18. nov, 2018

Søndagsrefleksjoner - Læring og forbilder

Jeg forundrer meg mer og mer når jeg ser hvordan små barn lærer livet. Fra barna første gang fester blikket på mors og fars ansikt, til de studerer avanserte fag på universitet, er læringskurven bratt. Jeg er like imponert hver gang jeg ser det på nært hold. Imponert når jeg tenker på alt det et barn skal lære, og at de klarer det!

Jeg hørte nylig en språkviter si at det ennå ikke er noen som har funnet ut hvordan barn lærer språk. Hvordan barn fanger opp, organiserer og forstår betydningen av ord. Hvilke prosesser som foregår, sik at ordstilling og setningsbygning blir korrekt med en gang! Selv har jeg undret meg når egne barn og barnebarn tydelig hadde mye på hjertet før språket kom, og plutselig hadde et ferdig språk når de begynte å snakke.

Det er noe av denne undringen som ligger bak tittelen på denne søndagsrefleksjonen. Læring var det første jeg tenkte på. Men jeg tenker også at læring ikke bare er betinget av indre prosesser hos barnet, men også i stor grad av omgivelsene. Og en avgjørende faktor i barns omgivelser er oss voksne. Barn lærer av oss, tar etter oss og ser oss gradvis som sine store forbilder.

Men hvordan lever vi opp til det å være et forbilde? Hva er det vi bringer videre til barna som OK oppførsel? For uansett hva vi gjør, blir vi barnas forbilder. Og det vi gjør, er sterkere enn det vi sier. Et kinesisk ordtak sier om dette: «Ikke se på gjerningene mine, men hør heller på det jeg sier». Små barn ser på gjerningene våre, mer enn det vi sier.

Forbildeperspektivet er krevende og avslørende. Krevende fordi det krever bevissthet av oss voksne om vår rolle, og avslørende fordi barn kan spørre ransakende hvorfor vi gjorde det eller det. Barn leser oss, både stemningen, ansiktet og handlingene.

En forutsetning for læring er trygghet. Og nettopp trygghet er avgjørende for at barnet skal få en god utvikling fra tidlige barneår. Heldigvis er de fleste voksne bevisst sin rolle, og etter beste evne forsøker å gi barnet den tryggheten det trenger. Men i noen tilfeller er de voksne så usikre på seg selv i oppdragelsen, at de ikke klarer å gi barnet den tryggheten det trenger. I verste fall kan voksne skade barnet både fysisk og psykisk. Da trenger familien støtte.

Når barnet blir større og nærmer seg ungdomstiden er det andre ting som vi voksne blir vurdert etter. Da blir kanskje vårt liv som forbilde enda tydeligere. Selv om ungdommen kan skjelle oss ut, og snakke ned sine foreldre overfor andre unge, ligger det i bunnen at de gjerne vil være som oss. Så lenge ungdommene bor hjemme, vil de ha rik tilgang til å studere våre liv. I de fleste tilfeller lærer de mye bra fra trygge og gode foreldre; i andre tilfeller ser de atferd og livsførsel som er mindre god. Hva gjør ungdommen da?

Her kunne vi tatt for oss mange områder, men jeg har lyst til å ta bare ett i denne omgang. Det er vår bruk av sosiale medier. Det skjer mye rart på denne arenaen, og det ser ut som om godt voksne lever i den feilaktige oppfatningen at det vi skriver på sosiale medier er det ingen andre som ser. Det er så feil som det er mulig å tenke. Det vi legger ut på sosiale medier, er offentlig i det øyeblikket det er lagt ut med mindre det skjer på lukkede grupper. Det er mye positivt med sosiale medier, men det gir også mørke krefter en arena. For hva skjer hvis ungdommene våre ser at vi voksne fritt kan karakterisere og skjeller ut andre mennesker på sosiale medier? Da er de nærliggende for dem å tenke at dette er greit, og at de kan gjøre det samme. Vi ser allerede at sosiale medier brukes til mobbing blant ungdom.

Kjære foreldre og andre voksenpersoner for barn og unge. Vi må tenke oss om hva vi gjør, for vi er forbilder for våre barn og unge hele livet. Vi lever ikke i et tomrom, men har ansvar for kommende generasjoner gjennom det vi gjør. Og jeg tror at vi alle ønsker at våre kjære unge skal få best mulige liv, uten verken å ta skade av det eller skade andre.

God søndag!