9. des, 2018

Søndagsrefleksjoner - Troens univers

I dag har jeg lyst til å starte med en påstand: «Alle har en tro». Hvordan kan jeg si det? Les videre, så skal du få se.

Først av alt tenker jeg at vi som mennesker har tro på oss selv, på vårt eget liv. Selv om noen av oss velger det bort i fortvilelse, starter de fleste med tro på egne drømmer og muligheter. Denne troen er en viktig drivkraft i all menneskelig utvikling. Vi har tro på at vi kan bruke våre interesser til noe fornuftig. Vi har tro på at vi kan utgjøre en forskjell i eget og andre menneskers liv. Vi har tro på at vi kan få oss en jobb der vi kan få bruke, og utvikle våre interesser og evner. Vi har rett og slett tro på at vi kan utrette noe.

Denne troen gir oss framdrift og livslyst. Mange av oss lykkes med det de setter seg fore. Men den kan få seg en knekk når det ikke går slik vi hadde tenkt. Når jobbmuligheter stenges, når sykdom rammer eller når andre mennesker skuffer oss og ødelegger for oss; da får denne troen en knekk. Det er heller ikke slik at alle er full av tro på seg selv hele tiden. Mange av oss kan være sin egen strengeste dommer. Vi kan sette grenser for oss selv som er mye strengere enn nødvendig. Troen på oss selv kan da begrenses til et lite felt, som er langt trangere enn det våre evner og muligheter skulle tilsi. For denne troen på oss selv er avhengig av at vi gjør noe for å oppfylle den. Dette troens menneskelige univers avhenger helt og fullt av oss selv, det vi gjør med livet vårt og det vi opplever av gleder og sorger gjennom livet. Dette universet kan derfor se høyst ulikt ut, og avhenge av mange faktorer som vi ikke tenker på, eller kunne forutse.

Noen lever i den tro at dette menneskelige univers er alt. At det ikke finnes noe mer. At livet er avgrenset til den tiden vi har på jorden, og at det derfor er svært viktig hva vi gjør med livet. De som lever i denne troen, går glipp av noe stort. For dette menneskelige univers av tro er ikke alt. Det finnes noe større å tro på; det finnes en dimensjon utover den menneskelige. Det finnes et utvidet troens univers; et parallelt univers i forhold til det vi opplever til daglig. Her er den den åndelige eller religiøse dimensjonen til stede. Mens det menneskelige univers er helt avhengig av at vi selv gjør noe med det, er det åndelige trosunivers en gave. Vi kan ikke gjøre noe som helst for å oppnå det, annet enn å åpne opp og ta imot. Det ser vi kanskje tydeligst nettopp nå i julen, når vi leser om og feirer at Gud kom til verden som et lite barn i Jesu Kristi skikkelse.

Hva er så inngangen til dette åndelige trosuniverset? Det er et lite brukt ord som heter nåde. Nåden er en gave, noe som vi kan ta imot uten å kunne gjøre noe for å få det, en gave som vi får helt ufortjent. Og denne nåden er menneskelig-gjort i det lille barnet vi feirer nå i julen. Det lille barnet som var Gud, og var helt avhengig av de menneskene som sto det nært. Det lille barnet som i sin tjeneste som voksen, hadde mest sans for de svake; de som sto i randsonen av samfunnet. Den Jesus som i dagens samfunn ville vært svært opptatt av alle former for utenforskap. Og ikke minst; den Jesus som led den mest smertefulle død de hadde på den tiden; døden på korset.

Jesu død på korset er hele fundamentet for det åndelige trosuniverset. Hvordan kan det ha seg? Hvorfor skjedde det? Det skjedde fordi vi, du og jeg, var og er på kollisjonskurs med Gud. Det skjedde for å rette opp igjen; gjenopprette forbindelsen mellom Gud og menneskene. Vi var tiltenkt et liv sammen med Gud, men Adam og Eva brøt pakten. Gud måtte sende sin egen sønn for å gjenopprette det ødelagte. Det er dette vi har fått tilbud om å ta imot i Jesu død. Heldigvis ble ikke Jesus i døden; han beseiret den og ga oss muligheten ti et evig liv sammen med ham.

Moderne mennesker blåser av dette merkelige troens åndelige univers. Så lenge det ikke er vitenskapelig begrunnet eller bevist, kan vi umulig tro på dette, tenker kanskje mange. Men mange mennesker forteller også at nettopp dette usynlige, utenom-menneskelige univers var til stor hjelp når livet ble vanskelig. Når livet gikk dem imot, når drømmene ble uoppnåelige, når drømmejobben forsvant, når døden kom på besøk eller når partneren stakk av, var plutselig ikke det menneskelige trosunivers tilstrekkelig. Da var det godt å henvende seg til en kraft utenfor som forsto og ville lytte til det de hadde å si.

Kan vi tro på noe sånt? Finnes det et univers som vi ikke kan se? Hvis det finnes; hva fører en slik tro til? For min egen del kan jeg si: Ja, jeg tror på dette. For meg fører det til en varig og daglig trygghet. Denne tryggheten er der helt uavhengig av mine egne prestasjoner eller opplevelser. Den er stabil uansett hvordan dagen min ellers er. I min barne- og ungdomstid ble jeg mye mobbet, hadde få venner og svært lav selvfølelse. Troen har gitt meg den tryggheten jeg trenger for å utfolde meg, leve og bruke mine evner, erfaringer og muligheter til mitt eget og andres beste. Dette troens åndelige univers kunne jeg ikke klart meg uten. Vær velkommen du også!

God søndag