10. feb, 2019

Søndagsrefleksjoner - Alder

Det har blitt et munnhell blant oss godt voksne at «Alder er bare et tall». Jeg tenker at de som sier det, er heldige. De er heldige i den forstand at de ikke trenger å bry seg; livet går jo videre. Det er nettopp der våre veier skilles. La oss derfor se på hva alder er, og hva alder gir.
Nå når jeg straks blir 70 år, har jeg opplevd mange følger av økt alder. Noen er veldig positive, noen ting er nesten som før og noen er negative.

Økt alder kan innebære økt erfaring og økt forståelse. Vi har opplevd en del ting tidligere, og takler det som måtte komme med hjelp av løsninger som også har fungert tidligere. Denne økte erfaringen gjør også at vi ikke blir lurt så lett. Vi kan med andre ord komme til klokere løsninger og i større grad unngå dumheter, enn vi kunne for noen år siden.

Økt alder gjør også at vi ser flere sammenhenger. Vi kan tolke tegn i tiden i forhold til det vi vet fra andre sammenhenger, og derfor lettere se at ting henger sammen. Gjennom det kan vi også gjennomskue det som skjer, og i større grad forstå årsakene bak.

Økt alder innebærer også for en god del av oss gleden over å se at barna blir voksne, får seg ektefelle eller samboer, og småbarna begynner å komme. Noen har sagt at barnebarn er livets dessert, og jeg kan godt merke at jeg blir litt tussete av å være sammen med dem.

Økt alder fører etter hvert til en pensjonisttilværelse som mange nyter. Jeg synes det er herlig å si at jeg kan «sove til jeg våkner, og ta dagen langsom i bruk». Jeg kan oppleve friheten til å gjøre nærmest hva jeg vil, reise dit jeg vil og hygge meg så mye jeg orker. Og jeg kan benytte dagene med godvær til å gå tur; og holde meg inne med god samvittighet når uværet slår til.

Så langt, så vel. Men alder har også åpenbare negative konsekvenser. Ofte er det knyttet til helse. En alderdom med god helse, er nesten som en mer moden forlengelse av det pulserende og gode livet. En alderdom med dårlig eller skrantende helse, kan være tung. Da er det lett å havne i et følelsesmessig mørke som kan være vanskelig å takle. Egentlig har vi mer enn nok med sykdommen og plagene, men de kan føre til isolasjon og ensomhet som gjør situasjonen dobbelt vanskelig.

Selv uten helsemessige plager, kan alderdom være vanskelig. For en god alderdom krever at vi har noe å bruke tiden på som gir oss mening. Så lenge vi var i arbeid, var meningen ofte knyttet til suksess og karriere i forbindelse med jobb. Når vi nærmet oss pensjonsalder, gledet vi oss kanskje til å få mer fri. Med det å ha fri er greit så lenge det er noe å ha fri fra. Men hvis det bare blir fri, uten noe å ta fri fra, kan tomheten komme.

I blader som Vi over 60 ser det ut som om pensjonisttilværelsen er en eneste stor festreise, med utenlandsturer, langtidsopphold i Syden og turer i fjell og hei. De som sitter hjemme med sine begrensninger og ser på de fine bildene, kan bli oppgitt og deprimert over å ikke ha de samme mulighetene. For det skal liksom være normalt å ha god helse og leve det gode livet, lenge.

Det er et faktum med alderdom som ikke så mange snakker om. Det er at horisonten blir kortere. Resten av livet blir mindre og mindre; vi har færre og færre år på oss. Det blir viktigere og viktigere hva vi gjør med den tiden vi har igjen. Dette kan i seg selv oppleves som et press, som av og til kan gå ut over helsa. Vi kan risikere å leve nærmest panisk, når vi kjenner på kroppen at resten av livet har en ende.

Jeg tenker ofte at vi mennesker lever som om vi skulle leve evig. Vi tar for oss av livets goder, som om livet aldri skulle ta slutt. Vi nyter alle godene vi kommer over, som om de er uuttømmelige. Og vi tror vi kan kjøpe oss til både helse og lykke. Innerst inne vet vi jo at dette ikke stemmer. Alt liv tar slutt.

Alle levende vesener har en livssyklus med fødsel, modning, liv og død. Spørsmålet blir hvordan vi forholder oss til det?

Ingen mennesker har noensinne kommet lenger enn å leve en dag av gangen. Ingen mennesker har noe mer enn det livet de har fått tildelt. Ingen mennesker kan trylle bort medfødte begrensninger eller plager, eller få fjernet kroniske sykdommer. Ingen mennesker kommer lenger enn å leve den dagen vi får, innenfor de rammene kroppen vår setter. Da kan det bli avgjørende viktig å fokusere på den dagen og de muligheten vi har; ikke på alt det vi ikke har.

Vissheten om at livet skal ta slutt, og opplevelsene av gradvis dårligere kroppslige funksjoner, kan påføre noen hver av oss bekymringer. Dette har fulgt mennesket til alle tider, og er derfor ikke noe nytt. I bibelen kan vi finne mye om det å bekymre seg; eller kanskje heller det å ikke bekymre seg. Matteus evangelium har i kapittel 6 et helt avsnitt med overskrift: «Vær ikke bekymret for morgendagen». Det er mye god lesing i versene 25-34. Vi spanderer på oss å ta med et par av de siste versene:

33 Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. 34 Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

God søndag