14. okt, 2018

Søndagsrefleksjoner - Aldri nok

Enkeltmennesket står i sentrum i vårt samfunn. Det er på mange måter rett og godt. Men fokuset på meg og mitt, kan noen ganger gå for langt. Det kan bli et jag om et grenseløst mer og mer på alle livets områder. Jeg tenkte å se nærmere på noen av disse områdene.

Det ene området er når fokuset på meg og mitt kobler seg til kapitalismens «må ha». Det andre jeg tenker på er når dette fokuset fører til et press mot nærmest ubegrenset rett til alle mulige slags samfunnsgoder. Og til slutt skaper dette fokuset også et problem i forholdet mellom oss mennesker som fellesskap, særlig i omgang med andre mennesker. For hvor slutter min rett til å dekke mine behov, hvis dette går ut over andre?

Kapitalismen

Ole Paus har truffet materialismens spiker på hodet når han en gang sa: «Vi har alt, men det også alt vi har». I et bibelord jeg leste nylig står det: «Kjærlighet til penger er roten til alt ondt». Ingen av disse utsagnene er særlig lystelige. Hvordan kommer vi da i rette med vår rikdom, våre eiendeler og våre penger?  Er kapitalisme og materialisme bare av det onde?

Vi kan fortsette å handle som før. Vi kjøper jo ting som er kjekke å ha. Dessuten støtter vi jo butikker og handlesentra, og bidrar på den måten til å opprettholde vekst og arbeidsplasser. Så da er vel alt vel. Tja. Innerst inne kjenner vi nok på det at vi egentlig har nok av ting og tang. Vi er jo stadig på gjenbruksbutikken med ting vi ikke trenger. Men selv der, kjøper vi med oss noe. Vi støtter jo en god sak. Så har vi hørt noe om bærekraftig utvikling. Om en vekst som ikke ødelegger miljø, og som fører til varer av god kvalitet og som varer lenge. Det er jo ikke meningen at vi skal slutte å leve, men vi er helt nødt til å leve smartere. Jeg tror ikke det tar lang tid før store, fattige folkegrupper vil kreve samme levestandard som oss i vesten. Vi vet alle at det ikke går bra; det er ikke nok ressurser på denne kloden til å dekke alle menneskers behov med vestlig levestandard. Spørsmålet blir da: Hva gjør vi med det? Hvordan innarbeider vi slike tanker i vårt dagligliv, vår vandring til og fra butikken og vår handel på nett? Hvordan lever vi bærekraftig smart?

Samfunnsgoder

Vi kan fortsette å stille krav om samfunnsgoder. Samfunnet vårt er gjennomregulert og velutviklet med rett for det enkelte mennesket til tjenester på en rekke områder. Dette er det lett å ta for gitt. Men disse rettighetene er et produkt av en utvikling og prioriteringer over lang tid, og krever høye offentlige inntekter. Hvor kommer disse inntektene fra? Jo, en god del kommer fra inntektsskatten. Og hvem betaler den? Jo, vi alle. De tjenestene vi har rett på er tjenester som kan gis fordi vi er et stort, solidarisk fellesskap. Hva skjer så hvis vi krever stadig flere rettigheter? For utviklingen er klar. Vi forventer stadig mer. Vi liker ikke å høre at det er grenser for hvilken helsehjelp vi kan få. Barnløse liker ikke at det blir satt grenser for hvilken hjelp det offentlige kan gi for at de kan få barn. Og bilførere liker ikke når bompengene settes opp for å finansiere offentlige kommunikasjonsprosjekter, fordi den enkelte må betale. Spørsmålet blir da: Hvor går grensen for mine rettigheter til offentlige tjenester? Hva kan jeg med rimelighet forvente at det offentlige stiller opp med for å dekke mine behov? Hvordan kan vi finansiere alle våre rettigheter?

Fellesskap

Vi kan fortsette å leve som om vi var alene i verden. Som om vi som en selvfølge fortsatt skal få dekket alle våre tenkelige behov, uten å tenke på fellesskapet. Dette er kanskje den største utfordringen som det individuelle «aldri nok» fører til: Fellesskapene smuldrer opp. Vi blir så opptatt av vårt eget ve og vel, at vi glemmer naboen. Vi mister av syne at verdien av det å være menneske knytter seg til samvær med andre. Vi blir så selvopptatt at vi blir blinde for naboen. Og naboen kan bo vegg i vegg, borte i gata eller vandre på byen. Den andre kan være i din familie, i din vennekrets eller blant dine kolleger. Din neste kan være en flyktning, en rusmisbruker eller andre som faller utenfor i fellesskapet. Min neste kan også være en fattig verdensborger som på grunn av krig har mistet hjem og livsgrunnlag. Fellesskapet i et samfunn, regionalt, nasjonalt eller internasjonalt, blir aldri bedre enn møtene mellom menneskene. Hvordan kan du og jeg gjennom våre handlinger og vår væremåte bidra til å styrke det fellesskapet vi er del av? Hvordan kan vi lære oss til å løfte blikket, og se? Hvordan kan vi tenke mer på den andre enn oss selv?

Jeg har bevisst ikke gitt svarene på spørsmålene. Det er opp til hver enkelt av oss å avdekke hvordan «aldri nok» ødelegger for oss, og gjøre noe med det.

God søndag