13. jan, 2019

Søndagsrefleksjoner - Uenig og krenket

I dag har jeg lyst til å ta for meg et spesielt fenomen. Det går på måten vi diskuterer når vi er uenige. Mye av denne diskusjonen har i løpet av noen årtier blitt flyttet fra møte ansikt til ansikt, og over til kommentarfelter i nettavisene og på sosiale medier. Og en del av det som skjer der, er ikke pent.

Jeg er en god del på sosiale medier og har undret meg over dette. For meg ser det ut som om kommunikasjonen baserer seg på den tilsynelatende grunnleggende og selvfølgelige forutsetning, at alle er enige med meg. Og hvis de sier meg imot, og er uenige, blir jeg krenket. Og mennesker som føler seg krenket, kan bli sinte. Da kan debatten ta uante former; den blir kvassere og kvassere og kan gli over i sjikane og direkte trusler mot liv og helse. Debatten ser ut til å skje fra skyttergravene. Jeg leste et eksempel på dette nylig om debatten om et bilde av en solnedgang. Den tok slik av på en nettavis, at redaktøren måtte stenge kommentarfeltet!

Hvis jeg forventer at alle er enige med meg, og blir krenket av uenighet; hva forutsetter det? For det første forutsetter det at jeg tror jeg vet alt, og derfor alltid har rett. Det forutsetter videre at jeg ikke har noe mer å lære, og derfor heller ikke trenger å lytte til andre.

Jeg tror ikke dette er tilfellet. Kanskje det heller er slik at vi innerst inne vet at vi i stor grad baserer oss på det andre har sagt, når vi kommer med påstander. Vi vet at vi ikke vet, men vil aldri innrømme det, for det viser svakhet. Og svakhet forstyrrer vårt innbilte selvbilde, og er farlig å avsløre.

Midt oppe i dette har vi altså begrepet «krenket». Hva menes med det? I psykologien er krenkelse en reaksjon på stimuli, som påvirker min selvoppfatning og virkelighetsoppfatning. Den aktiverer følelser som skam, misunnelse, skyld og ydmykelse. Krenkelsen ligger dermed ikke i innholdet i det som blir sagt eller skrevet til oss, men i de følelsene det aktiverer. Hvilke følelser den aktiverer er ulikt for den enkelte, og avhenger av hvordan vi oppfatter oss selv. Samme uttalelse kan dermed føre til at en av oss føler seg krenket, mens et annet menneske synes det er helt greit. Vi kan også kalle dette for vår sårbarhet.

Et samlebegrep for dette er narsissisme, som uttrykker vår adferd i forhold til omgivelsene. Narsissisme kalles også for «selvkjærlighet». En narsissist blir gjerne oppfattet som en person som er egosentrisk, mangler empati, har et overdrevent grandiost selvbilde og er sårbar for krenkelser. Det er synd å si det, men dette ligner uhyggelig på en viss president langt der vest.

Til dette begrepet hører også uttrykket "narsissistisk raseri". Med det menes et sterkt (og ofte ukontrollert) sinne som kan bryte frem når en person føler at hans selvbilde og selvoppfatning trues eller skades. Kan det være et slikt raseri vi ser når kommentarfeltene «koker over» og debatten går så langt at kommentarfeltene må stenges? Dette høres ikke godt ut. Men kan det virkelig være slik at så mange av oss er narsissister? Det høres utrolig ut.

Vi var inne på i innledningen at parallelt med utviklingen i sosiale medier, hadde det skjedd en utvikling der vi har blitt stadig mer opptatt av oss selv. Vi omgir oss med beskrivelser av lykkelige kropper der helse og trening står i høysetet. Jeg leste i en artikkel nylig at det er skapt noen forestillinger som er viktige stressfaktorer for ungdom: Forestillingen om at det er mulig å leve «perfekte» liv på alle livets områder, og forestillingen om at det er mulig å oppnå alt en drømmer om bare en vil. Forventningene dette skaper er skyhøye, og mange sliter med å oppfylle dem. Raushet og aksept for å være annerledes ser ut til å være fraværende, og fler og fler ungdommer får psykiske problemer. Hva gjør alt dette med oss? Kravene og forventningene har blitt så skyhøye, at vi mislykkes. Samfunnet skaper tapere, men ingen mennesker vil vise dette for omverden. Taperne blir frustrert, og kanskje er det slik at de får ut noe av sin frustrasjon i sosiale medier.

For meg er det åpenbart at det vi ser er stor mangel på åpenhet og ærlighet om hva livet egentlig innebærer. Vi er skapt i ulike kropper, og mange av oss kan aldri bli slanke og veltrente slik reklamen viser. Ingen kan leve såkalt perfekte liv på alle områder, men vi kan bruke de mulighetene vi ser til noe positivt. Ingen av oss kan oppnå alt det vi drømmer om, men vi kan ta utdanning og søke jobb der vi tror vi kan bruke våre evner og anlegg. I stedet for å føle oss krenket, kan vi si: «Ja, ja. Hun mener nå det, men jeg er trygg på det jeg har funnet ut for meg selv. Jeg tror jeg fortsetter med det».

Kanskje vi også her har noe å hente i den gamle boken? For det er skrevet mye der om samkvem mellom mennesker. Noe av nøkkelen kan ligge gjemt i budet om at du skal elske din neste som deg selv. Når vi blir glade i oss selv, er det mye enklere å være greie med andre. Å bli glad i seg selv kan være et livsprosjekt som vi trenger hjelp til. Å bli glad i seg selv, innebærer ikke minst en opplevelse av at noen er glade i oss. Dermed blir dette gjensidig. Hva med å hilse et annet menneske med «Hei, det var godt å se deg», neste gang vi treffes?

God søndag