25. nov, 2018

Søndagsrefleksjoner - Å være og gjøre

Hva vil det si å være menneske? Det er et spørsmål som dukker opp i tankene med ujevne mellomrom. For hva er det som definerer oss som mennesker? Er det at vi er, eller det vi gjør?
Mennesket er fra fødsel noe vi bare er. Vi kan lite gjøre fra eller til, annet enn å ta imot den omsorgen som våre nærmeste personer kan gi oss. Etter hvert klarer vi mer og mer; vi lærer å gjøre. Det første er kanskje et smil. Noen lærer å gjøre mye; andre mindre. For vi er jo ulikt utrustet.

Hvis vi tenker oss om vil vi oppdage at det vi gjør i stor grad definerer oss. Noen kan mye forskjellig, og kan gjøre det meste uten særlige anstrengelser. Noen kan svært mye om litt; såkalte spesialister. Noen kan litt om mange forskjellige ting, kanskje det vi kan kalle generalister. Noen kan lite, og klorer seg fast til det yrket de endelig har skaffet seg. Noen har begrensninger både på kropp og sinn som gjør at de ikke klarer å jobbe, eller på annen måte gjøre «nytte» for seg.

Samfunnet opphøyer de vellykkede, de som kan mye og kommer langt i livet. Det er jo hyggelig for dem det gjelder. Det skumle med dette er at samfunnets standard kan bli å lykkes. Mennesket defineres av hva vi får til. Et ordnet liv, med god jobb, velordnet familieliv, bra hus, hytte og bil, blir standarden. Du må lykkes i livet for å være fullt ut menneske. Og et vellykket liv er å ta i bruk egne evner og anlegg, og følge sine drømmer.

De unge oppfatter raskt hva som er samfunnets standard. De jobber iherdig for å nå den. De sammenligner seg med det de oppfatter som målet for alle, men sliter med å lykkes. Dermed kan de gå på et nederlag og en psykisk smell. Også voksne kan gå på en smell i sammenligningens vanskelige kunst. Sammenligning skaper vinnere for de som fikser det meste, og tapere blant de som ikke fikser det. Alt dette kan føre til at mens «alle» tror at de må nå de mest vellykkedes standard, er sannheten at bare et fåtall når denne standarden. Hva da med alle oss andre? Er vi ikke mennesker fordi vi ikke kan gjøre like mye som de mest vellykkede? Med andre ord; hvor setter vi standarden for det å være menneske?

Jeg kjenner en ungdom i 20 årene. Hun er ei herlig ung dame som skaper mye glede. Hennes smil gleder alle rundt henne, og hun elsker når det er mye folk, og sang og musikk. Selskaper er derfor noe av det beste hun vet. Da skulle vel alt være vel? Men hun har ikke språk. Hun kan ikke gå uten støtte. Hun kan ikke spise vanlig mat, men er avhengig av sonde. Hun har et omfattende opplegg rundt seg for å få livet og hverdagene til å fungere. Hun når ikke, og vil aldri kunne nå, samfunnets standard fordi det er lite hun kan gjøre. Men hun er ekspert i å være.

Samfunnets standard tar ikke høyde for mangfoldet. Den rommer ikke alle de ulike menneskene vi er og har rundt oss. Å integrere professoren og den psykisk utviklingshemmede i samme flokken blir for krevende. Å kunne finne fellesskapet mellom idrettsutøveren og den sengeliggende og pleietrengende blir for vanskelig. Hva gjør vi da? Vi må jo før jo heller innse at det vi anser som normalt ikke finnes. Det er ikke normalt for alle å finne seg en jobb ut fra egne interesser, evner og anlegg. Det er ikke normalt å kunne gjøre det vi vil, fordi helse er så ulikt fordelt oss i mellom.

Det var en som sa at sammenligning med andre er en uting. Den eneste formen for sammenligning som kanskje kan fungere, er med oss selv over tid. Da kan vi jobbe for endring med utgangspunkt i den situasjonen vi faktisk er i, ikke en eller annen normalsituasjon. Å sammenligne med meg selv kan være meningsfullt, fordi det kan motivere meg til positiv endring. Jeg kan nevne et eksempel. Som far til en tidligere rusmisbruker har jeg sagt til meg selv mange ganger: Du skal aldri undervurdere et menneskes mulighet til å reise seg. Men hva med de som på grunn av sykdom ikke har mulighet til å arbeide for å bli bedre? Det er her definisjonen av mennesket settes å prøve, igjen.

Menneskelivet er en blanding av å være og å gjøre. Til daglig ser vi først og fremst på det vi gjør, som om det rommer hele menneskelivet. Det kan skygge for det faktum at vi først og fremst er. Den eneste gangbare definisjonen av et menneske er å være menneske. Så lenge vi er et menneske, er vi fullverdige. Ingen manglende gjerninger eller måloppnåelse skal kunne ta fra oss det faktum at vi er et menneske, så lenge vi har livet.

God, mangfoldig søndag.