24. feb, 2019

Søndagsrefleksjoner - Individ, samfunn og retning

I dag har jeg lyst til å forsøke meg på en politisk samfunnsanalyse. Forsøket kan slå helt feil ut, bli alt for enkelt eller være basert på en misoppfatning av de politiske strømningene. Jeg vil forsøke likevel.

For meg peker de to første ordene «individ» og «samfunn» på de politiske hovedstrømningene som jeg synes å se, i hvert fall i vårt eget land.

«Individ» peker på den politiske retningen som setter individet høyest i politikken. Din og min frihet, våre valgmuligheter, vår selvbestemmelse og ikke minst vår private økonomi står i høysetet. For å sette det litt på spissen, sier denne retningen at du og jeg skal kunne gjøre mest mulig som vi vil, når vi vil.

Denne retningen vil jobbe for mindre skatt og færre offentlige reguleringer. Den vil jobbe mot eiendomsskatt, og ha som langsiktig mål å bygge ned offentlig sektor. Det offentlige skal bare ta seg av det individene ikke klarer hver for seg. Individ-retningen vil derfor bygge et samfunn basert på mest mulig individuell frihet. Samtidig er denne retningen streng mot kriminalitet og annen atferd som bryter norsk lov. For også i denne retningen ser de at det er grenser for den individuelle frihet.

Menneskesynet i denne retningen er basert på at mennesket er grunnleggende godt, og tar hensyn til andre når friheten skal leves ut. Ulempene med denne retningen er at samfunnet som fellesskap bygges ned. Det er en fare for at den enkeltes rett til frihet og egenbestemmelse går for langt, og derfor kan ødelegge samfunnsfellesskapet.

«Samfunn» er den politiske retningen som setter fellesskapet høyest. Den enkeltes frihet må innordnes det som er tjenlig for fellesskapet. Solidaritet settes i høysetet, og der er omsorgen for de svakeste, sentral.

Denne retningen vil jobbe for en sterk offentlig sektor som gir rom for å bygge et sterkt og omfattende samfunnsfellesskap. De er også opptatt av at fordelingen av inntekt er mest mulig jevn, og vil bruke skattesystemet for å få dette til. De er ikke opptatt av lave skatter, fordi de mener at samfunnsinntektene må brukes til fellesskapets beste. Til grunn for dette ligger en tro på at menneskene har det best når de lever innenfor rammene av et sterkt og omfattende samfunnsfellesskap.

Menneskesynet i denne retningen er at menneskene opptrer rasjonelt, og innenfor samfunnets reguleringer. Ulempene med denne retningen er at fellesskapstanken kan tippe over og oppleves som overformynderi. Samfunnet regulerer for mye av den private sfære, og menneskene kan oppleve dette som en tvangstrøye. Reguleringene går rett og slett for langt.

«Sentrum» i politikken står i spagaten mellom disse to retningene, i den grad sentrum fortsatt eksisterer. Sentrum vil i samarbeid med den ene eller andre retningen, dempe de mest uheldige sidene ved deres politikk. Sentrum vil kunne hindre at individets frihet går for langt i et samarbeid mot høyresiden i politikken. Og sentrum vil kunne hindre at samfunnsreguleringene blir for omfattende i et samarbeid mot venstre.

Krf som sentrumsparti har den filosofien at mennesket er feilbarlig. Det betyr at samfunnet må ha reguleringer som kompenserer for at mennesket ikke tar tilstrekkelig hensyn til andre i sin livsførsel, og heller ikke oppfører seg rasjonelt i sine beslutninger innenfor samfunnets reguleringer. Til tross for sin feilbarlighet, har imidlertid mennesket en ufravikelig verdi som samfunnet må ivareta.

Midt i dette bildet opplever vi nå en situasjon der problemene knyttet til klima og miljø blir stadig mer påtrengende. Flertallet både av forskere og folk flest ser nå ut til å forstå at utfordringene  , og at de krever omfattende tiltak for at vi ikke skal ødelegge kloden vår. Mindretallet nekter fortsatt for dette, og hevder at det ikke er dokumentert at den utviklingen vi ser er menneskeskapt, men heller at den er en følge av naturlige svingninger i vær og klima som vi alltid har hatt.

Jeg har filosofert en del over hvilken av de to hovedretningene over som er best egnet til å møte utfordringene med klima og miljø. Er det høyresiden som setter individets frihet høyest som er best egnet, eller er det venstresiden med et tydelig fokus på fellesskap og en sterk offentlig sektor? Dere aner kanskje mitt svar ut fra det jeg har skrevet over. Jeg tror at den omleggingen vi nå står over for er så kraftig, at en politikk med hovedvekt på individets frihet ikke duger. Det må settes snevrere grenser for friheten til hver enkelt av oss, for at vårt samfunn og vår klode fortsatt skal ha livets rett. Disse grensene vil måtte kreve at vi ikke kan leve som før. Vi kan ikke lenger leve ut vår individualisme som om verden ikke lar seg påvirke av det vi gjør. Retningen må endres, og da duger ikke omfattende individuell frihet. For det er dessverre slik at vår frihet som individer, også er en frihet til å ødelegge både for oss selv og andre.

God søndag!