28. okt, 2018

Søndagsrefleksjoner - Steile fronter eller trygg uenighet?

Uenighet kan være truende, ubehagelig og skape splid og steile fronter. Samtidig er uenighet en del av livet, som alle før eller siden og på en eller annen måte kommer til å oppleve i relasjoner til andre mennesker. Uenighet er også del av demokratiske prosesser fram til en beslutning. Spørsmålet er derfor ikke om vi kommer til å oppleve situasjoner der vi er uenige med et annet menneske, men hvordan vi takler en slik situasjon.

Jeg har vært del av flere store debatter, og tenkt at denne uenigheten kan det være vanskelig, eller kanskje umulig å leve videre med uten splittelse. Jeg nevner debatten fram til vedtaket om ekteskap for likekjønnede, og nå debatten om retningsvalg i Krf. I begge disse eksemplene er det to fløyer som er helt uenige i sak. Det er krevende å stå i slike debatter, og vi skal se litt nærmere på hva som skjer, eller kan bli konsekvensene.

I en diskusjon mellom mennesker som er dypt uenige, kan det gå litt varmt. Vi blir ivrige, og det ene ordet tar det andre. Meningene kan bli sterkere og sterkere og gå over til påstander som ikke alltid er velbegrunnede. Da er faren stor for at vi forlater saken, og begynner å karakterisere meningsmotstanderne. Vi går fra sak til person. Det er sjelden verken lurt eller noen god opplevelse.

I diskusjoner kommer også ofte inn et maktperspektiv. Skal du få til noe, er du avhengig av makt for å få det gjennomført. Partene blir derfor ivrige etter å få gjennomslag for sine synspunkt, og kan bli fristet til å bruke urene midler for å nå sine mål. Slik bruk av makt skjer som regel ikke åpenlyst, og kan være vanskelig å avdekke.

Når synspunkter blir til sterkere og sterkere påstander, og åpen eller skjult bruk av makt bestemmer agendaen, kan uenigheten bli stygg. Da er vi langt unna det demokratiske idealet om gode drøftinger som munner ut i et resultat alle kan leve med. Det er slik vi ønsker at det skal være, men det kan være mange tilfeller det ikke blir slik.

Det er noen spørsmål som det er lurt å ha med seg når vi er midt i diskusjoner i en sak som betyr mye for oss.
1. Hvordan ser jeg på motpartens syn? Mener vi at det er helt forkastelig, eller kan jeg se at også motparten kan ha gode grunner til å mene det hun gjør?
2. Er jeg skråsikker på at mitt eget ståsted er det eneste rette, eller har jeg vært litt i tvil underveis?
3. Hvor godt begrunnet er mitt eget syn på saken? Er det hovedsakelig basert på fakta eller følelser? Er jeg sikker på at de «fakta» jeg baserer meg på er korrekte?
4. Hvor viktig er denne saken for meg? Kan jeg leve godt med motsatt utfall av det jeg står for, eller blir det helt ulevelig? Hva er egentlig forskjellen mellom de to alternativene når alt kommer til alt?

Hvis det kan være gode legitime grunner for å ha et annet syn, hvis vi er litt usikre på vårt eget og hvis konsekvensene for et motsatt utfall av saken enn det vi står for er relativt små; hvorfor skal vi da bidra til å spisse debatten slik at vi blir uvenner?
Som i så mange andre sammenhenger er det viktigste spørsmålet ikke hvilke meninger vi har, men hvilke holdninger som ligger bak meningene våre. Hvis vi går inn i en debatt med åpne øyne og uten skråsikkerhet på vårt eget ståsted, kan debatten bli mye bedre enn hvis vi kun ser på våre egne meninger, og er bombesikker på at vi har rett. Kirkerådslederen sa i et møte for en stund siden at det i Den norske kirke er to teologisk begrunnede syn på ekteskap for likekjønnede. Kirken øver seg nå i et uenighetsfellesskap. Ledertrioen i Krf har ulike syn på retningsvalg, men står sammen i prosessen når fylkeslagene skal ha sine årsmøter. Etter at retningsvalget er tatt, må også medlemmene i Krf øve seg i å leve i et uenighetsfellesskap. Det trenger ikke være truende hvis vi respekterer hverandre.

Så tilbake til overskriften. Hvordan kan uenighet bli trygg og respektfull? I de tilfellene jeg har nevnt over, kan frontene være steile, og noen ganger kan det versere påstander om den andre parten som skulle vært usagt. Det enkleste i en debatt er å gjøre uenigheten sterkere og skarpere. Kunsten og prøven er å respektere at det finnes et annet syn som kan være like velbegrunnet som mitt. Underveis i debatten er det derfor lurt å stille seg noen spørsmål: Står jeg egentlig inne for det jeg sier nå? Er jeg så trygg på det at jeg kan stå inne for det også i morgen når diskusjonen er over? Ødelegger jeg for tiden etter at vedtak er fattet, ved å si det jeg tenker nå?

For å unngå at en debatt ødelegger for fremtiden, bør vi derfor vokte våre ord, tenke på at den andre parten faktisk også har gode argumenter og fokusere på at vi må kunne leve sammen også etter at debatten er over, og vedtak er fattet. Slike debatter maner rett og slett til edruelighet.

God søndag