23. sep, 2018

Søndagsrefleksjoner - Tro uten kirke?

Det snakkes om synkende deltakelse på gudstjenestene, og vi opplever det samme lokalt. Dette er også et fenomen i store deler av Europa. Men betyr det at troen har trange kår eller er uaktuell? Jeg synes det er flere ting som både bekrefter og avkrefter dette.

Vi opplever nå ei tid da individet står i fokus. Menneskets rett til å styre sitt eget liv står i høysetet. Samtidig snakker flere om at menneskene og samfunnet blir stadig mer sekularisert. Et sekulært samfunn er et samfunn uten forankring i noen spesiell religion. I England snakker de om at en hel generasjon unge ikke lenger har helt grunnleggende kunnskap om Gud og tro. Dette innebærer omfattende samfunnsendringer på noen få år. Men trenger dette å bety at lengselen etter noe å tro på er uaktuell for folk flest? Eller er det bare slik at vi ikke ser troens søken i form av kirke- og gudstjenestebesøk?

Vi som tar utgangspunkt i at det står en skaper bak det vi ser, tenker også at mennesket er skapt i Guds bilde, slik vi snakket om sist søndag. Kan da et menneske, skapt slik Gud vil ha det, finne tro andre steder enn i kirke og bedehus? Kan vi holde sammen en individualistisk tilnærming og en søken etter tro? Jeg tror det. Jeg tror at mennesket, fortsatt er på leting etter noe å tro på. Det er bare det at denne letingen ikke lenger viser seg i fellesskapene i kirker, forsamlingshus og bedehus. Menneskets søken tar andre former.

I en artikkel i avisen Vårt Land nylig ble det referert fra dette fenomenet i Skottland. De påpeker at kirken fortsatt drives som en institusjon fra det 19.århundre, som ikke lenger passer inn i dagens samfunn. Der er det dannet en menighet som hovedsakelig er basert på internett. De forsøker å være til stede for folk gjennom blogg, podkast, videoklipp og daglige oppdateringer. De har i tillegg ukentlige møter som streames og legges ut på nettsiden. De har til og med lagt til rette for å delta i nattverd på nett. Nettsiden er godt besøkt.

Dette kan virke fremmed for oss. Likevel tror jeg at dette viser at menneskenes søking finnes selv om den ikke viser seg i kirkebesøket. Jeg har et eksempel på dette i min egen lille andedam. Som dere vet har jeg ei nettside; www.perarnes.com. Denne nettsiden har nå passert 100.000 treff siden jeg opprettet den i januar 2012. For omtrent 3 år siden opprettet jeg en underside som jeg kalte Søndagens tekst. Der legger jeg ukentlig ut søndagens prekentekst i Den norske kirke, med en kort tekstkommentar. Denne siden har nå nesten 43.900 treff! Og det er denne siden på mi nettside som har overlegent mest treff, og som vokser mest. Selv de som skal ha rede på dette, sier at dette er mye. Men hvem i alle dager er de? Hvorfor responderer de så voldsomt på ei side som ytre sett er temmelig kjedelig? Kan det rett og slett være at de som besøker nettsida har funnet et fristed for sin søken, der de i tillegg kan gjøre det anonymt? Jeg velger å tro det. Jeg tror ikke det er fordi denne siden er spesielt flott og fin.

Det kan altså være mye som tyder på at vi mennesker ikke har blitt mindre religiøse, men at vår søken har inntatt andre former. Hvis denne utviklingen fortsetter, vil vi fortsatt kunne se nedgang i besøket i de tradisjonelle kirkene og forsamlingslokalene, mens tro og kristenliv utfolder seg andre steder. For å nå de som ikke kommer, må vi være der de er. Det betyr at vi ikke må skygge unna internett og sosiale medier som noe skummelt, men heller fylle det med trosfortellinger, oppmuntring, mening og saklighet.

Det store spørsmålet blir da: Hva er det da vi går glipp av ved bare å søke tro uten kirke? For det er noe annet som har stor betydning for mennesker, nemlig fellesskap. Det å stå i en sammenheng, være del av en flokk og ha del i noe meningsfullt gir livsinnhold. Vi kan oppleve en form for dette på sosiale medier på internett. Men det er først når vi fysisk er sammen blant mennesker med en felles interesse, at vi opplever fellesskap. Og det kristne felleskapet er ikke et fellesskap av perfekte mennesker, men av mennesker som har innsett sine feil og begrensninger, og sett at de trenger tilgivelse for det dumme de har gjort.

Hva er så veien videre for kirker og bedehus? Jeg tror det er å dyrke det åpne, ærlige og sårbare fellesskapet blant mennesker. Det er å tenke nytt om og fornye våre møteformer. Det er å fornye oss slik at det blir interessant å komme, og sørge for at terskelen for å stikke innom oppleves overkommelig for alle. Det er dette jeg drømmer om. Jeg drømmer om at de etablerte kirkene kan endre stil og uttrykk, slik at vi får tak i og møte den lengsel og søken som nå viser seg på internett og sosiale medier. For den lengselen er like reell som den som vi ser gjennom kirkebesøk.

God søndag