7. okt, 2018

Søndagsrefleksjoner - Tidens grense

Jeg var i begravelse nylig. En mann på 75 år falt plutselig om på en feriereise. Livet sto ikke til å redde, selv om nødetatene gjorde alt de kunne. De nærmeste var ikke i nærheten, og det kom naturlig nok som et sjokk.

Det er en langsom erkjennelse at livet har en grense, eller tiden har en grense. Lenge oppførte jeg meg som om livet skulle vare evig. Døden var noe fjernt som ikke opptok tankene i det hele tatt. Unntatt når folk på min egen alder eller gjerne yngre enn det, døde plutselig eller etter langvarig sykdom. Døden hører liksom ikke livet til når vi er unge. Det er naturlig, og slik må det være. Vi skal jo ikke gå rundt hele livet og tenke på døden. Den kommer når den kommer.

Etter hvert som alderen kommer, blir det annerledes. Den produktive yrkesalder nærmer seg slutten. Pensjonisttilværelsen overtar. For meg var det en skummel overgang. For hva skulle jeg nå bruke tiden til? Det gikk godt. Jeg oppdaget at jeg ikke forandret meg selv om jobben ikke var der lenger, og jeg fant noe å engasjere meg i.

Med alderen kommer ikke bare pensjonisttilværelsen. Det kommer snikende en tanke om at horisonten blir kortere. Å planlegge helt intuitivt om et langt liv virker mindre aktuelt. Å sette i gang en omfattende oppussing av huset, er ikke lenger like påtrengende. Det fungerer jo godt! Kanskje er den siste bilen jeg kjøpte min siste bil. Den har jo bare gått et par og tredve tusen kilometer. Kanskje er det på tide å tenke på om noen av de voksne barna skal overta huset? Hva med hytta eller andre eiendommer? Eller kanskje jeg heller skulle tenke på barnebarna? Sette av noen penger til dem?

Mens jeg var ung, tok jeg nærmest for gitt at dagene bare kom. Jeg regnet med at de ville fortsette å komme i mange år, uten at jeg tenkte noe særlig over det. Slik er det ikke lenger. Etter hvert er det så mange jevnaldrende som er alvorlig syke, har betydelig redusert bevegelsesmulighet eller er døde, at det ikke er mulig å underslå at alderen har kommet til meg også. Hva gjør jeg så med det? Blir jeg så fokusert på at dette livet snart er over, at dagene dør i hendene på meg? Eller blir jeg heller så takknemlig for å ha både helse og bevegelsesmuligheter, at jeg har fokus på hva hver dag bringer? For jeg har innsett at hvilket fokus jeg har, gjør svært mye med kvaliteten på dagene mine.

Sist fredag så jeg Lindmo. Nils Arne Eggen var på besøk. Han sa noe viktig: «De viktigste dagene er de du ennå ikke har levd». Det gir en framtidsrettet holdning som gjør det spennende å leve, og gir dagene mening. Vår kjære konge har noe av samme filosofi. Når han nylig måtte ta en liten pause på grunn av plager med et ben, kommenterte Kronprinsen det slik: «Min far er ganske god til å fokusere på det friske, så han er nok snart tilbake». Selv sa Kongen for noen år siden etter et tilfelle av kreft: «Jeg regner meg som frisk til det motsatte er bevist». På spørsmål om han sov dårlig på grunn av frykt for terror eller krig, sa han: «Nei, jeg sover godt, for hvis det skjer noe alvorlig foretrekker jeg å være uthvilt». Vi trenger slik livsbejaende holdninger når både speilet og kroppen sier fra at alderen har kommet.

Det er noe som i alle aldre kan gi en god trygghet i livet. Noe som mange av oss fikk del i som små barn, og som flere av oss har dyrket og tatt i bruk. Jeg tenker på dåpen som innlemmer oss i den kristne kirke og den lokale menighet. Dåpens grunnlag gir det lille barnet en mulighet til å ta troen i bruk. Med hjelp og støtte vil det kunne få den trygghet som troen kan gi.

Tittelen på denne søndagsbetraktningen var «Tidens grense». For hver enkelt av oss kunne vi like gjerne sagt «Livets grense». Mens tidens grense kan peke på evigheten, kan livets grense peke på det livet hver enkelt av oss har her og nå. Under begravelsen jeg nevnte innledningsvis, kom jeg på dette begrepet. Det står i en dåpssalme som er mye brukt i Den norske kirke: «Fylt av glede over livets under». Den peker på at lyset fra dåpen ikke slukner, og at troen kan være fylt av glede. Jeg avslutter denne søndagsrefleksjonen med et par vers fra denne salmen, med ønske om God søndag:

«Og ved tidens grense lever fortsatt
dine løftes-ord ved døpefonten.
Dåpens lys forblir når livet slukner.
Dåpens lys forblir når livet slukner.

Større rikdom enn hva ord kan romme,
Har du gitt oss gjennom dåpens gave
Herre, la vår tro bli fylt av glede!
Herre la vår tro bli fylt av glede!