15. jun, 2018

Søndagsrefleksjoner - Innoverdager og utoverdager

Å være menneske er et variabelt prosjekt. Både den ytre og indre situasjonen og stemningen kan variere. Selv om jeg stort sett er velsignet med et godt humør, er noen dager annerledes. En dag nylig var det. Da kom jeg på overskriften over.

Den dagen var en skikkelig innoverdag. Jeg følte meg uopplagt, hadde ikke lyst til noen ting, orket ikke sette i gang noe selv om jeg visste at det burde vært gjort. Det gjorde ikke saken bedre det ansiktet jeg så i speilet på badet. Jeg ble etter hvert det jeg tidligere har kalt «innesur». Innesure dager er dager hvor jeg går og suller, tiden bare forsvinner i intet og stemningen blir bare dårligere og dårligere. På slike dager kan jeg kanskje forsøke å ta en tur ut. Men jeg håper at jeg ikke møter noen; orker ikke å prate om løst og fast akkurat i dag. Hvis sola skinner på innoverdager, kan stemningen bi enda dårligere, for da blir det så tydelig at jeg burde gjort noe annet.

Innesure innoverdager har en tendens til å være selvforsterkende. Den ene negative tanken tar den andre, humøret synker, og den skumle selvkritikken tar tak. På slike dager er selvfølelsen på bunnen, og jeg blir min egen strengeste dommer. På slike dager er jeg ingen ting verdt. Neste skritt kan være bitterhet over hva livet har påført meg, og følelse av urettferdighet når jeg ser hvordan andre har det. Det blir også lett å skylde på situasjonen eller andre mennesker på slike dager.

Heldigvis er det ikke så mange slike dager. For alternativet er utoverdager. Dager da jeg står opp med et lite smil om munnen etter ei god natt. Selv det jeg ser i speilet på badet kan jeg leve godt med. Jeg vet at det blir bedre litt utpå dagen. På utoverdager er jeg aktiv med ulike gjøremål, og har stor glede av en tur ut i naturen. Jeg kan møte andre med frimodighet og kan bruke mine evner og anlegg til noe fornuftig og meningsfullt. Jeg er sosial og tar gjerne en prat med mennesker jeg treffer; kjente eller ukjente, planlagt eller tilfeldig. På slike dager er jeg enig med Ole Brum som i en selvbetraktning sa: «Jeg er visst en så pass bjørn».

Lyse utoverdager kan også virke selvforsterkende. Den ene positive tanken tar den andre. Jeg føler meg trygg nok på meg selv til å bruke de evner og anlegg jeg har til mitt eget og fellesskapets beste. Jeg kan takle både ros og ris, lærer av det og går videre i trygghet på at jeg er OK.

Hvordan havner vi så i den ene eller andre stemningen? Jeg vet ikke hele svaret, men har merket at innoverdagene lettere kommer hvis jeg er sliten og trøtt. Da er det kanskje lurere å ta seg en hvil, i stedet for å bale med alle de vonde og vanskelige tankene. Det er heller aldri lurt å ta de store beslutningene på innoverdager. Situasjonen er som regel bedre enn du opplever på slike dager.

En annen ting jeg stadig opplever, er at morgenen kan være utfordrende. Det kan være en tomhetsfølelse som også kan bestemme hvordan dagen blir. Dyrker jeg denne følelsen, eller tenker jeg at dette går over? For det er jo nettopp det det gjør; det går over.

Egentlig vet vi alle at følelsene varierer. En innoverdag varer heldigvis ikke evig, men det gjør heller ikke en utoverdag. Mange dager har litt av hvert. Vi kan like gjerne innse at slik er det, og slik vil det fortsatt bli så lenge vi lever. Det viktigste er å leve i det og gjennom det, i vissheten om at livet er et variabelt prosjekt.

God søndag