3. feb, 2019

Søndagsrefleksjoner - Sosial kontroll

For en stund siden leste jeg en artikkel om sosial kontroll. Vi liker å tenke at dette er noe som hører til i noen innvandrermiljøer, der den indre justis passer på at ingen bryter ut av langvarige tradisjoner. Det som gjorde at jeg stanset opp, var imidlertid ikke henvisning til innvandrere. Det var heller at undersøkelser viste at Norge er et av de land med sterkest sosial kontroll. Oi, tenkte jeg. Kan dette være sant? Denne påstanden har ført meg inn i en ikke ubetydelig selvransakelse.

Jeg regner med at flere enn meg har tenkt at vi er et åpent samfunn, som tar vel imot både besøkende og innflyttere. Dette tror vi gjelder både i den nære familien, nabolaget, menigheten, foreningen, kommunen og storsamfunnet. Etter hvert som jeg tenkte mer og mer på dette, så jeg at raushet overfor nye mennesker kanskje ikke gjelder noen av disse sammenhengene.

For meg ble kjernespørsmålet hvordan vi reagerer på det som er annerledes. Hva tenker vi og hva gjør vi når vi møter noen som har en helt annen livsstil enn oss, som tenker og oppfører seg helt annerledes enn oss og har et helt annet livssyn enn oss? Er det med åpne armer og en positiv nysgjerrighet? Eller det med skepsis, frykt og avstand? For egen del måtte jeg innrømme at førstereaksjonen er skepsis og avstand. Jeg må jobbe med meg selv for å innta en annen og åpnere holdning.

Enda lenger ut i tankerekken kom jeg på at jeg har jo noen egne erfaringer. Jeg har selv vært innflytter. Jeg har selv erfart at det tok lang tid å finne ut av et nytt lokalsamfunn, og få nye venner. For de som bodde her fra før, var jeg en fremmed. Jeg passet ikke inn i den sosiale settingen, og de sosiale samværsformer som var etablert. Jeg var rett og slett annerledes; de slet med å plassere meg. Etter hvert fant jeg ut at de som det var enklest å komme i kontakt med, var de som selv var innflyttere, og de som hadde bodd vekke noen år. Likevel tok det nærmere 10 år før vi som familie følte at vi hørte til. Og da må vi huske på at vi ikke kom fra en fremmed, utenlandsk kultur. Vi hadde heller ikke en annen hudfarge. Jeg tror heller ikke at dette er noe spesielt eller sjeldent fenomen. Det spesielle er kanskje at vi ikke tenker på at slik kan det være.

Hvis det virkelig er slik at Norge er et land med utpreget sosial kontroll; hva er så årsaken? En årsak er at vi er tryggest innenfor kjente rammer. Når de rammene utfordres blir vi utrygge. En annen ting er at jeg tror Norge har en utpreget enhetskultur. Vi er et land med relativt små forskjeller på fattig og rik, og har i svært mange år hatt et skolevesen der alle elevene skal gjennom samme skoleløpet. Jeg tror at enhetsskolen preger oss kanskje mer enn det vi liker å tenke på.

Likhetstanken kan også ha spredt seg over til tanken om hva som er normalt og unormalt. Har vi skapt oss en normal kropp, med normalt utseende og normale funksjoner, som en mal for hvordan vi skal være? Hvis den sosiale kontrollen fungerer underbevisst også her, vil de som ikke har denne normale kroppen med det normale utseende og de normale funksjonene, bli sett på som annerledes. Eller enda verre som unormale.

Jeg merker at dette er vanskelig å skrive om. For hva med de som har en funksjonshemning, de som har store ører eller kraftig nese, de som oppfører seg litt annerledes, eller de som faller gjennom på skolen? Eller de som har kommet som innflyttere fra andre land, gjerne med en annen hudfarge? Er de unormale? Har ikke de like stor rett til å være mennesker som alle andre? Kan vi la oss lure av den sosiale kontrollen til å kritisere dem, og holde behørig avstand?

Vi kan si høyt at vi er et mangfoldig land som lever fredelig sammen. Mon det. Hvis normaliteten er trang nok, og den sosiale kontrollen streng nok, er det mange i Norge som ikke har et godt liv.

Dette er ikke mitt Norge. Men jeg må jobbe med meg selv og mine egne holdninger for å bidra til at Norge blir annerledes. Og da må jeg begynne med meg selv og legge vekk den underbevisste sosiale kontrollen, slik at mine omgivelser merker en åpen og positiv interesse i å bli kjent med den nye personen jeg møter.

Jeg fikk oppleve hageselskapet på Slottet i 2016, med Kongens tale. Det er få som uttrykker raushet og positivt mangfold som han. La meg derfor avslutte med noe av det han sa:

"Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.

Nordmenn er unge og gamle, høye og lave, funksjonsfriske og rullestolbrukere. Stadig flere er over hundre år. Nordmenn er rike, fattige og midt imellom. Nordmenn liker fotball og håndball, klatrer fjelltopper og seiler – mens andre er mest glad i sofaen.

Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.

Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.
Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes.
Med andre ord: Norge er dere.
Norge er oss.

Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre.
At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, felleskap og raushet.
At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk.
At Norge er ett".

God søndag