16. des, 2018

Søndagsrefleksjoner - Nestekjærlighet

Mange har hørt uttrykket «Du skal elske din neste som deg selv». De mer bevandrede vil vite at dette er ett av de ti bud. De som ikke liker bud eller beskjed om hva de skal gjøre, trenger ikke legge vekt på det. La oss et øyeblikk anta at dette er en oppfordring til nestekjærlighet; hvordan forholder vi oss til det? Betyr det noe for oss, og i så tilfelle hva? Hva skal til for at vi i større grad skal la nestekjærlighet prege det vi gjør? Jeg ble nysgjerrig, så la oss se litt nærmere på dette uttrykket.

Vi kan dele det inn i tre: det å elske, min neste og meg selv.

Kjærlighet, eller det å elske, er et mye brukt, og kanskje misbrukt ord blant oss. Mange vil assosiere det først og fremst med seksuell kjærlighet. Jeg tror ikke det er betydningen i denne sammenheng. Her snakker vi om den kjærligheten som finnes i allmennmenneskelig samvær. Den kjærligheten som fremelsker smilet, klappet på skulderen, den frigjørende latteren, men også den dype samtalen, trøsten og oppmuntringen. Den kjærligheten som ser den andre, og som blir sett av den andre. Den kjærligheten som smører en relasjon mellom to mennesker, uten baktanker eller ønske om å oppnå noe.

Det er også denne kjærligheten som gjør at noen strekker seg langt i frivillig innsats for å hjelpe andre mennesker. Den kjærligheten som finnes i alt frivillig arbeid som er innrettet for å hjelpe. Den kjærligheten som i de fineste tilfellene ikke krever noe tilbake; den bare gis, og gis igjen. Den kjærligheten som bare har ett fokus; den andre.

Hvem er så min neste? For å se min neste, må jeg løfte blikket. Jeg ser ikke min neste, hvis jeg mest av alt er opptatt av meg selv. Jeg ser ikke de rundt meg hvis jeg bruker all min tid på bare å realisere mine egne drømmer. En slik navleskuende tilværelse, fremmer bare mine egne interesser.

Mening skapes oftest i samspill med andre. Her er min neste helt avgjørende. Men hvem er hun eller han? Jeg tenker at min neste for det første er alle de jeg omgås til daglig. Det er min familie, mine venner, mine kolleger og mine naboer. Det er de jeg er sammen med i ulike lag og foreninger, men også de jeg tilfeldig treffer på byen, og som jeg ikke har sett på en stund.
Min neste kan også være de jeg ennå ikke har møtt. De som ville hatt glede av å treffe meg. De som lengter etter å bli sett og hørt. De som savner noen å snakke med. Disse kan jeg treffe hvis jeg ser etter og bruker muligheter i hverdagen. En liten kommentar i kassakøen på matbutikken, et lite ord til en person vi tilfeldigvis treffer på, eller et smil og et nikk til en vi ikke kjenner, kan gjøre hverdagen bedre.

Til sist kan min neste også være fattige i eget eller andre land som jeg aldri har møtt, eller kommer til å møte. Å gi av våre penger til de som trenger det mye mer enn oss, kan også være en nestekjærlighetshandling.

Hva så med meg selv midt oppe i alt dette? I dette uttrykket vi innledet med, ser det ut til at forutsetningen for nestekjærlighet er at vi er glad i oss selv. Jeg må ha en grunnleggende kjærlighet til meg selv, for å kunne gi raust av min kjærlighet til andre. Men er det tilfellet? Er jeg glad i meg selv? Blir ikke det egoistisk å gå rundt å elske meg selv?

Å elske meg selv er en forutsetning for at jeg skal kunne leve et åpent og fritt liv. Når jeg ikke elsker meg selv, kan jeg bli utrygg, innadvendt og selvopptatt. Å elske meg selv, kan føre til at jeg blir trygg, utadvendt og nestekjærlig. Jeg har selv opplevd begge deler. I lange perioder var selvfølelsen lav, og jeg var selv min egen strengeste dommer. Dette ble bekreftet av til tider kraftig mobbing. Jeg var utrygg og innadvendt, og trivdes best i mitt eget selskap. Det er ingen god situasjon. Heldigvis opplever jeg ikke det i dag. Hva har skjedd? Troen på en som har sett meg og reist meg opp, har gitt meg trygghet. Jeg kan nå ha frimodighet til å være sammen med andre, og gi av meg selv. Jeg opplever at jeg er tilgitt tross at jeg har gjort mye dumt, og den tilgivelsen har jeg funnet i troen på Jesus.

I dagens uttrykk var det en forutsetning for nestekjærlighet at vi, du og jeg, elsker oss selv. Vi må være glad i oss selv for at vi skal kunne være glad i andre. Det er ikke lett å være glade i oss selv, når vi er smertelig klar over våre egne begrensninger og dumheter. Tilgivelsen er nøkkelen til frimodig nestekjærlighet; både å tilgi meg selv, men også å tilgi andre. Nestekjærligheten fungerer best der den er preget av tilgivelsens mulighet.

God søndag