liv. Og ikke minst; å bli kjent med nye mennesker kan være å oppdage skatter som vi ikke ante fantes.

God søndag