17. feb, 2019

Søndagsrefleksjoner - Merkesteiner og vendepunkt

Jeg har nylig blitt 70 år. Prosessen fram til feiringen har vært brysom. Det var mye følelser og minner som presset seg på i forbindelse med en slik anledning. Det blir også stadig tydeligere at resten av livet blir kortere.

Ved en slik milepæl blir det lett til at vi ser oss tilbake. Vi fokuserer på det som har vært, og ser at i det livet som har gått er det noen vendepunkt. Noen kaller det også merkesteiner. Det er situasjoner og hendelser da noe snudde. Det kan være at det snudde til noe bedre, eller til noe verre. Det kan være noe som skjedde deg, eller noe som skjedde dine nærmeste. Det kan være svært gledelig, eller veldig vanskelig og utfordrende.

Slike hendelser glemmer vi ikke. De blir stående som faste punkt i livet. De står der og markerer at det er et før og et etter. Men de står også og markerer retningen livet tok. Slike vendepunkt og merkesteiner gir retning både fram mot det som skjedde, og blir et orienteringspunkt for veien videre. Vi kan tenke at etter dette blir livet aldri det samme. Men det trenger ikke bety at livet aldri blir godt igjen, hvis det var noe vondt som skjedde. Det trenger heller ikke bety at livet etter dette bare blir godt, hvis det var noe godt som skjedde.

Levd liv er summen av alle de hendelser og opplevelser vi har hatt; både gode og vonde. Livet blir som en vev, der alt som skjer får sin plass i veven. Det er mange farger i veven. Noen mørke og vonde; andre lyse og gode. Alt har sin plass der. Kanskje de mørkeste og de lyseste fargene, blir våre merkesteiner?

Det er et dikt av en ukjent forfatter om livsveven. Diktet ble bl.a. brukt i forbindelse med tragedien på Utøya i 2011:

Ikke før veven har stilnet
og skyttelen sluttet å gå,
vil Gud trekke teppet til side
og la oss riktig forstå,
at også de mørkeste tråder
som de lyse bånd,
var helt nødvendig for mønsteret
i Mesterens mektige hånd

Vi kan med andre ord leve i troen på at ikke bare de gode hendelsene, men også de vonde, er med på å forme livet vårt. Det vonde har like stor plass i veven, og former oss like mye som det gode. Ja kanskje mer.

Jeg har et applikert bilde som illustrerer noe av dette i gangen hjemme. Du finner det under Mitt fotoalbum. Hvis det er mulig å se på bildet, er det et vann som er illustrert som et lyst felt et stykke nede til venstre. Der står det «Jeg har fredstanker». Lenger nede til høyre, er det et mørkt felt, der det står «ikke ulykkestanker med dere». Dette mørke feltet ligger bak en åskam lenger oppe i bildet, og skjuler derfor for det som står ved sola helt oppe i bildet «Jeg vil gi dere fremtid og håp, sier Herren». Tekstene er hentet fra Bibelen, Jeremia 29,11. Når vi er i det vonde og umulige, kan vi oppleve at det skygger for fremtiden og håpet.

Når jeg går forbi bildet, minner det meg på at det er mange hendelser i livet der vi ikke ser veien videre. Ja kanskje der vi ikke tror at det finnes noen vei videre. Men så går livet videre, tross alt og veien formes mens vi går.

Hvordan forholder vi oss så til det som skjer med oss av store og mindre hendelser; vonde eller gode? Jeg har stor tro på å leve gjennom det som skjer, både det gode og det vonde. Det betyr å leve sterkt i det gode. Det betyr også å være sterkt til stede i det vonde, selv om det er aldri så vondt. Jeg tror derfor at det beste på sikt er å være i situasjonen, leve seg gjennom den, og så gå videre. Går vi utenom er jeg redd noe kan sette seg fast i oss, som ikke er godt. For store hendelser; særlig de vonde, blir merkesteiner i livet vårt enten vi liker det eller ikke. Det er mye bedre med erkjente og bearbeidede vendepunkt og merkesteiner, enn ubearbeidede.

God søndag.