11. nov, 2018

Søndagsrefleksjoner - Rettesnor

Av og til kommer jeg over uttrykk som inspirerer skribenten i meg. Rettesnor er et av dem. Uttrykket defineres i en konkret og en overført betydning. Den konkrete er en utspent snor til å markere en rett linje. Den overførte er et holdepunkt for hvordan man bør handle eller oppføre seg; en norm, en regel eller et forbilde å rette seg etter. Noen viser til Jesus som rettesnor for livet.

Det er vel ingen stor overraskelse at jeg er mest opptatt av ordet rettesnor i overført betydning. For vi har vel alle behov for noe å rette livet vårt inn etter. Og livet blir går eller aldri rett fram som en rettesnor.
Vår oppdragelse vil ofte gi oss en ballast som kan være rettesnor i vårt liv. Vi tenker kanskje ikke så mye på det, men oppdragelsen og vår medfødte personlighet er med på å gjøre oss til den vi er.

En annen rettesnor er vår samvittighet. Mange mener at den er medfødt. Den formes både gjennom vår oppdragelse og gjennom samværet med andre mennesker. Samvittigheten er kanskje en av de viktigste faktorene for å skape retning for vårt liv som mennesker. Den ligger der og er med, bevisst eller ubevisst, på å styre våre handlinger.

Holdninger har rot i vår personlighet og skaper handlinger. Holdninger blir dermed også en rettesnor for det livet vi lever. Gode holdninger blir en god og positiv rettesnor, mens dårlige holdninger kan føre oss galt av sted.

Vår egen vilje vil i stor grad påvirke vår livsretning. Viljen bruker de faktorene vi har nevnt over når vi gjør valg om utdanning, bosted, karriere og familiesituasjon. Valgene gir oss retning. Når vi gjennomfører våre valg, får vi oppleve konsekvensene av det vi har bestemt oss for. Vi må leve med konsekvensene, både de gode og de dårlige.

Når vi velger en retning på de ulike livsområdene, trenger vi stø kurs og god styring mot målet. Det er i den støe kursen at vår rettesnor ligger innebygd. Er vår rettesnor dårlig utviklet, eller er den formet av negative erfaringer, kan valg av kurs bli uheldig for oss. Den kan føre oss inn på uheldige veier som ikke er gode verken for oss eller de vi omgås. Selv om vi kan ha god styring, kan kursen være rettet inn mot mål som ikke er gode. Er målet valgt ut fra vårt potensiale og våre muligheter, og slik at den er til det beste både for oss og våre medmennesker, er vi på rett vei. Vår rettesnor er da av god kvalitet, og vi kan i større grad lykkes med å nå våre mål.

I vårt samfunn ser det ut som rettesnoren i stor grad er individuell, «meg selv» og slik rent egoistisk. «Hva kan jeg få ut av dette?», ser ut til å ha blitt vår tids viktigste rettesnor. Vi har ansvar for vårt liv, og i den forstand skal vi gjøre det vi mener er rett for oss. Men individualismen kan imidlertid gå for langt, og da mister vi av syne at ingen mennesker lever i et vakuum, helt alene. Ingen av oss kan gjøre valg uten tanke på at vi lever sammen i flokken, i lokalsamfunnet, i familien, i nabolaget og på jobben. En rettesnor som ikke tar høyde for dette, trenger å korrigeres.

Av og til gjør vi dumme valg. Den retningen vi har valgt fører til konsekvenser som både går ut over oss selv, og de vi omgås. Hva sier da vår rettesnor at vi skal gjøre? Skal vi prøve å skjule det så godt vi kan, eller er vi villige til å innrømme og be om unnskyldning hvis det trengs? Skal vi bare la det dumme ligge, og gå videre som om ingen ting har skjedd, eller skal vi gå i oss selv og ta et oppgjør? Det enkleste er ofte å late som ingen ting, og gå videre. Men det klokeste er å innrømme feil, be om unnskyldning, ta et oppgjør og så gå videre.

Jesus sier: «Du skal elske din neste som deg selv». Han elsker alle mennesker, og det i seg selv gir trygghet. Det gjør at vi kan elske oss selv. Når vi elsker oss selv, er vi i stand til å elske hverandre. For meg er kanskje dette den viktigste rettesnoren for livet. Den fratar meg ikke ansvar for meg selv og mitt, men utfordrer meg til å løfte blikket og se at det jeg velger kan ha konsekvenser for andre.

God søndag!