16. sep, 2018

Søndagsrefleksjoner - Skapt i Guds bilde

Jeg var på 20 års jubileum for Eigerøy arbeidskirke i begynnelsen av måneden. En flott helg med mange arrangementer og mye folk. Tidligere ordfører og nåværende soldat i Frelsesarmeen Marit Myklebust var blant de som kom med en hilsen under middagen på søndagen. Hun sa noe som virkelig fikk meg til å tenke meg om: «Jeg ser noe av Gud i øynene til hvert enkelt menneske. Og det tror jeg er helt uavhengig av tro».

Begrepet «Skapt i Guds bilde» er noe de kristne holder på med, tenker du kanskje. Eller er det noe mer? Vi tror kanskje at skaperverket er en tilfeldighet, et «big bang» eller noe som har blitt sånn etter hvert. Jeg hørte en biolog sa en gang, at jo mer han studerte naturen, jo sikrere ble han på at det finnes en gud. Hvorfor har det da blitt sånn at det ikke er stuerent å snakke om Gud, Jesus og tro? Det vil si; vi snakker jo om Gud og religion når det gjelder muslimer, men sjelden når det gjelder kristendom. Nok om det.

Marit`s uttalelse kom etter mange år med arbeid blant mennesker som sliter. Mennesker som er nederst på rangstigen, som kanskje har rotet til livet for seg og sine og som heller ikke ser noe særlig håp om endring. Likevel så hun et glimt av Gud. Hva var det hun så? Kanskje noe om en sårbarhet. Kanskje en tøff lærdom at ærlighet likevel varer lengst. Kanskje en evne til å sette navn på det vonde. Eller kanskje en hjelpeløshet der Gud er det eneste, stabile håpet. Jeg tror også hun kan ha oppdaget en ærlig og ekte omsorg basert på en tøff, felles skjebne. Kanskje hun midt i alle plager og vondter oppdaget et ekte fellesskap av sårbare mennesker; mennesker som ikke har noe å tape?

Jeg tror det finnes noen skatter i hvert eneste menneske. Noe som er verdt å elske, noe som bør løftes fram, noe som kan dyrkes til noe enda flottere. Det gjelder både de menneskene som ser ut til å ha fått alt i dette livet, og de som ikke har noe, bortsett fra sitt eget liv. Det kan gjelde både de såkalte vellykkede, og de som har gått på trynet og i egne øyne mislyktes i alt.

Det kan være enkelt å like de vellykkede, de som lever et normalt, godt liv og som gjennom det de har fått til, har en status i samfunnet. Det er vanskeligere å like de som har rotet seg bort, de som ikke har status på noe område og som gjerne ødelegger livet sitt ytterligere med rusmidler. Disse såkalte mislykkede er ikke inne i den gode klubben av «normale» mennesker. De lever utenfor, og har kanskje gitt opp håpet om å komme inn i det gode selskap. Vi som er «vellykket» kan da ved vår uklokskap gjøre det enda vanskeligere når disse menneskene med famlende skritt prøver å komme seg tilbake til et vanlig liv.

De tilsynelatende mislykkede har like stor verdi som menneske, som de «vellykkede». Men dette viser seg ikke i praksis. Utenforskapet blir himmelropende, og kampen for å komme tilbake til livet kan være svært tøff. Jeg aner at det er nettopp disse menneskene Marit refererte til. I denne gjengen av slitne og nedbrutte mennesker fant hun noe av Gud. Noe som Gud hadde lagt ned. Et bevis på at det er sant det som står i skapelsesberetningen: «Gud skapte mennesket i sitt bilde».

Gud gjør ikke forskjell på folk. Det er det vi mennesker som har sørget for, enten ved selv å rote det til, eller å bli stengt ute fra det vanlige, gode livet av oss vellykkede. Vi trenger alle å øve oss i å se etter skatter i andre mennesker. Disse skattene finnes sjelden i en vellykket fasade, men heller i et sårbart og ærlig fellesskap.

God søndag